Når dødsbudskap kommer på Facebook

Noen aviser skriver i dag om en familie som ble varslet om et dødsfall via Facebook og så telefoner fra kjente, ikke fra presten. Journalistene lar synspunktet om at folk bør tøyle delejaget sitt komme frem uten å stille noen kritiske, evt. oppklarende, spørsmål til politiet i artiklene sine.

Visst bør folk tenke seg om hva de deler på Facebook, men politiet kan ikke holde seg med rutiner som gjør at de er avhengig av at en tilfeldig, og i blant ganske stor, menneskemengde skal holde del-offentlig kjeft i mange timer om det de selv oppfatter som en sjokkerende nyhet. Idet politiet er til stede ved et hus med naboer, og en båre bæres ut, vet ofte mange mennesker ganske mye.

Grethe Hvidsten sier at hun leste om dødsfallet på Facebook sju timer før politiet opplyser til en avis at familien ikke er orientert

– Det tar litt tid før vi får varslet pårørende. Vi må få identifisert personen, slik at vi er sikre. I tillegg må vi komme i kontakt med en prest som kan rykke ut. I denne situasjonen satt nok naboene seg rett ned og skrev dette på Facebook, sier politiet.

Dessverre er det lite politiet kan få gjort med slike situasjoner, bortsett fra å fraråde folk til å formidle slik informasjon før alt er avklart.

– Er man usikker på om familien er varslet, så vent med å gjøre eller skrive noe. Vi prater med pårørende så raskt vi kan, sier Horne.

Det jeg lurer på er om politiet venter til de har identifisert et dødt menneske før de tar kontakt med familien, jeg skjønner at det tar tid. Hvis det stemmer, hva er det slags rutine? Hvorfor ikke informere det man antar er nærmeste pårørende om at det er funnet en død mann i leiligheten til din far, f.eks. Hvorfor skal tilfeldige fremmede få vite mer om, for eksemplets skyld, at en død mann er funnet i min fars leilighet enn meg? Når den døde er identifisert kommer neste ledd i politiets informasjonspraksis.

Og hvorfor vente på presten. Mange av oss tror ikke på gud. Jeg vil tro at en erfaren politi kan formidle informasjon på en rolig og relevant måte, og så eventuelt henvise til prest, psykolog, lege senere.