Cordelia Edvardson er død

Det vilade länge något slätkammat över svensk journalistik. Därför älskade vi dem som kan kallas oborstade. Med sitt rufsiga temperament var Cordelia Edvardson en lika viktig som älskad kontrast till allt det släta, skriver Lars Ryding, under många år Cordelia Edvardsons närmaste chef, som utrikeschef på SvD.

Många, många värmdes av glöden i hennes texter, präglade som de var av ett slags kämpande förnuft. Hon blev rent ut sagt förbannad på alla övergrepp, allt mänskligt lidande och alla politiska vansinnigheter hon såg omkring sig och lyckades förmedla det i ett språk som hade en distinkt personlig ton.

Läsarna älskade Cordelia som man älskar en nära vän. Beundrarposten och gåvorna rullade in år efter år för vidarebefordran till Jerusalem. Därför vet jag att det är en stor krets SvD-läsare som gråter idag, bokstavligen gråter över förlusten av Cordelia Edvardson. Ärligt talat är det inte många skribenter som man kan säga det om.

Cecilia Uddén, Sveriges radios Mellanösternkorrespondent, blev den första mottagaren 2010 av det journalistpris som instiftades i Cordelia Edvardsons namn.

– Hon var fullständigt unik i det att hon brann för den nya staten Israel samtidigt som hon led av de övergrepp som staten Israel begick. Hon kunde se Israels brott men inte hemfalla åt groteska förenklingar som ”de borde veta bättre, som varit med om Förintelsen”. Hon var storslagen i sin empati för palestinierna och också kritisk till deras felaktiga syn på Israel. Hon hade ingen dold agenda och var inte rädd för att visa sitt engagemang.

– Vi är många som har suttit i Cordelias soffa och druckit whisky eller ätit vid hennes middagsbord i hennes lilla lägenhet i ett stenhus i Jerusalem. Inte bara journalistkolleger utan även utrikesminister Sten Andersson. Hon var generös men som journalist nervig när det gällde hennes texter. Varje ord var livsviktigt för henne.

– Och så hade hon en drastisk humor. Jag minns en gång när jag blev hembjuden till henne i Jerusalem och hon sa: ”Ah, du kan väl köpa cigaretter”. Men du får ju inte röka, invände jag. ”Nej men det är till en väninna.” När jag kom dit ville hon att jag skulle tända en cigg, och så satt vi där som två tonårsflickor och delade på den!

Jeg ville vært i New York

Heller det

New York Times har tatt ned betalingsmuren for kvelden, Løvenes konge og resten av Broadway har avlyst seg, T-banen står, havet stiger ved New York og jeg sitter på Olaf Ryes plass og ser på dette kameraet som oppdaterer seg en gang i minuttet. Og akkurat nå er det midt på formiddagen på Manhattan, men mørkt.

Oh Sandy, the aurora is rising behind us…This pier lights our carnival life forever…Oh, love me tonight, for I may never see you again.

Og ja, jeg twittersøker. Jeg ser på Yr, på alle instagrammene fremmede folk poster av høy vannstand ved Wall street/East River, andre spasérsteder på Manhattan og i Brooklyn. Sånn som det under. Alle poster sånne bilder og venter.

Så snobbete, så snotty

I galleriene er det overklassens smale lepper som gjelder, et dempet mmm kan komme ut av munnen. Nakker på kropper som står foran kunstverket, nikkende i riktig tempo. Lukkede knær, legger pent og parallelt dandert i sittestillingen i kaféen etterpå. Som språket i mediene, omtaleformen som skoleflinke middelklasseunger legger seg til når det er makta de snakker med og det er ofte makta de snakker med, lederen for skolekontoret og Martin Kolberg. Makta snakker vi faktisk pent til og vi er høflige når vi er på tv, både intervjuer og intervuobjekt.

Dokumentarfilmen om Iris Apfel

Albert Maysles bor i Harlem og lagde dokumentarfilmen om Grey Gardens.

Iris Apfel har jobbet med mote, design og tekstiler hele livet og innredet rom i det hvite hus når presidentene Truman, Eisenhower, Nixon, Kennedy, Johnson, Carter, Reagan og Clinton skulle flytte inn. Hun blir stadig oftere avbildet i moteblader, eller - kanskje det er meg som leser andre blader nå enn før.

Uansett, Albert Maysles er 85 år og lager dokumentarfilm om Iris Apfelsom er 91. Jeg har gått og ventet en stund og vært såpass urolig for tidsplanen at jeg sendte verden en epost i januar for å prøve å finne ut når filmen er ventet ferdig. Men slik det ofte er, fikk ikke svar.

Derfor ble jeg glad da jeg kom oversvaret i går: What's been the best moment so far of making this documentary? And when do you hope to release it?

Albert Maysles: We hope to finish the film for Autumn 2013. The best moments so far have been when we've been able to get past the public persona of Iris and to who she really is: in her NYC apartment with her husband and love, Carl Apfel, looking through her vast clothing, jewellery and stuffed animal collections with her; shopping at street vendors’ stalls in Harlem with designer Duro Olowu and filming her with her friend Bruce Weber.

Akkurat nå 95

Avislesesøndag på nettet gir meg f.eks Jan Gradvall i Dagens Industri som skriver en variant av The best place to hide a dead body, is page 2 of Google search results.

19 av 20 googlere beveger seg ikke ut av førstesidetreffene.

Det där börjar bli ett jätteproblem, säger Andreas Ekström. Om du söker till exempel på ämnen som 11 september, Olof Palme eller vaccin så får du bland de översta sökningarna upp konspirationsteorier. De människor som tror att vaccin är skadligt, eller något som CIA ligger bakom, är extremt aktiva på nätet. Och deras hemsidor hamnar därmed mycket högt upp i sökningen.

I Svenska Dagbladet skriver Andres Lokko om Abba-museet som skal åpne i Stockholm og så om den kinesiske byen Gaomi som skal bruke 700 millioner eller så på: ”Mo Yans kulturella upplevelseområde”. Alltså ett slags nöjesfält baserat på handlingen i 2012 års Nobelpristagare Mo Yans noveller och romaner.

Da kom Lokko til å tenke på en Elfriede Jelinek-verden. Og det er jo alltid nyttig: Å tenke på det som ikke fins og hvorfor det ikke gjør det?

Och eventuellt kommer det också att finnas en möjlighet att – mot en liten extrasumma – kunna gå i den svenska akademiledamoten Knut Ahnlunds fotspår och i upprört vredesmod lämna Elfriede Jelinek World för att hennes prosa är alltför pornografisk?

Så langt har jeg foreløpig kommet i avislesingen. Det kan bli mer utover dagen.

Akkurat nå 94

Merkelig hvor hyggelig det kan være å følge andres fototurer, særlig når man får følge dem mens de foregår. Jeg har nettopp begynt å leke med Instagram. Jeg har en frmartinsen-konto, og en privat konto for familie.

I alle fall, en av mine favoritter på Instagram er fotografiska, det er Fotografiska museet i Stockholm. De legger ut fine bilder, uventede bilder og de får til å ikke gi deg følelsen av at du abonnerer på en reklamekanal.

Akkurat nå, just nu, er Fotografiska ute og går på Instawalk med Stockholmsfolk som har lyst å gå på instagramtur med dem. På Fotografiskas instagramside legger de fortløpende ut bilder av folk i gjengen som fotograferer og på hashtaggen #instawalkfotografiska2 plopper bildene folk tar opp fortløpende.

De går akkurat nå og vi kan være med.

deLillos på Nationaltheatret

Til våren blir det, 13. mars på Hovedscenen. Det er Ole Anders Tandberg som har regi. Det er han som også hadde regi på Prøysen-forestillingen Kjæm æiller att! der Lars Lillo Stenberg lagde nye melodier til Prøysens tekster og Elin Prøysen ble sint. Den forestillingen husker jeg fortsatt, likte den kjempegodt.

Dette skriver teatret om forestillingen.
De lanserte vårptogrammet i dag.

Bjarne Melgaard, Institute of Contemporary Arts

Jeg er i London, jeg er på utstillingen som Melgaard, og Snøhetta litt, har på hjørnet til Trafalguar Square. Jeg er i gata the Mall, i huset til ICA.

Jeg har lyst å kvitte meg med surheten min først: Alt man ikke får berøre og fotografere. Men irritasjonen er like gyldig, den kommer ikke som en automatisk respons, noe jeg burde venne meg av med. Surheten min er ekte følt, og du kan da ikke mene det Bjarne Melgaard, at de pleddene du og Røros-pledd har designet sammen, i grelle fargekombinasjoner, slik du vil ha det, de pleddene som vanligvis ligger i den koselige sofaen, foran den trivelige peisen, på hytta, på fjellet - men som nå ligger på gulvene slik at vi skal tråkke på dem mens vi går rundt og ser på det jeg må anta er brukte crystal meth-piper som vi blir invitert til å forestille oss som vinduer i et hus eller i vår egen skalle går jeg ut fra, i alle fall.

Vi må tråkke på pleddene, men i hjørner der det ligger ruller av pledd som er skitne de også der kan vi ikke sette oss ned og slappe av. Jeg vet det, jeg spurte. Nei. Det er ikke lov. Det er heller ikke lov å ta bilde.

Vet kunstnere hva som ikke er lov på utstillingene deres?

Vet de hvor stivt og konvensjonelt man blir tvunget til å innta prosjektet de har? Stå pent foran hver dings og når du kjenner det i hofta er du ferdig.

Kan ikke kunstnere gjøre revolt mot visningsstedene?

Og si, her skal følgende være lov ellers blir det ingen utstilling. Kom igjen, Bjarne Melgaard!

Jeg vil ikke venne meg av surheten,
jeg vil vinne denne kampen.

Jeg vil kunne sette meg på museumsgulv, jeg vil kunne fotografere og vise det jeg opplever på utstillinger. F.eks den fine benken han har lagd.

En svart gummibenk. Gumien var veldig deilig å ta på. Matt, en matt følelse, ikke lakk, ikke blank, matt gummi som absorberer fukt med som samtidig er glatt. Myk gummi til å sitte på som en benk og klomper av mykere gummi til å lene seg tilbake i. Litt som en saccosekk men mye bedre for gummirygglenet ga ordentlig motstand samtidig som det lot seg forme.

Hva er et hjem, hvilke funksjoner skal det fylle. Vi er ekstremt konvensjonelle i hjem-lagingen vår, selv om vi lever livene våre forskjellig, er hjemmene vi bor i temmelig like hverandre både i hvordan de ser ut og hvilke funksjoner vi har lagt inn, hvilke materialer vi bruker, farger, mønstre.

Om vi overfører prosjektet hus til oss selv og kroppen vår er vi vel ganske konvensjonelle da også. Noen bruker crystal meth som et vindu til å se ut, det er så. Vi andre har ulike filtre på tilværelsen vi også, det går ofte i de samme.

En variant av en bit av et hus sto i utstillingen. Det var svart og hadde skrått gulv. Jeg fikk lyst på skrått gulv et sted, en skrågulvbit som tvinger oss tilå bevege oss litt anderledes et øyeblikk. Det går an å argumentere mot og si at det er det vi har bakker til ute.

Melgaard og Snøhetta ber oss leke med tanken om at Melgaards hus skal bygges på Ekely. Melgaard vil ha en vegg i huset laget som et gigantisk saltvannsbasseng med bare maneter og store jellyfisk som svømmer rundt over hele veggen. En enebolig i sort, sort eik. Det betyr brent, forkullet eik. "Må ikke bli for smakfullt!" "Vekk fra design!" Vulgær fargebruk, penisformet dørhåndtak, and such.

Snøhetta ville at Melgaard skulle tenke ut romdeling. Han foreslo kontor med spa, spisestue med badekar og kjøkken med svømmebasseng. Jeg vil ha mer. Jeg vil ha idéer som er gjennomførbare for mange, som jeg ikke har tenkt på og som jeg syns er en god idé.

Jeg har ikke så mye å by på selv, annet enn at jeg prøver å tenke ut hvilke funksjoner som er viktigst for meg, hva jeg gjør oftest - det kan ha tingene sine på fremtredende plasser: Kjevlet ligger pakket ned og kommer frem en gang i desember, saga ligger på peiskanten og der sager jeg veden min. Filtere? De er der, de byttes litt, en annen gang.

Ivar Formos minneløp

Det er sikkert vel og bra. Men sportsklubben Lyn, som arrangerer dette skogsløpet 20. oktober, burde ikke henge opp lapper som denne i skogen.

Skogen må få være et reklamefritt område, uansett hvilket produkt det er man reklamerer for. På trærne fra Ullevålseter mot Lyn-hytta så jeg flere slike reklameskilt som dette stiftet opp på trærne. Slutt med det.

Lena Dunham med bok

Lena Dunham, kjent for suksess med HBO-serien Girls, har skrevet bok og kontrakt med Random House, masse penger (3,5 millioner dollar). Boka skal hete Not that kind of girl: A young woman tells you what she's learned og alt dette fortalte hun til Emily Nussbaum i går på The New Yorker Festival.

Random House described the book as “in the tradition of Helen Gurley Brown, David Sedaris, and Nora Ephron,” offering “frank and funny advice on everything from sex to eating to traveling to work.”

Du kan lese mer i Guardian
Akkurat nå skrives det om Lena Dunham på Twitter
Evt. kan du følge Lena Dunham selv
Eller Emily Nussbaum

Sesong 2 av Girls er forresten nettopp ferdig innspilt.

This is just to say 37

Jeg likte ikke Erling Kagges bok "Under Manhattan. En reise i New Yorks indre". Enda jeg er disponert for å like den: Jeg liker Manhattan, jeg liker byers logistikk og jeg liker enkle tanker om livet: tanker om viktigheten av å holde sine gleder enkle, det skal ikke så mye til før jeg blir trigget.

Kagges bok handler om at han og en bekjent kryper i kloakkrør under Manhattan parret med tanker som ferden får han til å tenke på. Men så klarer han ikke å fortelle godt fra selve turen, den ene kloakkstrekningen glir over i den andre og jeg glemmer hva han har der nede å gjøre, jeg glemmer hvor lang tid det har gått og at det var et poeng å ikke sove, bare komme opp å spise hos kjæresten til den ene og gå på bar men ikke sove (hvorfor det?).

Han forteller at de er fulle av kloakk i klærne og kommer opp på gata, men hva gjør folk de går forbi? Fuckings dårlige skildringer. Ikke vørt, som det het i språket mitt før i tida, ikke vørt å kjøpe den til noen som likner på meg til jul.

Min siste helgevakt

Anders Walløe var overlege på Ullevål sykehus 22. juli. Han hadde sin siste helgevakt den helgen. Han skriver i Aftenposten i dag om hva som fungerte godt den perioden, og hva som fungerer dårlig til hverdags.

Vi så TV-bildene fra regjeringskvartalet og trodde det ville komme mange med splintskader. Jeg fikk med meg en erfaren anestesisykepleier og en ordonnans - en person som kunne løpe med beskjeder - og begynte å jobbe.

Jeg skrev om det som fungerte godt på Ullevål sykehus 22. juli, etter å ha snakket med kusinen min som var anestesisykepleier den kvelden.

Skogen, baby

Jeg ville ikke se på kunst i går, jeg ville se på skogen.

Fra Frognerseteren til Skjennungsstua med melisglasurboller, til den veldig grønne mosen bak Lynhytta der det er traktkantareller, og ned mot Sognsvann på stien som minner om svaberg.

Hele dagen i skogen, fra tidlig formiddag med blå og klar himmel, til grønt og gult og rosa moselys og skumringslys og til slutt regnet det små dråper og det ble nesten helt mørkt.

Og da vi kom tilbake til huset ved Olaf Ryes plass så ventet ferdig sushi på oss. Varm rask dusj, fyr på peisen, sushi og rødvin og en liten whisky og Danny og den store fasanjakten på video. Vi hadde planlagt, tre voksne mennesker, å se på fortellingen om Danny og faren som bor i husvognen og det er gamle dager og faren steker pølse og pakker den inn i loffskive og det går an å se på og la seg synke tilbake i koselig ro.