En slags mellomoffentlighet

Bloggen er betydelseslõs,
skriver den svenske kjendisen Alex Schulman i Sverige.
Jeg har tråkket rundt og lagd moussaka og løftet vekter i helga og tenkt på dette og tenkt jeg skal ta-meg-faen skrive et innlegg så smart at det slår alle i hodet i sin genialitet: Nå skal de forstå.

Det er det jeg tenker ofte når jeg leser om makt og blogg eller om anonymitet og nett.

Jeg skal faen-meg ta dem

Jeg skal skrive en kronikk sånn at Knut Olav Åmås besvimer og Bernt Hagtvedt sier aha, det er altså sånn det henger sammen.

Men det går ikke

For hver gang jeg setter meg til for å skrive saklige og fornuftige setninger så blir det så tomt i hodet. Jeg begynner å tro på at jeg må legge frem statistikk, jeg innbiller meg at jeg må skrive ord som diskurs og ytringer, forutsetter, kompetanse,
sammenliknet og illustrasjon.

Men det er ikke mitt språk det der

Så det er jo godt jeg har dette hjørnet på internett. Hva er det med makt og offentlighet? Makt er viktig. Men det er ikke det eneste vi driver med. Vi driver f.eks med fortellinger, vi forteller om noe som er viktig for oss, eller ikke så viktig, og som noen andre kan kjenne seg igjen i, eller ikke kjenne seg igjen, like viktig det.

Vi sitter rolig ved bordet og skriver tanker som noen andre kan lese. Det er tanker som ikke passer i formen til kronikksidene og som hvertfall ikke passer at man forteller i sin langsomme form på debattmøter når man kan stå opp og vinke på en mikrofon sånn at alle må høre.

I bloggen krever jeg ikke å bli hørt på eller lest,
det gjør all slags forskjell. Jeg må ikke passe inn i noe,
jeg skriver ordene mine og om en stund kommer noen forbi og leser.

Setter virkelig bloggen agendaen for mediene, spør Schulman.
Nei, nesten aldri. Og de som gjør det har gjerne tilgang til mediene fra før.

Men jeg vil ikke kimse av at vi har fått mange bittesmå offentligheter der noen kan utveksle tanker og meninger. Eller bare uttrykker seg, kanskje ingen leser, bare tanken på at noen leser.