onsdag, januar 13, 2016

Hva heter den

Jeg hakker ingefær og hvitløk til morgendagens kjøttboller, kikket opp på hylla over kjøkkenbenken der te og knekkebrød står og så kommer blaffet av å kjenne at jeg er her. Jeg står her og erfarer, med synet mitt, pappboksen, pen! Så kjent gjennom mange år, minnet om hvordan svart, engelsk te og Wasa frukost knekkebrød med smør og brunost smaker, jeg husker det og jeg skal få erfare det flere ganger.

Den følelsen er så deilig, hva heter den, hva kaller vi den følelsen. Det er den jeg ofte er ute etter å maxe, ta flyet eller toget eller bussen til gater som er mindre kjente for blikket mitt enn det som er min gate, se på trær som har helt andre blader enn de som står her på Olaf Ryes plass, eller ikke blader i det hele tatt - pigger. Eller rus, maxe med rus, åpne en liter vin og glede seg til iveren skrur seg opp et lite hakk. Eller sette på den samme plata på anlegget som i går og dagen før der igjen, vite at kroppen kommer til å kjennes tydeligere ut med musikken rundt seg.

Når folk snakker om døden nevner de gjerne begivenhetene, bryllupet til barna de gjerne skulle få leve til å se. Klart vi vil det, men. Det å bare få sitte her ved siden av kjøkkenbenken med skrellet ingefær og hvitløk og være i livet, se ut av øynene, høre kjøleskapet brumme, kunne gå til jobb i morgen og gjøre jobben, en alminnelig jobb, gjøre den anstendig kan man håpe, tilføre den et kardemommekorn av noe ekstra en gang iblant kanskje.

Jeg tror jeg har skrevet om denne følelsen før, men jeg tenker så ofte på den. Det er jo helt fantastisk å få leve. Flaks for oss. Det må være lov å nevne det.

tirsdag, desember 29, 2015

Lemmy, kreft og journalistikk

Etter nyheten om at Lemmy Kilmister døde for noen timer siden kjenner jeg tre irritasjoner over informasjonsstrømmen.

1. Motorhead-musikeren døde to dager etter at han fikk kjennskap til diagnosen. BBC: Motorhead frontman Lemmy has died aged 70, two days after learning he had cancer. Jeg pleier vanligvis klare å tyde journalistikkens klassiske koder for selvmord, og pleier irritere meg over at den delen av nyheten bare gis til P2-segmentet av befolkningen.

Her er jeg ikke sikker. Døde han av kreft eller tok mannen livet sitt. Det er forsåvidt ikke min sak, men det er ikke uten betydning hvilke signaler medier gir om selvmord og kreft. Medier er i høy grad med på å gi en forståelse av hvordan ulike kreftformer virker og hvilke fremtidsutsikter man har, og den innsikten er viktig ettersom nesten alle av oss skal komme til å få kreft selv eller være noens nærmeste pårørende.

2. Nesten alle medier skriver at han døde etter a short battle with an extremely aggressive cancer. Det er stor forskjell på overlevelsestid på ulike kreftformer. Men det er andre viktige faktorer også, for eksempel: Hvor lenge har pasienten oversett alvorlige symptomer? Det er neppe slik at man er kvikk og rask og så får en forbausende diagnose av en kreftform så gallopperende at man dør to dager etter.

3. a short battle. Jeg liker ikke bruk av krigsmetaforer i omtalen av kreft, men her lurer jeg i tillegg på om man kan ha rukket å starte noen behandling av selve sykdommen, og da kan man vel knapt si at kampen har startet.

mandag, desember 14, 2015

Iris i Netflix

Albert Maysles har lagd dokumentar om Iris Apfel. Hun er 93 og har blant annet arbeidet med design i Det Hvite Hus for presidentene Truman, Eisenhower, Kennedy, Johnson, Nixon, Ford, Carter, Reagan og Clinton.

Og hun vet å kle på seg.

Han lagde blant annet dokumentarfilmen Grey Gardens og han døde i mars, 89 år gammel. Siden jeg hørte om dette dokumentarprosjektet tenkte jeg: Blir det ferdig? Lever begge til de har rukket å lage filmen? Det var et dristig prosjekt.

De rakk det begge to, og nå ligger den i Netflix. En litt begrenset dokumentar, men likevel, fint å se på dette mennesket som tar plass visuelt. Vi går ellers rundt og ser så like ut, vi har godt av å se andres friskhet.

torsdag, oktober 29, 2015

Reise-internett i USA

Her er et praktisk reisetips for å få lettvint og billigere nett når man reiser i USA, forklart slik jeg selv ville hatt nytte av det.

Man går til en Verizon-butikk og kjøper denne lille dingsen på størrelse med ei halv kneippbrødskive. Den koster en drøy tusenlapp, det er litt dyrt, men det er en engangsinnvestering og den lønner seg fort likevel.

Så kjøper man forhåndsbetalt bruk. Det koster 850 kroner for 10 gigabyte på en måned. Du må ha med deg cash for at de skal kunne registrere deg på forhåndsbetalt (husker ikke hvorfor).

Ikke gå fra butikken før de har gjort all registreringen og du erfarer at mifi-en virker. Det er litt kål for dem, men la dem ta kålet. Og de gjør det, bare ikke si at du kan fikse det hjemme. De må fort nok konsultere en kollega selv.

Fordelen med dette systemet er at du tar den lille ulempen (en halvtime i butikken) der og da, du slipper å ringe til Tyskland når du kommer hjem for å av-abbonnere deg og ta slike ergrelser. Og så er det langt billigere, skal jeg tro på to av mine mest internett-teknisk-interesserte venner, jeg tror på dem.

På denne siste reisen på 5 uker, med opp til 3 personer som ga seg hen til nettbruk underveis i bilen og når hotellet likevel viste seg å ha tregt nett (vi kjørte på, brukte nett som vanlig, mye) måtte vi kjøpe 2x10 gigabyte-pakker til sammen. Men 1700 delt på 3 er en langt mindre kostnad enn de 5.000 kronene jeg klarte å bruke alene i vinter da jeg ga faen og brukte brettet mitt på mobilnettet når jeg ikke var på språkskolen eller i leiligheten jeg leide i New York.

Tips 2: Hvis du bruker opp den første pakken du har kjøpt, ikke forlat butikken før pakke nummer 2 fungerer. Bruk opp restnettet du har før du kommer til butikken.

søndag, oktober 11, 2015

Grand Canyon, Colorado River

I dag var vi på dagstur på Colorado River nede i Grand Canyon. I går så vi Grand Canyon overfra, vi var på de store utkikkspunktene. Det var fint, men det var litt som å se det på tv. Det var langt bort og langt ned og jeg liker bedre å være inni en opplevelse. Det fikk jeg i dag.


Der det er blå felt på fjellet har bakterier dratt ut magnesium fra det fuktige fjellet og så oksiderer magnesiumet, desert varnish, sa Jerry.

Vi kjøpte dagstur med Colorado River Discovery og jeg er veldig fornøyd. Jeg blir litt reisetipsaktig i denne bloggposten, i tilfelle noen vil prøve. Resten er opplysninger som jeg fikk underveis som jeg ikke vil glemme.


Jeg fryktet at vi skulle på en stor båt med guide med ropert, men vi var i en liten gummibåt, og vi var heldige med guiden Jerry. Han snakket rolig og behagelig, kul fyr. Når det var landstopp for å gå på do kunne jeg høre de andre guidene, en kar med full amerikansk energi-utestemme og to høylytte unge kvinne-kvinere. Jerry kjørte av gårde før de andre, det var stille på elva, og elva flyter stille, det er ikke stryk her.


Jeg glemte å fotografere side-juv som kom inn på den store canyonen som Colorado River går i. Når det er svære regnfall drar sidejuvene med seg ekstra mye sand. Det kan være opptil 40% sand i ei slik midlertidig elv, og det er da den drar med seg stor stein ut i hovedelva. Det ramler også den digre steinflak fra fjellveggene.

En skummel ting om sidejuv. De kan være tørre til vanlig og passende å gå turer i. Men så er det et svært regnfall. Det kan være langt unna og ikke en dråpe faller på deg, før det kommer en voldsom og overraskende elv nedover juvet og feier deg av gårde.

For en måned siden druknet 7 mennesker i Zion nasjonalpark.


Turen startet i Page, Arizona ved denne demningen. Det kommer vann til Colorado River fra snøen i Rocky Mountains, og da demningen ble bygd tok det 17 år å fylle den opp. Hovedhensikten med den er å være vann-lager, men den leverer også strøm.

Jeg har aldri tenkt på at ei elv kan gå tom før den når havet eller et vann. Men Colorado River går tørr nede i Mexico et sted. Før det er vannet brukt opp, ledet inn i byer og landbruksområder. Når det er år med lite snø i Rocky Mountains blir det lite vann. Nå håper alle på at El Ninjo skal komme. Colorado River leverer 40% av vannet til Denver. Et år var det like før vannforsyningen dit måtte kuttes, og de hadde ikke alternativt vann, sa Jerry.

Dammen reguleres, på samme måte som Akerselva reguleres. Det sitter noen og bestemmer hvor mye vann som skal gå i elva og hvor mye som kan holdes igjen til tørrere tider. I Colorado-elva betyr vannmengden også hvor mye elektrisitet som produseres. Om natta slipper de ut mindre vann, på ettermiddagen mer.

En gang var det strømkrise i California, og sjefen for strømforsyninga der ringte til dam-vokteren og ba ham slippe ut mer vann til strøm. De hadde hatt små kutt av strømmen og nå fryktet de et alvorlig strømkutt. Damvokteren forklarte at han ikke kunne, han var allerede på grensen til det miljøhensyn i elva tillot. Ti minutter etter ringte noen i Det Hvite Hus, og han måtte slippe ut mer vann. Mens jeg skriver dette tenker jeg, kunne de ikke fått med folk på strømkutt i stedet?


Her er vi ved det kjente Horseshoe Bend (se ovenfra) der det er et lite sted man kan sette opp telt. Det er et utedo der, det er alt. Det koster ikke noe, ingen service ellers, men kajakkere kan overnatte der. Man kan bli fraktet opp elva med kajakk av Jerry fra stedet han satte oss av for å bli busset hjem, og så lar de seg flyte nedover. Vi så flere av dem i kajakk, eller der de sto i elva og fisket regnbueørret. Det så hyggelig ut.

mandag, oktober 05, 2015

Inn i landet

Nå har vi vært et par uker i San Francisco og Los Angeles og i naturen midt i mellom. Det har vært mange Oh, og Se der. Jeg unner alle å kjøre strekningen og ha enda bedre tid på den enn du tror du trenger. Det har vært en fest.


Nå skal vi innover i landet, til ørkener og fjellene. Jeg ser for meg syn som i Thelma og Louise, uten slutten, men line dance ville vært fint.

Når jeg vil reise til, og selv være på, steder er det oftest fordi jeg har sett dem før i en bok, i en referanse i en artikkel, i en tv-serie, men kanskje mest i en film. Filmer som bygger følelser til et landskap som appellerer. Dernest legger andre referanser seg til. Thelma og Louise forsterket hvordan det å kjøre i et åpent landskap kan være å reise vekk fra noe, til en frihetsfølelse.


Det vemodige landskapet uten ende i Paris, Texas. Jeg fant ikke Harry Dean Stanton denne uka, men jeg prøvde, litt. Skiltet til Mullholland Drive og restauranten Dan Tanas har jeg lagt ut på Instagram.



Noen av dere husker bildene fra Bagdad Cafe, og sangen til Jevetta Steele. Jeg husker ikke egentlig filmen, og rakk ikke se den på nytt før reisen. Men jeg kjenner på meg at den trekker i samme retning som disse to andre. Jeg husker at den gjorde inntrykk på meg.

A desert road from Vegas to nowhere
some place better than where you're been
A coffee machine that needs some fixing

Når jeg nå ser trailerne til filmene og hører på sangene gleder jeg meg til å traske rundt, sulle rundt, lange ut, legge overarmen mot vinduskanten i bilen. Rulle opp takvinduet! Høre på lydsporet til bilturen.

Og så er det denne da. Helt anderledes i tonen, men den har vært med meg i like stort monn opp gjennom årene, den har satt seg fast i språket, bilder fra den kommer merkelig ofte opp i hjernen.

onsdag, september 23, 2015

Hus i Pacifica

20 minutter med bil på Highway 1 fra sentrum av San Francisco. Pacifica er en bitteliten by, med surfere og Taco Bell rett på stranda. Slik så småbyen ut for oss. Og så en liten og rufsete husklynge i den ene siden av stranda, med høns, umalte hus og gamle bilvrak i gata.

Nede i fjæra sto ei rekke hus bygd på påler akkurat på grensa dit havet ikke flør forbi. Jeg ville gjerne bodd der noen uker, sittet foran storvinduet og sett på havet, sittet på verandaen og luktet det. Gått i fjæra. Hvem er det som får bo her? Barnebarnet til en alkoholisert krabbefisker? Kunstnere?


Jeg fant ikke ut av opprinnelsen til disse husene, kanskje den dukker opp en annen gang, når det er bedre google-tid. Eller kanskje noen finner svaret. Hvis du klikker på bildene blir de større.