I Prospect Park

Om ikke så altfor lenge skal jeg tilbake til New York, mens det fortsatt er sommer der. Og i dag dukket disse bildene opp, tatt av Irina Rozovsky i Prospect Park. Det er samme park som Botanisk hage er i, dit skal jeg. Her er flere av bildene hennes, og et intervju. Det er godt å se på at folk slapper av.

Når dødsbudskap kommer på Facebook

Noen aviser skriver i dag om en familie som ble varslet om et dødsfall via Facebook og så telefoner fra kjente, ikke fra presten. Journalistene lar synspunktet om at folk bør tøyle delejaget sitt komme frem uten å stille noen kritiske, evt. oppklarende, spørsmål til politiet i artiklene sine.

Visst bør folk tenke seg om hva de deler på Facebook, men politiet kan ikke holde seg med rutiner som gjør at de er avhengig av at en tilfeldig, og i blant ganske stor, menneskemengde skal holde del-offentlig kjeft i mange timer om det de selv oppfatter som en sjokkerende nyhet. Idet politiet er til stede ved et hus med naboer, og en båre bæres ut, vet ofte mange mennesker ganske mye.

Grethe Hvidsten sier at hun leste om dødsfallet på Facebook sju timer før politiet opplyser til en avis at familien ikke er orientert

– Det tar litt tid før vi får varslet pårørende. Vi må få identifisert personen, slik at vi er sikre. I tillegg må vi komme i kontakt med en prest som kan rykke ut. I denne situasjonen satt nok naboene seg rett ned og skrev dette på Facebook, sier politiet.

Dessverre er det lite politiet kan få gjort med slike situasjoner, bortsett fra å fraråde folk til å formidle slik informasjon før alt er avklart.

– Er man usikker på om familien er varslet, så vent med å gjøre eller skrive noe. Vi prater med pårørende så raskt vi kan, sier Horne.

Det jeg lurer på er om politiet venter til de har identifisert et dødt menneske før de tar kontakt med familien, jeg skjønner at det tar tid. Hvis det stemmer, hva er det slags rutine? Hvorfor ikke informere det man antar er nærmeste pårørende om at det er funnet en død mann i leiligheten til din far, f.eks. Hvorfor skal tilfeldige fremmede få vite mer om, for eksemplets skyld, at en død mann er funnet i min fars leilighet enn meg? Når den døde er identifisert kommer neste ledd i politiets informasjonspraksis.

Og hvorfor vente på presten. Mange av oss tror ikke på gud. Jeg vil tro at en erfaren politi kan formidle informasjon på en rolig og relevant måte, og så eventuelt henvise til prest, psykolog, lege senere.

Hva tok jeg med hjem?

Var det et lass bøker, et lass sko, topper med paljetter? Slett ikke: Røkt hvitløk, det har jeg ikke hørt om før. Må testes. En engangs badehette fra et hotell. Til neste gang jeg glansvasker meg. Hagehansker, rosa. De var i en trepakning, mamma og datter har hver sine. En såpe som lukter nyperose, liker godt den lukten på såpe. En gasspose med fersk lavendel, knyttet sammen av meg på et aktivitetshjørne i huset til Jane Austen. En kopphåndduk med Jane Austen-sitater.

Pent på biltur

Jeg har vært mye på byferier de siste årene. Men bilferie på landet kan sannelig være en fin ting. For meg som ikke kjører er det avslappende å bare sitte og se ut av vinduet. Landsbygda i England har vi på plass i hodet fra før gjennom film og tv. Og sånn ser det ut også, et bølgete landskap omtrent som i Toscana, men med andre trær. Og overalt, fra øst til vest, fra sør helt opp ti den skotske grensen kjørte vi forbi svære jorder gjerdet inn av trær i kantene og med kyr som gikk sammen med kalver og sauer. Så mye jordbruksland de har her.

Og idet vi krysset grensa mot Skottland blir landskapet bittelitt villere.

Og så kjører vi forbi, opps hva er dette. Og hadde ikke batteriene på mobilen vært utlada, og hadde jeg straks kunnet få opp posisjonen min og kjørt den gjennom google, så ville jeg visst hva det var slags bru og hvem som hadde lagd den når. Kommer hvert øyeblikk tror jeg, både bedre tilgjengelig informasjon på geografisk posisjon og ny mobil.

Nettet er best ute ved siden av bilen, ha ha

Sa B&B-verten da han tok i mot oss i går kveld. Nei du, det er ikke morsomt. Nå sitter jeg på trappa utenfor kontoret hans, det er der wifi-en fungerer. Jeg vil tro han har installert wifi på kontoret sitt og latt være å innstallere det til gjesterommene, men på nettet annonserer han med gratis nett.

Jeg hadde nok ikke blitt så sur for det hvis det ikke hadde vært så vanlig. Å nettet, nei det er ikke så godt på rommet ditt, det er best i dagligstuen i sofaen mot vinduet (eller også nærmest kontoret...), det er best i resepsjonen. Etc.

Og nå må jeg huske dette, å spørre om detaljer om hvordan nettet fungerer på det rommet jeg er i ferd med å bestille. Men det skulle ikke være nødvendig. Varmt vann, - mener du på rommet eller på hotellkjøkkenet?

Og hoteller/B&B-er må begynne å reklamere mer presist.

Hotellfrokosten og meg

Jeg ser på meg selv gjennom hotellfrokosten. Jeg starter optimistisk og fornuftig. Jeg er en sånn kvinne som spiser friske bær, dadler, korn, drikker juice hvis den er fersk og ikke fra konsentrat, sier jeg til meg selv. Og gjør det. Et egg. Men så faller den fornuftige kvinnen, og jeg sier hva faen til meg og så sitter jeg der med full engelsk frokost, pølser, speilegg, baconen som jeg vet er altfor salt etter min smak, likevel. Jeg eter det. Hashbrowns, full av transfett regner jeg med. Må smake.

Rufsete alt

Blogger, redskapet jeg bruker når jeg skriver her, har tekniske problemer, hvertfall hos meg, i min innlogging. Hotell-nett-ene er mer rufsete enn hotellene jeg bestilte reklamerer med, og jeg er litt rufsete selv underveis. Men jeg roer meg ned, minner meg på at bloggen min er stedet der jeg selv bestemmer at min slags slurv er ok.

I dag har jeg gått til Stonehenge, det var fint. Merkelig å forestille seg hvilke type samfunn menneskene i England og Wales kan ha hatt, de tusen-something årene folk holdt på med å arbeide med det anlegget vi nå tenker på som Stonehenge. Det var for omlag 6.000 år siden de begynte. Hva hadde de da, pilspisser og en høvding?

Det var varmt og disig i dag, men vind. Og vi hadde et lager av vannflasker med, mamma, datteren min og meg. Over er bildet av Stonehenge i dag, 22. juli - og samtidig ettermiddagen der ny tronarving ble født, skjønte vi da vi kom frem til resepsjonen til hotellet vårt i Plymouth.

På Sissinghurst

Her er Vita Sackville-West og i dag er jeg i hagen hennes på Sissinghurst. I går var jeg i huset og hagen til Virginia Woolf en liten kjøretur unna, og der hang det bilde av Vita.

Jeg så noen bilder av hagen hennes for noen år siden, i en avisartikkel, kanskje var det D2. Og da bestemte jeg meg for å se den. Nå har jeg tatt en runde og sett alle hagene sort of, og så spist og hvilt. Og nå skal jeg gå bort igjen, men en halv vin i veska, sette meg på en benk og smugdrikke litt. La roen senke seg.

Vita Sackville-West sin hage er så stor at det er en white garden og en orange og en som lukter godt og en som er pen om våren, og mere til.

Der Virginia bodde, og Leonard også

I dag kjørte vi feil eller i alle fall ikke straka vegen på småveier mens vi så på hvordan engelsk landsbygd kan se ut med sine smale veier med biler parkert langt ut i gata sånn at vi måtte over i feil kjørebane og de hadde trær som vokser i tette alléer sånn at de må klippe plass til bilene på veien, i Norge ville vi hugget ned trærne, men så endte vi ved målet som var Monk´s house der Virginia og Leonard Woolf holdt til i mange år.

Dobbeltklikk for å se bildet i skikkelig størrelse.

Leonard bodde i Monk´s house mer enn 20 år etter at Virginia døde i 1941. Det var han som fikk bygd vinterhagen utenpå huset, Virginia levde aldri med den. Utenfor veranadaen på soverommet sitt hadde Leonard en solstol (oppe til venstre, og under). Der satt han og så utover hagen sin. Han og Virginia hadde gartner og kokk, men Leonard arbeidet i hagen selv også.

Nå er andre etasje med Leonards soverom, badet og en dagligstue stengt av for publikum fordi fordi de som passer på huset for National Trust bor der, pussig nok.

Om litt får vi sikkert

Da jeg fløy fra Oslo til London i går etter tidligvakt, kom vi til å sirkle over London mens vi ventet på lov til å lande. Vi så ned på små landsbyer, trær midt på et jorde - hvilken type, noe som liknet en innsjø- eller var det jordbæråker med plast over. Vi så et slott, hvilket, en strandkant, eller var det grunn sjø. Jeg forestilte meg at skjermen på flysetet foran var en nett-aktiv google-map og jeg kunne zoome inn og se nøyere på det som var langt der nede, og høyreklikke og lese om akkurat det treet, akkurat den åkeren, for det var det noen som hadde lagt inn. Om litt blir det sikkert sånn, da får vi sikkert det.

Jeg har kjøpt meg ny koffert, rød

I morgen etter tidligvakt drar jeg til London, setter meg i en leiebil på Heathrow og så kjører vi avgårde rett ut på den pene landsbygda, tre generasjoner fr.Martinsener. Det er meg, datteren min som har kjørt venstrekjøring før, og min mor. Så da kaster jeg meg ut i litt klassisk ferieblogging igjen.