Dag Solstad og meg
Jeg var på Samtiden-foredraget med Dag Solstad sammen med alle, f.eks William Nygård, Eva Joly, Vidar Selbekk, Lars Gule, Marte Michelet, Frithjof Jacobsen, Sæmund Fiskvik, Tommy Sørbø og Anders Heger. Jeg kom ikke inn på dagens popstjerne selv om jeg var der 40 minutter før det startet.
Men jeg fikk observere voksne menneskers forsøk på å krangle seg inn på skittent vis og jeg tenkte at ingen ting jeg sier får meg inn i storsalen nå så jeg holdt kjeft og gikk opp til direkteoverføringen på storskjerm.
Og det gjorde jeg rett i for nå fikk jeg se hvordan de som sikkert okker seg over debattnivået på nett bare fordi man kan sitte anonym å skrive på skjerm,
(sånn som meg selv)
hvordan de samme menneskene som ikke fikk sitte i salen
som Dag Solstad var i og klappe høflig, men var beskyttet av en hel etasje og en mikrofon som bare gikk den ene veien, lo av
Dag Solstad og Cathrine Sandnes og måten de beveger kroppen sin på og hvordan de artikulerer seg og ler.
Jeg snakker ikke om den latteren som kom når de sa noe som var morsomt. Den andre typen. Og de lo straks Vibeke Løkkeberg tok ordet etterpå før hun rakk å si noe.
Og det vet selvfølgelig enhver som jobber i et TV-studio. Mot dette kan man innvende at dødstruslene var reelle og at det ville være feil ikke å ta dem opp. Og hva kan man innvende mot det igjen?
Påpeke at det ikke var sikkert at disse dødstruslene var reelle, altså stille spørsmålstegn ved det? At det å motta trusler, til og med dødstrusler, ikke er helt uvanlig blant folk som opptrer i det offentlige rom?
Nei, heller ikke det går an. Jeg, for eksempel, kunne ikke si, heller ikke i disse linjer, at personlig kjenner jeg flere som har mottatt trusler, sogar dødstrusler, ja, jeg har mottatt det selv, men selv ikke i disse linjer kunne jeg skrevet det, hvis jeg ikke hadde funnet denne lure måten å få sagt det likevel."
Men jeg fikk observere voksne menneskers forsøk på å krangle seg inn på skittent vis og jeg tenkte at ingen ting jeg sier får meg inn i storsalen nå så jeg holdt kjeft og gikk opp til direkteoverføringen på storskjerm.
Og det gjorde jeg rett i for nå fikk jeg se hvordan de som sikkert okker seg over debattnivået på nett bare fordi man kan sitte anonym å skrive på skjerm,
(sånn som meg selv)
hvordan de samme menneskene som ikke fikk sitte i salen
som Dag Solstad var i og klappe høflig, men var beskyttet av en hel etasje og en mikrofon som bare gikk den ene veien, lo av
Dag Solstad og Cathrine Sandnes og måten de beveger kroppen sin på og hvordan de artikulerer seg og ler.
Jeg snakker ikke om den latteren som kom når de sa noe som var morsomt. Den andre typen. Og de lo straks Vibeke Løkkeberg tok ordet etterpå før hun rakk å si noe.
Hva sa Dag Solstad?
Innimellom fortellinger om biblioteket sitt og Kokkvolds forsøk på å dempe sitt uovervinnelige kroppsspråk slik at han fremstår uvørent og jovialt. Innimellom slike ting sa han at i Norge beskytter messen om ytringsfriheten at mediene kan tjene penger og at flagg ikke kan brennes foran den amerikanske ambassaden likevel, bare på Grorud for å plage folk fra Jemen og Iran og bidra til raseopptøyer.Det var i alle fall slik jeg hørte ham
Så ble noen sinte fordi han ikke snakket om noe helt annet: folk som sitter i fengsel i andre land og jeg tenkte på de som blir sinte hver 8. mars for at ikke alle snakker om omskjæring men også orgasmer hos kvinner som bor i Norge.Slik skriver Dag Solstad i Samtiden
"Etter slik å ha presentert ytringsfrihetens forkjempere, kunne debatten starte. Eller kunne den det? Var den ikke allerede over? For hvem kan debattere med folk som har en dødstrussel hengende over seg? Man kan kanskje delta i debatten, men vinne den? Mot folk som har en dødstrussel hengende over sitt hode. Nei, ikke faen.Og det vet selvfølgelig enhver som jobber i et TV-studio. Mot dette kan man innvende at dødstruslene var reelle og at det ville være feil ikke å ta dem opp. Og hva kan man innvende mot det igjen?
Påpeke at det ikke var sikkert at disse dødstruslene var reelle, altså stille spørsmålstegn ved det? At det å motta trusler, til og med dødstrusler, ikke er helt uvanlig blant folk som opptrer i det offentlige rom?
Nei, heller ikke det går an. Jeg, for eksempel, kunne ikke si, heller ikke i disse linjer, at personlig kjenner jeg flere som har mottatt trusler, sogar dødstrusler, ja, jeg har mottatt det selv, men selv ikke i disse linjer kunne jeg skrevet det, hvis jeg ikke hadde funnet denne lure måten å få sagt det likevel."
posted by fr.martinsen at 21:08
2 comments
links to this post
