onsdag, juli 09, 2008

Rockefeller, Cat Power og meg

Ah, bra konsert, irriterende slutt med Rockefeller-vaktmennesker uten finfølelse, la meg rydde det av veien aller først.

For å prøve å bli kvitt det

Det var ei jente som danset foran scenen. Hun sto litt i veien for de som satt. I stedet for å geleide henne til kortkanten av scenen slik at hun kunne utfolde seg der uten å sjenere noen, snakket vaktene til henne og snakket.

Til slutt kastet de henne ut

Cat Power avslutter konserten med en sang og så står hun bare og ser på publikum i noen minutter, noen mulig rørende øyeblikk men nå har Rockefellervaktene oppdaget at jenta er kommet tilbake. Og sant nok, hun har vært der en stund. Hun forstyrrer ingen nå, hun står og danser foran der vi andre står.

Men fordi vaktene allerede har kastet henne ut, og vi følger jo reglene, kommer 3 stykker og maser, hun må gå. En redd opg arrogant Rockefeller-jente, en muskelgutt og en tredje står og snakker og snakker og jeg prøver å fortelle dem at hva er poenget, konserten er snart slutt og nå er det de som forstyrrer meg, men nei. Okei folkens, dere ødela stemningen, det var dere som gjorde det.

Hva mer?

Cat Power. Hun sang i mørket, jeg tror ikke jeg har vært på en konsert der den som var hovedpersonen, Cat Power, var så tilbaketrukket visuelt sett. Scenen var ubelyst nesten, det var ikke til å tenke på å dra opp kamera og sette i gang blitzen. Hun så omtrent ut som på dette bildet, med hestehale. Hun sang og stemmen var uttrykksfull og kroppen var uttrykksfull, hun hadde kule bevegelser,
hun hadde en slags nervøs tilstedeværelse.

Hun minnet meg om Mary Margaret O`Hara
når hun synger Fürchte Dich Nicht.

Cat Power synger New York, New York.

Lost Someone, sånn beveget hun seg, men i mørket.

6 Kommentarer:

Blogger Børge Skråmestø sa ...

Jeg var der også. Daniel og moi. Vi satt og holdt hverandre i hendene og rugga. Det var en utrolig fin og stemningsfull konsert. Stemmen hennes bare legger seg over hjertet mitt.

Jeg så hun jenta som sto og danset ved scenekanten. På meg virket det ikke som hun plaget noen. Men så satt jeg midt i rommet, og litt langt fra.

Men hallo... Hvem var hun "warm-up"-dama? Jeg har ennå ikke bestemt meg for om hun var fantastisk eller helt patetisk (eller begge deler, noe som vel egentlig betyr at hun var fantastisk). Hun var litt sånn cyber-Nico.

09 juli, 2008 22:01  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg så ikke hun som varma opp, prioriterte øl på bar.

Hun som dansa plaga noen få på hjørnet, men altså, Rockefellergjengen plaga like mange da de kasta henne ut for andre gang.

Rugga ja, stemme ja.
Hun sang virkelig godt og med feeling. Og så bevegelsene oppå. Jeg må huske å kjøpe plate.

09 juli, 2008 22:06  
Anonymous Eva sa ...

Å - jeg var der også. Og den dansende jenta var helt nydelig. Etter konserten så jeg at hun tok en røyk sammen med en fra bandet, mistenker at de kjente hverandre... Utrolig at de kasta henne ut. Skjønner ikke at det går an.
Fantastisk konsert, var det! Var salig i flere timer etterpå. Og den avslutningen! Hun sto bare og lot publikum klappe og klappe og var totalt emotional.
Fin blogg, frk. martinsen!

14 juli, 2008 19:47  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk. Ja det var en fin avslutningsstund (dvs. det kunne vært hvis ikke rockefeller hadde mast den til, men jeg skjønte at den var fin).

Jeg ergrer meg fortsatt over de rockefellerfolka når jeg tenker på dem nå, de var så unge, de var så fylt av makt og regler og så lite smidige.

14 juli, 2008 20:04  
Anonymous Siv sa ...

Uhm. Det kan være jeg misforsto, jeg satt ikke bak damen men litt lenger bort. Men vaktene gjorde igenting før Chan Marshall selv tok kontakt med en på siden av scenen og pekte febrilsk på den dansende (og hylende) damen. Det var da de ba henne om å flytte seg. Det tyder vel på at hun ikke var helt ønsket, hylende ved scenekanten. Litt tidligere hadde dansedamen spurt Chan høylytt, mellom to sanger, om det var greit at hun sto der hun sto. Frk Marshall sa noe sånt som "hvis du står i veien for dem så er det vel ikke helt greit", damen snudde seg triumferende til de bak seg og sa "ser dere, jeg kan stå her". Selektiv hørsel på dansedamen, altså.

Og angående at hun sto ute med bandet, det var det mange som gjorde. Blant annet et par jenter jeg alltid ser på konserter i byen. Oslos supergroupies, hehe. Trenger ikke bety at de kjente alle de snakket med.

Men igjen - jeg er enig i at det var ganske teit å plutselig skulle bli konsekvent (nei, nå har vi sagt at du må ut, da skal du ut) i løpet av den siste sangen. Helt enig der.


Nydelig konsert. Helt nydelig. Bare for å få understreket det.

16 juli, 2008 11:47  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg fikk ikke med meg det der som skjedde på scenen. Jeg skjønner at vaktene ville ha henne vekk i begynnelsen, men undret meg også da over evnen til å få folk til å gjøre som du vil.

Det er ikke alle som lar seg snakke bort uten videre, hun så ikke ut som hun var helt der.

Jeg innbiller meg at jeg ville klart å få det som jeg ville hvis jeg var vakt, uten å lage så mye fuzz, med å gi henne plass på kortenden og stått litt ved siden av henne og gjort meg stor sånn at hun kunne gro seg fast i dansinga si på et passende sted.

Og ja, sluttnummeret til vaktene får de strykkarakter på og konserten var nydelig. Det syns forresten ikke Bendik Wold i Flamme Forlag, men i all verden.

16 juli, 2008 12:06  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start