Sagrada og meg

Jeg har forvandlet meg til Herbjørg Wassmo og sier at jeg ville ikke at bloggen skulle bli en ferienettdagbok men ho Tora bare ville det sånn, æ ville at ho Tora skulle gå i fjæra, men ho Tora ville gå heim.

Så da blir det Sagrada Familia-bilder på oss da vet dere.


Dere ser den for dere, dere har sikkert vært der. Fint å se de skarpe skillene mellom nybygg og de gamle steinene.

Wiki på Sagrada Familia


De jobber fortsatt med å bygge ferdig Gaudis kirke. Det er mye arbeid som står igjen, her holder de på inni kirka.

Og her borer en mann med nyrebelte utenfor.


Dette var en skole som ligger rett ved kirka, den har Gaudi også bygd. Den minner om Steinerskoler med de myke formene.

Det er også lett å se hvor Hundertwasser har fått inspirasjonen fra. Begeistringen min for Hundertwasser har dempet seg de siste årene, og jeg syns innimellom Gaudi også er litt Disneyaktig,
men for det meste fint.


Her ser dere egentlig en jente som gjør seg til. Hun skal ha bilde av seg utenfor kirken. Hun stilte seg opp, ombestemte seg og tok av jakken som hørte til skjørte (det skulle hun ikke gjort, det var finere), hun kastet på håret og satte opp smilet.

Så når dere ser bilder av naturlige jenter som smiler så er det ikke fotografen som har sagt noe morsomt, tro ikke det.


På hjemveien kjøpte vi grønsaker. Jada, dere har sett bilder av løk før, det er omtrent like vanlig som å fotografere piketær.
Men løken hadde så fine farger (det sier de alle).


Og så hadde de macho bananer der (de var så store).

Her er flere feriebilder (det var ho Tora som sa det).

Magesekken min

Magen min er blitt lysebrun i dag for første gang i sitt liv (huden).
Det er fint å se på. Men det var magesekken jeg ville si noe om. Magesekken min er ikke innstilt på spanske tider.


De kødder ikke når de sier at de spiser sen middag her,
i dag skjønte jeg at det åpner jo ikke med middagssalg før 21.00,
det er derfor jeg har spist tapas til middag disse dagene, for det får man når som helst.

Min magesekk er nemlig en 8-16-magesekk,
og jeg spiser middag rett etter jobb, sånn er mitt nordiske jeg,
ikke det minste kontinentalt.


Dette er den beste pølsen jeg har spist, og jeg har spist mange ulike pølser i flere land, Spania også. De har den på, javisst stamstedet, enhver som er et fremmed sted en par-tre dager skaffer seg stam-litt-avhvert, og vi har et spise-drikke-sted.

Vi prøvde oss på nabobaren men da begynte de med at begge måtte bestille to tapas-tallerkener, hva er det slags regel da. Uff.
Da gikk vi jo et annet sted.

Dette er fisk. Og det ser ikke godt ut men ting skal prøves.
Og den fisken var ny i min munn.

Vi så en ved-fyrt kylling-grille-maskin, det er helt sant. Vedpinnene (ikke grillkull engang) er satt opp som en vegg bak de stengene som snurrer kyllingen rundt og rundt.

Se filmsnutten min om det evt.

Og på det som ser ut til å ha utviklet seg til jeg-flickr-kontoen min raser det inn med feriebilder.

Svalene flyr lavt du.

En klassisk øvelse på ferie er å tenke på hver enkelt ting som er anderledes enn hjemme. En av de tingene er svalene.
Hjemme på Grünerløkka syns jeg alltid de flyr høyt hvis de flyr.

Film: her sitter vi på verandaen og spiser frokost og gata er trang og svalene leker seg og flyr mellom husene.

Det er all grunn til

Det er all grunn til å bli skeptisk hvis noen gjør tegn til å ville vise deg strandbildene sine. Selv om dagens strandtur var en opplevelse fordi jeg faktisk ikke kan huske å ha ligget på en strand på 20 år så kan jeg nøye meg med å vise frem disse ungene.


Mellom veien og stranda er et slags fortau med noen cafeer, sykkelutleie og toaletter og der var en hel barnehage på tur,
og nå var det jo hvilestund.


Ungene ligger tett i tett, bare på et håndkle og de fleste sover godt.

Men nå skal vi ikke fortape oss i søte unger mer,
vi kan se på søppelbilder.

Det står fullt av sånne poser med søppel i rundt i Barcelona.
Det ser ikke ut til å være hvilket som helst søppel, det er mye byggavfall, eller som her toppet med flasker.


Det virker ustabilt, å ha byggsøppel i en ikea-aktig pose, men de er alltid fulle og det ligger aldri søppel utenfor.


Hun vi har leid leilighet av forklarte om det intrikate systemet for privat søppel, vi skulle ha det i blå poser og hvite poser og det står containere i gata der vi skal putte det i. Det er et spøsmål om varme og hygiene forstår jeg.

Og det fins et søppelpoliti sa hun, hvis vi skulle falle for fristelsen til å sette en pose fra oss på asfalten ved siden av containeren.

En søppelpoliti for hvert kvartal, hjelpe meg. Til tross for denne fryktelige trusselen og til tross for at det skuffer deg min unge hvis du skulle slumpe til å lese dette: vi sorterer ingenting.

Vi er på ferie og vi putter vinflasker og løkskall i samme pose med en frydefull og barnslig trass. Vi må være ødelagt av samfunnet,
jeg kan ikke tenke meg noe annet.


Og se på denne dere, et søppel-mann-kit.


Og denne bagen, som ser ut som en strand-bag, men den er i gummi er i bruk av menn som plukker gatesøppel om kvelden.
Men det ville vi aldri finne på å kaste fra oss unge.

Sur-museum

I dag var jeg i museet for samtidskunst her i Barcelona.
Fint bygg, men turen fikk en underlig og unødvendig sur start.
Og som vi vet, og som museet burde vite: alt ved museet smitter inn i opplevelsen av kunsten. Det vet de. Det har de lært på skolen.

Hvorfor har de ellers lagt sånn vekt på arkitekturen?


Men vil de altså tukte meg? Vil de få meg til å føle meg liten sånn at jeg høflig og ydykt skal underordne meg en korrekt måte å supe i meg det de har i butikken? Jeg får meg ikke til å tro det.


Men hvem vet nå egentlig?
Kanskje jeg skulle lage en konspirasjons-klasse-teori der det inngår at den som ikke umiddelbart er i stand til å skjønne kodene på et så enkelt nivå som å få kjøpt seg billett slik at hun kan gå inn i høyborgen hun må heretter bli ved sin norsktopp-lest.


Det var faktisk ikke mulig å forstå hvor billettluka var. Det fantes en disk med symbolet av en kleshenger og også en "i" skrevet over.

Jeg skjønte det slik at her kunne jeg henge av meg klær og få informasjon. Slem, slem interiørarkitekt.
Det fantes ingen tegn på at her er billettluken.


Men også slemme, slemme mennesker bak disken.
De hånte meg er jeg beklemt (på deres vegne) for å nevne, fordi jeg ikke forsto at jeg kunne kjøpe billett der, deretter over at de skulle stenge en time senere så de syntes faktisk ikke at jeg skulle bruke så kort tid på den kompliserte utstillingen.

De var to stykker som på det sterkeste frarådde det.

Venninnen min trodde de bak disken var masterstudenter i kunst som ikke syns vi ser coole nok ut.

- Men ser vi ikke ganske coole ut da, vi?
Hvordan ser vi ut sett fra hans synspunkt? Det fant vi ikke ut av.

Don`t he see I`m fucking Tracy Emin?


Like før hadde jeg nærmest blitt nektet å gå på do fordi de ikke skjønte at jeg var på museet for å, ja altså gå på museum.
Og dermed hadde toalettretter.
Det blikket jeg sendte dem var ikke straff nok.


Alt dette minnet meg om da ungen min satte seg godt til rette på gulvet i et museum for å ta en kikk på et bilde.
Hun ble stanset av en vakt,
for her står vi en ordentlig måte når vi ser på kunst.

Bygget var forresten verdt et besøk bare det.
Og i utstillingen fant jeg en video av Gilbert@George som sto på en sokkel og forestilte skulpturer som sang.
Her er en trøstevideo jeg tok, helt til vakten avbrøt meg.

Laurie Anderson og meg

Vi har skaffet oss et stamsted.

Don`t we all?

Jeg må huske å fotografere dette stedet, denne maten, menneskene hvis jeg tør. Kanskje i kveld.

Jeg fortalte en fyr jeg traff i Oslo at jeg skulle til Barcelona på Laurie Anderson-konsert. Han skrek opp over dette og jeg skulle til å ytre setningen "men hvis jeg hadde sagt at jeg skulle til Spania for å få sol så ville du ikke syns det var noe rart."
Jeg fikk ikke sagt det ferdig før han ropte,

- Aha!

Han trodde han tok meg på fersken i å egentlig skulle sole meg.


Så i går var konserten med Laurie i det jeg tror må være en bypark, en byskog, en byhaug. Det er et svært område, vi var på en liten del bare, vi spiste på restauranten (nei)
og drakk en øl i denne baren (ja).


Det var et lykkested å stå mens lyset var lavt og rosa blant blomstene og drikke en øl og se på hvor pass mange gamle kjerringer som hadde husmoraktige kjoler på og som ikke så ut som de jobbet i kulturdepartementet som faktisk skulle på konserten.
Nåja, det var flest menn på 28 såklart.


De har sprengt inn et amfi i fjellet.
Det var ikke gammelt som jeg trodde, nytt og fint med stoler.


Her er bilder Lou Reed tok på konserten i Italia for et par uker siden, i skrivende stund ligger de øverst, det gikk ikke å lenke rett på.

Lou Reed er i Berlin såvidt jeg skjønner, og Laurie Anderson har akkurat kommet ut med en tegnebok, (ja jeg har akkurat giftet meg med DNs kultursider) og vi skal på konsert i et amfi i Spania.


Konserten begynte 22.00, sikkert for at det skulle bli mørkt først.

Hun har fått en hit, syns jeg. Jeg hadde ikke hørt den før,
Only an Expert, her fra London i slutten av mai.
Jeg likte den godt.

Jeg hadde så lyst til å danse

Etter min smak driver hun for mye i det musikalske som egentlig er hovedprosjektet hennes så jeg kan holde kjeft med å være skuffet, og det er jeg da heller ikke. Men for mye svevende toner, for lite rytme og musikalsk tøys for meg.

Jeg har problemer med å oppfatte tekst, på engelsk og på norsk,
i musikk altså. Derfor er konserter alltid først og fremst en musikalsk ting, en følelsesting. Venninnen min hadde teksten med som opplevelse, og kom med rapporter og Lauries angrep på amerikansk politikk, og om weltsmertz og kjærlighet og new age (godt jeg ikke oppfattet det siste der).

Jeg kjeder meg ikke. Til og med i kirken lar jeg presten surre i vei som et lydteppe for tenking. Så jeg satt og tenkte på alt folk sier uten blygsel, hvor sikre så mange av menneskene er på overraskende mye. Jeg satt og tenkte på hvor mange mennesker som lider av mangel på ære, og hvor glad jeg er for de menneskene jeg kjenner som har det. Jeg tenkte på å være i verden.

Jeg tenkte altså på de samme gamle tingene

Og så tenkte jeg at jeg skulle ønske at jeg hadde en mikrofon sånn som Laurie Anderson har, med et mellomledd som omdanner stemmen hennes til en mannsstemme, eller den stemmen hun kaller the voice of authority.
Den kunne jeg trenge iblant. Don`t we all?


Og særlig skulle jeg ønske at jeg hadde et mellomledd på mikrofonen min som gjorde at jeg høres ut som Laurie Anderson. Hun har en fantastisk måte å bruke sin egen stemme på når hun snakker. Hun pauser perfekt, hun er lys og dyp og sensuell og eventyrfortellende på de riktige stedene.