Bjarne Melgaard, Institute of Contemporary Arts

Jeg er i London, jeg er på utstillingen som Melgaard, og Snøhetta litt, har på hjørnet til Trafalguar Square. Jeg er i gata the Mall, i huset til ICA.

Jeg har lyst å kvitte meg med surheten min først: Alt man ikke får berøre og fotografere. Men irritasjonen er like gyldig, den kommer ikke som en automatisk respons, noe jeg burde venne meg av med. Surheten min er ekte følt, og du kan da ikke mene det Bjarne Melgaard, at de pleddene du og Røros-pledd har designet sammen, i grelle fargekombinasjoner, slik du vil ha det, de pleddene som vanligvis ligger i den koselige sofaen, foran den trivelige peisen, på hytta, på fjellet - men som nå ligger på gulvene slik at vi skal tråkke på dem mens vi går rundt og ser på det jeg må anta er brukte crystal meth-piper som vi blir invitert til å forestille oss som vinduer i et hus eller i vår egen skalle går jeg ut fra, i alle fall.

Vi må tråkke på pleddene, men i hjørner der det ligger ruller av pledd som er skitne de også der kan vi ikke sette oss ned og slappe av. Jeg vet det, jeg spurte. Nei. Det er ikke lov. Det er heller ikke lov å ta bilde.

Vet kunstnere hva som ikke er lov på utstillingene deres?

Vet de hvor stivt og konvensjonelt man blir tvunget til å innta prosjektet de har? Stå pent foran hver dings og når du kjenner det i hofta er du ferdig.

Kan ikke kunstnere gjøre revolt mot visningsstedene?

Og si, her skal følgende være lov ellers blir det ingen utstilling. Kom igjen, Bjarne Melgaard!

Jeg vil ikke venne meg av surheten,
jeg vil vinne denne kampen.

Jeg vil kunne sette meg på museumsgulv, jeg vil kunne fotografere og vise det jeg opplever på utstillinger. F.eks den fine benken han har lagd.

En svart gummibenk. Gumien var veldig deilig å ta på. Matt, en matt følelse, ikke lakk, ikke blank, matt gummi som absorberer fukt med som samtidig er glatt. Myk gummi til å sitte på som en benk og klomper av mykere gummi til å lene seg tilbake i. Litt som en saccosekk men mye bedre for gummirygglenet ga ordentlig motstand samtidig som det lot seg forme.

Hva er et hjem, hvilke funksjoner skal det fylle. Vi er ekstremt konvensjonelle i hjem-lagingen vår, selv om vi lever livene våre forskjellig, er hjemmene vi bor i temmelig like hverandre både i hvordan de ser ut og hvilke funksjoner vi har lagt inn, hvilke materialer vi bruker, farger, mønstre.

Om vi overfører prosjektet hus til oss selv og kroppen vår er vi vel ganske konvensjonelle da også. Noen bruker crystal meth som et vindu til å se ut, det er så. Vi andre har ulike filtre på tilværelsen vi også, det går ofte i de samme.

En variant av en bit av et hus sto i utstillingen. Det var svart og hadde skrått gulv. Jeg fikk lyst på skrått gulv et sted, en skrågulvbit som tvinger oss tilå bevege oss litt anderledes et øyeblikk. Det går an å argumentere mot og si at det er det vi har bakker til ute.

Melgaard og Snøhetta ber oss leke med tanken om at Melgaards hus skal bygges på Ekely. Melgaard vil ha en vegg i huset laget som et gigantisk saltvannsbasseng med bare maneter og store jellyfisk som svømmer rundt over hele veggen. En enebolig i sort, sort eik. Det betyr brent, forkullet eik. "Må ikke bli for smakfullt!" "Vekk fra design!" Vulgær fargebruk, penisformet dørhåndtak, and such.

Snøhetta ville at Melgaard skulle tenke ut romdeling. Han foreslo kontor med spa, spisestue med badekar og kjøkken med svømmebasseng. Jeg vil ha mer. Jeg vil ha idéer som er gjennomførbare for mange, som jeg ikke har tenkt på og som jeg syns er en god idé.

Jeg har ikke så mye å by på selv, annet enn at jeg prøver å tenke ut hvilke funksjoner som er viktigst for meg, hva jeg gjør oftest - det kan ha tingene sine på fremtredende plasser: Kjevlet ligger pakket ned og kommer frem en gang i desember, saga ligger på peiskanten og der sager jeg veden min. Filtere? De er der, de byttes litt, en annen gang.