lørdag, mai 28, 2016

Jeg vil bare stå her og være irritert

Hva gjør folk med irritasjonen? Når vakten på kunstmuseet står fire meter unna med musikk på iphonen sin, så lavt at man ikke kan høre toner, bare komprimert lav støy, lyd oppe i diskantfeltet. Jeg har lost my cool, for irritert, kan ikke gå bort med sval arroganse og be ham skru av. En fresende svett kvinne grått i vikene som de sier om menn hun er dessuten tykk trenger overskudd av cool, kan ikke ligge under i en irritasjonssituasjon.

Arrogansen ved utsendelsen av lyden irriterer, han er ansatt, betalt av meg også, han tråkker på mine rettigheter til å se kunst som kjeder meg i lydnøytrale omgivelser. Men han tenker ikke på det. Han vil høre. Han er pen og har håret i en fiffig frisyre, vakt. Det er han som bestemmer i salen.

Jeg får lyst til å si fra til en annen vakt, en sterkere vakt, en hovedvakt, virker smålig, skrive brev til direktøren, dråpen som får ham oppsagt, overdrevet. Tilføre kroppen kalorier, alkohol, nikotin, muligens.


søndag, mai 22, 2016

Fay, Silje, mange andre og meg

Fontene og papiret til romanen Praxis av Fay Weldon minner meg på at boka er gammel. Bare fra 1983, den er ikke fra Thomas Manns tid akkurat. Men jeg var ung og veldig begeistret for Fay Weldon.

Da vi flyttet for ti-tolv år siden fikk to av romanene bli med som et minne. Og nå har jeg lest Praxis på nytt. De første hundre sidene tenkte jeg at avstanden mellom 1983-versjonen av meg og dagens var for stor: Jajo, artig setning det der, men lell.

Men så begynte jeg å kjenne igjen det jeg var så begeistret for og som påvirket meg, i tillegg til artige setninger, nemlig: Må det virkelig være sånn? Kan vi tenke anderledes om dette? Kan vi snakke sammen på andre måter?

"Det forventes vanligvis av menn, reflekterte Praxis, at de gifter seg med noen som er fattigere, har mindre utdannelse og lavere status enn dem selv. På samme måte forventes det at kvinner gifter seg over sin stand. Slik kommer alle koner i verden automatisk til å føle seg sin mann underlegen i status og i hjemmet. Fordi hun faktisk er det, og det er kanskje i den retningen at lykke og godtakelse ligger. Ektemannen ser ned. Kona ser opp."

Akkurat. Denne kjønnskulturelle forskjellen ser jeg fortsatt, i de rutinemessige to årene eldre som menn gjerne er i forhold til kvinnen i forholdet. Alder, makt, eller simpelthen bare kjønnet vi har. Selvjustisen vi holder på med nesten uten å merke det.

En følelse Silje Aanes Fagerlund beskriver i romanen Eneste.

"Din alders tyngde. Din alders tyngde, livstyngde, den var så langt fra min. Din tyngde og min letthet. Mot din tyngde ble jeg så lett. Hvorfor så umulig å se det for meg: du flytte, bli med meg. Bli med på noe helt nytt, med meg."

lørdag, mai 21, 2016

Arga Lappen

Mora-di-jobber-ikke-her-lapper er ikke noe mot Rydd dongen din selv-aksjonen i min bakgård..
..som det forsåvidt er jeg selv som står for.

"Kan en av de som bruker kondom,
som kaster dem i søpla,
ikke knytter for posen ordentlig,
plukke opp den som ligger ->"
Sendt til Arga lappen.

lørdag, april 30, 2016

Mange slags hviler

I dag var planen å gå på trening, gå til byen og kjøpe en pensel, male en dør, få gjort unna ting som skulle gjøres.

I stedet har jeg vært inne, beveget meg langsomt og tilfeldig mellom gjøremål som har dukket frem fra hukommelsen eller fra papirer som flyter rundt på bordet. Jeg har bestilt et hotell, lest en artikkel, betalt en regning.

mandag, april 18, 2016

Noen dager

Noen dager syns jeg det er best å være stum og stille, siden ikke bare er alt sagt før av noen, alt er sagt før av meg også, de gamle historiene, de gamle ideene som virket friske en gang. Men så er det de andre dagene, der jeg babler i vei.

onsdag, mars 30, 2016

Ferrante

Jeg begynte å lese Elena Ferrante litt seint, litt skeptisk, jeg ventet meg en variant av en kioskroman, men nei. Og ja, jeg er begeistret og starter nå på bok 3 som jeg kjøpte på vei hjem fra jobb i dag.

Og så dro jeg på Litteraturhuset og derfra kan jeg rapportere at oversetteren, Kristin Sørsdal, holder på med bok nummer 4 nå. Og etter det skal hun gi seg i kast med de tre bøkene Elena Ferrante ga ut før hun begynte på romanserien om Elena Greco og venninna i bydelen i Napoli.

Den andre boka Ferrante ga ut handler mye om å skrive, og å skrive under psevdonym. Gleder meg ekstra til den.

På bildet er også Jon Rognlien, som kommer til å gi bok nummer 3 en 6-er på terningen i anmeldelsen sin i Dagbladet på lørdag, eller var det fredag.

lørdag, mars 05, 2016

Det sa Kari Bremnes på radioen i går

Hvor god er du til å kaste gamle ting?

Nei, jeg er ikke veldig god til det, det er jeg ikke. Men jeg er ikke så verst, for jeg vil gjerne gjøre det, så man ikke bare sitter der til knes i greier, som egentlig stenger energien solid, for det kan alle disse tingene gjøre.

Jeg er min fars datter. For han fins ikke orden i arkivskuffer. For han er det måten å huske på, alt han fornemmer ved disse tingene. Han vet akkurat hvor den koppen kom fra, hvor han var da han skrev den der der. Han forbinder, hva skal jeg si, det er en måte å huske på.

En fysisk hukommelse?

Ja. Sånn at alt som skal hives der settes i et større perspektiv. Fordi de buksene kjøpte han da han var til sjøs, og det var sånn Manchester-cord som du bare fikk tak i og han hadde spart og brukte nesten all hyra si på de buksene. Og det er litt vanskelig å hive de buksene fordi da ser du, han skriver også tekster, og det er flere tekster som er kommet ut av de.

Og du vet når du har det forholdet til ting, så blir det vanskelig å kvitte seg med ting. Og det er ikke helt det samme som det står om i disse bøkene, ta bilde av det og putt det inn der.. Jeg har det også sånn at jeg assosierer liv med forskjellige ting, med forskjellige perioder i livet og får fort en sånn.. et vemodssted.

Hvordan assosierer du?

Når du har fått barn, som blir eldre, flytter ut, så går du gjennom disse eskene med de røde lakkskoene og lurer på, skal vi ha de med, skal vi ikke ha de med. Tegningene. Det blir et tydelig tegn på at tida går. Noe har vært der og et kapittel er avsluttet. Den boka er helt forandret nå.

Men du må.. Det kan jeg fortelle dere at livet blir mer og mer brutalt, så man kan like gjerne venne seg til det.

Det blir mere og mere brutalt??

Ja, det gjør det altså. Jo eldre du blir jo større sjanse er det for sykdom, du miste folk, masse greier og du vet at du sjøl skal, du har kortere tid igjen enn du hadde. Og så ser du at det er mange ting.. Ja, det er en brutalitet i det her. Vi kan ikke late som noe annet. Det blir tydeligere, syns jeg, jo eldre du blir. Den brutaliteten kan man jo enten nekte å forholde seg til, eller så kan man bli steinhard, sånn som jeg har blitt, og som jeg øver meg på å bli.

Hva gjør du for å bli det?

Jeg prøver å forsone meg med ting. Ikke bare vegres i forhold til at dette skjer, og forandringer skjer som du ikke egentlig har bedt om kanskje. Jeg tror forsoning er en slags nøkkel.

Jeg syns du argumentere godt for hvordan livet blir mer og mer brutalt fremover, men på den annen side, du er jo et par år eldre enn meg, blir det ikke noe roligere og tryggere også, det har jeg hørt andre mennesker si.

Nei, det er bare tøv. Det er bare jåss. Ikke blir du klokere heller, du får ikke mer ro i sjela, du syns ikke ting er mye lettere nå enn før. Det er bare tøv. Det er ingenting som blir lettere. Men det trenger ikke være så verst for det altså.

Men det forstår jeg ingenting av, ingenting blir lettere?

Men det er ikke lett nå heller, er det det?

Nei, men jeg hadde kanskje forventet at det skulle roe seg ned litt.

Det gjør ikke det. Det kan jeg herved avkrefte.

Alt er ved siden av hverandre hele tiden, det henger sammen, det er den lettheten og den tyngden og de vanskelige tingene og de artige tingene. Vi er jo like til stede med hele sanseapparatet, selv om vi blir eldre.

Ja, og for å være veldig brutal og konkret så blir du 60 år i år. Hvordan har du det med det?

Jeg har det litt som jeg sier. Det er noen ting du blir fortalt her i livet som du må forholde deg til, og det er en av de tingene. Det er som om du skulle bli fortalt at du blir 40 eller 50 eller 60 og så ser man litt sånn forbauset på den som sier det. Seriøst?? liksom. Ok. Du skjønner du kommer ikke unna, det er akkurat som om rektor kommer og sier: Ut på gangen. Du kommer ikke unna. Nei, nei. Så. Men hva skal vi gjøre med det? Skal vi sutre, skal vi holde på med det? Nei. Det er sånn det er. Så.. Jeg forsoner meg med det. Jeg tror faktisk jeg gjør det. Og så syns jeg det er fint å ha dette livet.

Ja, ikke sant, å ha det. Du fikk en alvorlig diagnose for 25 år siden?

Det er 23 år siden.

Som satte de tingene i spill litt tidligere?

Ja, jeg fikk i alle fall en vekker da. Jeg fikk en alvorlig diagnose, og det så ikke noe bra ut ei stund og så har det gått bra. Men du blir veldig klar over at det kan godt stoppe opp. Du kan godt ikke ha noe tid igjen. Og det har nok også fått meg til å syns at for mye sutring over å bli 30 og 40 år som jeg syns endel holder på med, det har jeg ikke noe sans for. Altså, skjerp dere. Jeg orker ikke det. Jeg syns det blir veldig lite interessant rett og slett. Jeg er ganske glad for å ha fått innvilget et amnesti i så mange år. Jeg har jo fortsatt diagnosen og går til kontroll, og det er mange som gjør det og som kan ha et ok liv.

Her kan du høre hele programmet