lørdag, april 30, 2016

Mange slags hviler

I dag var planen å gå på trening, gå til byen og kjøpe en pensel, male en dør, få gjort unna ting som skulle gjøres.

I stedet har jeg vært inne, beveget meg langsomt og tilfeldig mellom gjøremål som har dukket frem fra hukommelsen eller fra papirer som flyter rundt på bordet. Jeg har bestilt et hotell, lest en artikkel, betalt en regning.

mandag, april 18, 2016

Noen dager

Noen dager syns jeg det er best å være stum og stille, siden ikke bare er alt sagt før av noen, alt er sagt før av meg også, de gamle historiene, de gamle ideene som virket friske en gang. Men så er det de andre dagene, der jeg babler i vei.

onsdag, mars 30, 2016

Ferrante

Jeg begynte å lese Elena Ferrante litt seint, litt skeptisk, jeg ventet meg en variant av en kioskroman, men nei. Og ja, jeg er begeistret og starter nå på bok 3 som jeg kjøpte på vei hjem fra jobb i dag.

Og så dro jeg på Litteraturhuset og derfra kan jeg rapportere at oversetteren, Kristin Sørsdal, holder på med bok nummer 4 nå. Og etter det skal hun gi seg i kast med de tre bøkene Elena Ferrante ga ut før hun begynte på romanserien om Elena Greco og venninna i bydelen i Napoli.

Den andre boka Ferrante ga ut handler mye om å skrive, og å skrive under psevdonym. Gleder meg ekstra til den.

På bildet er også Jon Rognlien, som kommer til å gi bok nummer 3 en 6-er på terningen i anmeldelsen sin i Dagbladet på lørdag, eller var det fredag.

lørdag, mars 05, 2016

Det sa Kari Bremnes på radioen i går

Hvor god er du til å kaste gamle ting?

Nei, jeg er ikke veldig god til det, det er jeg ikke. Men jeg er ikke så verst, for jeg vil gjerne gjøre det, så man ikke bare sitter der til knes i greier, som egentlig stenger energien solid, for det kan alle disse tingene gjøre.

Jeg er min fars datter. For han fins ikke orden i arkivskuffer. For han er det måten å huske på, alt han fornemmer ved disse tingene. Han vet akkurat hvor den koppen kom fra, hvor han var da han skrev den der der. Han forbinder, hva skal jeg si, det er en måte å huske på.

En fysisk hukommelse?

Ja. Sånn at alt som skal hives der settes i et større perspektiv. Fordi de buksene kjøpte han da han var til sjøs, og det var sånn Manchester-cord som du bare fikk tak i og han hadde spart og brukte nesten all hyra si på de buksene. Og det er litt vanskelig å hive de buksene fordi da ser du, han skriver også tekster, og det er flere tekster som er kommet ut av de.

Og du vet når du har det forholdet til ting, så blir det vanskelig å kvitte seg med ting. Og det er ikke helt det samme som det står om i disse bøkene, ta bilde av det og putt det inn der.. Jeg har det også sånn at jeg assosierer liv med forskjellige ting, med forskjellige perioder i livet og får fort en sånn.. et vemodssted.

Hvordan assosierer du?

Når du har fått barn, som blir eldre, flytter ut, så går du gjennom disse eskene med de røde lakkskoene og lurer på, skal vi ha de med, skal vi ikke ha de med. Tegningene. Det blir et tydelig tegn på at tida går. Noe har vært der og et kapittel er avsluttet. Den boka er helt forandret nå.

Men du må.. Det kan jeg fortelle dere at livet blir mer og mer brutalt, så man kan like gjerne venne seg til det.

Det blir mere og mere brutalt??

Ja, det gjør det altså. Jo eldre du blir jo større sjanse er det for sykdom, du miste folk, masse greier og du vet at du sjøl skal, du har kortere tid igjen enn du hadde. Og så ser du at det er mange ting.. Ja, det er en brutalitet i det her. Vi kan ikke late som noe annet. Det blir tydeligere, syns jeg, jo eldre du blir. Den brutaliteten kan man jo enten nekte å forholde seg til, eller så kan man bli steinhard, sånn som jeg har blitt, og som jeg øver meg på å bli.

Hva gjør du for å bli det?

Jeg prøver å forsone meg med ting. Ikke bare vegres i forhold til at dette skjer, og forandringer skjer som du ikke egentlig har bedt om kanskje. Jeg tror forsoning er en slags nøkkel.

Jeg syns du argumentere godt for hvordan livet blir mer og mer brutalt fremover, men på den annen side, du er jo et par år eldre enn meg, blir det ikke noe roligere og tryggere også, det har jeg hørt andre mennesker si.

Nei, det er bare tøv. Det er bare jåss. Ikke blir du klokere heller, du får ikke mer ro i sjela, du syns ikke ting er mye lettere nå enn før. Det er bare tøv. Det er ingenting som blir lettere. Men det trenger ikke være så verst for det altså.

Men det forstår jeg ingenting av, ingenting blir lettere?

Men det er ikke lett nå heller, er det det?

Nei, men jeg hadde kanskje forventet at det skulle roe seg ned litt.

Det gjør ikke det. Det kan jeg herved avkrefte.

Alt er ved siden av hverandre hele tiden, det henger sammen, det er den lettheten og den tyngden og de vanskelige tingene og de artige tingene. Vi er jo like til stede med hele sanseapparatet, selv om vi blir eldre.

Ja, og for å være veldig brutal og konkret så blir du 60 år i år. Hvordan har du det med det?

Jeg har det litt som jeg sier. Det er noen ting du blir fortalt her i livet som du må forholde deg til, og det er en av de tingene. Det er som om du skulle bli fortalt at du blir 40 eller 50 eller 60 og så ser man litt sånn forbauset på den som sier det. Seriøst?? liksom. Ok. Du skjønner du kommer ikke unna, det er akkurat som om rektor kommer og sier: Ut på gangen. Du kommer ikke unna. Nei, nei. Så. Men hva skal vi gjøre med det? Skal vi sutre, skal vi holde på med det? Nei. Det er sånn det er. Så.. Jeg forsoner meg med det. Jeg tror faktisk jeg gjør det. Og så syns jeg det er fint å ha dette livet.

Ja, ikke sant, å ha det. Du fikk en alvorlig diagnose for 25 år siden?

Det er 23 år siden.

Som satte de tingene i spill litt tidligere?

Ja, jeg fikk i alle fall en vekker da. Jeg fikk en alvorlig diagnose, og det så ikke noe bra ut ei stund og så har det gått bra. Men du blir veldig klar over at det kan godt stoppe opp. Du kan godt ikke ha noe tid igjen. Og det har nok også fått meg til å syns at for mye sutring over å bli 30 og 40 år som jeg syns endel holder på med, det har jeg ikke noe sans for. Altså, skjerp dere. Jeg orker ikke det. Jeg syns det blir veldig lite interessant rett og slett. Jeg er ganske glad for å ha fått innvilget et amnesti i så mange år. Jeg har jo fortsatt diagnosen og går til kontroll, og det er mange som gjør det og som kan ha et ok liv.

Her kan du høre hele programmet

tirsdag, februar 16, 2016

kle av meg på cellenivå

Nesten hver eneste gang jeg har vært sammen med helsevesenet blir jeg fylt av takknemlighet. Det ble jeg i dag også. Jeg har tatt vevsprøver av kuler under kjeven, biopsi som de sier.

Slik jeg har forstått det til nå fins det to slags biopsi, en der jeg sitter på en benk og legen stikker en tynn nål, som ei blodprøvenål, inn og drar ut celler, og så en skjærebiopsi der de opererer, i narkose og tar ut større kjøttbiter.

Men så er det som det ofte er, det fins flere muligheter. I dag skulle jeg ta biopsi med tykk nål og ultralyd, ny kateori.

Det er rart, eller det er kanskje ikke rart, hvordan kroppen føler seg ganske trygg med det hjemmekjente. Å ta CT, å hei der er du igjen fine og nyttige maskin. Nå er det ikke skummelt når de sier at snart kommer det en varm følelse gjennom kroppen, eller at du kanskje tror du må tisse, men det må du ikke. For jeg har gjort det før.

Det var skummelt en gang. Hva da varm gjennom kroppen, hvorfor det, hvor varm, hvor lenge, hva mener du?

Biopsi med tykk nål og ultralyd hadde jeg ikke gjort før, og selv om jeg ikke kjente meg egentlig redd, så var jeg anspent, mer på vakt, som et dyr som spisser ørene kanskje. Det var mer vasking enn på tynnbiopsien, mer tildekking av meg, for sikkerhets skyld er de mer nøye med hygienen for alle fordi noen har dårlig immunforsvar. Det var en dataskjerm der vi kunne se meg inni halsveggen, kulene, nåla og blodåra legen skulle holde seg unna kunne vi se.

Og det var folk og informasjon

Det var en assistent som hjalp meg til rette, det var en lege og en overlege. Overlegen stakk og legen var på videregående praksis tror jeg. Det er jo så fantastisk at helt ferdige leger videreutdanner seg i mange år etterpå for å bli kreftleger. Jeg tenker på det hver gang jeg er på Radiumhospitalet, hva da, 12 års utdannelse og så kommer det pasienter og syns de vet bedre. Det er alltid flere faktorer, folk glemmer så lett de faktorene de ikke vet eksisterer. Jeg også, trodde det var to måter å ta biopsi på.

Tre personer på jobb for å ta ut noen celler fra meg på best mulig måte. Og etterpå skal antakelig noen andre analysere dem, sette dem inn med farger, varme dem opp, mikroskopere dem, jeg vet ikke, jeg vet bare at det ikke er nok å ta en kikk på cellene mine.

Tre personer på jobb, som alle bidrar til at jeg ikke bare får en medisinsk god undersøkelse, men som hjelper meg til å kjenne meg rolig. Alle hilser, er høflige, forklarer hvert skritt de gjør, forbereder meg, nå blir det litt kaldt, nå kommer det et stikk, når jeg tar prøvene kommer det et knepp rett ved øret ditt men jeg skal si fra på forhånd hver gang. Hvordan går det? Si fra hvis du kjenner det så kan vi sette mer bedøvelse. Går det bra?

Alt dette har jeg fått av helsevesenet i dag, kunnskap, omtanke, utstyr, arealer, utdannelsestimer og jeg vet ikke hvor lenge jeg måtte arbeidet for å betale skatt for det jeg har fått denne dagen.

Andre tekster om kreft, samler dem her:

Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis

fredag, februar 12, 2016

Dalloway og meg

I flere tiår har jeg ikke fått til å lese Mrs Dalloway, bokstavlig talt. Nå i jula kunne jeg det, det var lett. Jeg ble forbauset.

Jeg forsøkte første gang da jeg var i begynnelsen av 20-åra. Deretter prøvde jeg med års mellomrom. Jeg tok boka ut av hylla og tenkte, hei: Så vanskelig kan det ikke være. Jeg hadde glemt hvor vanskelig det var. Ingen av de andre sa det var vanskelig og jeg skjønte meg ikke på meg selv.

Jeg kom ikke forbi side 2, jeg klarte ikke å flytte tankene mine inn i setningene etterhvert som de kom. Hvem snakket om hva, hadde ikke peiling. Jeg prøvde å lese i hurtig flyt, eller langsomt setning for setning. Da jeg flyttet for 12 år røyk fru Dalloway ut av boksamlingen.

Men så i juleferien bladde jeg tilfeldig i et eksemplar i huset jeg var i, og nå kunne jeg lese. Hva var det som hadde vært umulig, at setningene kommer fra forskjellige personer uten at hun sier fra, hvem referer til hva nå, vet ikke. Men nå var det ikke vanskelig mer.

Jeg har lest mye mestparten av livet, så det er ikke det.

Men sånn er det

Vi forstår noe, andre ting ikke, hele avsnitt, følelser. Vi rister på hodet av hverandre og oss selv, eller bærer over.

onsdag, januar 13, 2016

Hva heter den

Jeg hakker ingefær og hvitløk til morgendagens kjøttboller, kikket opp på hylla over kjøkkenbenken der te og knekkebrød står og så kommer blaffet av å kjenne at jeg er her. Jeg står her og erfarer, med synet mitt, pappboksen, pen! Så kjent gjennom mange år, minnet om hvordan svart, engelsk te og Wasa frukost knekkebrød med smør og brunost smaker, jeg husker det og jeg skal få erfare det flere ganger.

Den følelsen er så deilig, hva heter den, hva kaller vi den følelsen. Det er den jeg ofte er ute etter å maxe, ta flyet eller toget eller bussen til gater som er mindre kjente for blikket mitt enn det som er min gate, se på trær som har helt andre blader enn de som står her på Olaf Ryes plass, eller ikke blader i det hele tatt - pigger. Eller rus, maxe med rus, åpne en liter vin og glede seg til iveren skrur seg opp et lite hakk. Eller sette på den samme plata på anlegget som i går og dagen før der igjen, vite at kroppen kommer til å kjennes tydeligere ut med musikken rundt seg.

Når folk snakker om døden nevner de gjerne begivenhetene, bryllupet til barna de gjerne skulle få leve til å se. Klart vi vil det, men. Det å bare få sitte her ved siden av kjøkkenbenken med skrellet ingefær og hvitløk og være i livet, se ut av øynene, høre kjøleskapet brumme, kunne gå til jobb i morgen og gjøre jobben, en alminnelig jobb, gjøre den anstendig kan man håpe, tilføre den et kardemommekorn av noe ekstra en gang iblant kanskje.

Jeg tror jeg har skrevet om denne følelsen før, men jeg tenker så ofte på den. Det er jo helt fantastisk å få leve. Flaks for oss. Det må være lov å nevne det.