tirsdag, august 18, 2015

Hierarkier

Jeg satt på kaffebar i Reykjavik i ettermiddag og så på fire menn rett utenfor i gata. De sto og diskuterte, skulle åpenbart gjøre et tv-opptak. I begynnelsen var det ikke opplagt hvem som hadde de ulike arbeidsoppgavene, men det slo meg umiddelbart at det var to av dem som utmerket seg.

Dette var før jeg la merke til det hvite håret til en av dem. Så hva er det som gjør at jeg vurderer to av dem som øverst i de hierarkiene de tilhører akkurat nå, tenkte jeg. Jeg liker å tolke bredden på stripene i cordfløyelsbukser.

De to hadde briller som ba om oppmerksomhet. Han som viste seg å ha hvitt langt hår bak hadde virkelig ekstraordinære briller. Begge hadde dyre, tøffe, kule sko. Og så er det måten man tar selvsagt plass på i et sosialt rom.

Da mannen snudde seg og lot det hvite, lange håret komme til syne, skjønte jeg at han ikke bare var på hierarkitoppen i et ganske lite miljø. Her har vi en kar som er vant til å bli sett.

- Er han kjent på Island? spurte jeg hun som satt ved siden av meg, og hun begynte å le. Visst. Kunstner? Ja. Det også. Han var i bandet til Bjørk, før Bjørk. I Sugarcubes? Ja, og i bandet før Sugarcubes. Han skriver også. Nå er han politiker også, og skuespiller.

De fire oppløste gruppen og inntok rollene sine. Hvithåringen med påfallende briller var intervjuobjektet, han med nest mest se-meg-briller tok kontroll over opptakene. Mannen til høyre fremsto som en vanlig fyr på jobb, mens lydmannen stakk seg bort litt og var mer mimikkløs.

Slik var min analyse, men så kom jeg hjem til kjøkkenet og googlet og det ser ikke ut til at Ottar Proppe var med i Sugarcubes. Han kan ha vaket rundt likevel muligens.

søndag, august 16, 2015

På kjøretur på Island

I dag begynner vi på tredje dagen på kjøreturen på ringveien rundt Island. Jeg skulle ønske vi hadde flere dager til rådighet rundt slik at vi kunne gå på ordentlige turer i naturen også, men herregud så fint det er slik det er.

Naturen skifter hele tiden, lyng, moseområder, steinområder, områder med mye lava, slake fjell. Periodevis ser vi kratre og psevdokratre. Vi klatret opp på kanten av et krater og kikket ned i den svære, tørre gropa. Det er sand som er rosa, gul, svart eller mørkerød. Damp som kommer opp av jorda. Voldsomme fosser. Blåleire som ligger og bobler. Tåke som plutselig kommer veltende, tett. Jeg sitter og ser ut av vinduet og hygger meg.

Dette er utebadet et par timer utenfor Akureyri helt nord. Det er akkurat passe varmt, hele bassenget.

onsdag, august 12, 2015

Det går bra med meg

I dag var jeg på Radiumhospitalet for sjekk, slik jeg fortsatt er hver tredje måned. Det var ingen tegn til utbrudd av lymfekreft og såklart det gjorde meg grunnleggende lykkelig, helt inn i margen.

Selv om jeg føler meg fattet når jeg er der: Fattet, konsentrert om informasjonen jeg får, merkelig trygg gjør sykehusbygningen meg hver gang jeg er på vei inn, - følelser jeg må prøve å få beskrevet på en ordentlig måte en dag. Selv om det, ser blodtrykket og søvnkollapset i senga etterpå ut til å fortelle noe om at det er en påkjenning. Såklart.

De små 15 minuttene med legen er verdifulle

Bortsett fra den fysiske undersøkelsen på benken, leting etter kuler, tolking av blodprøvene tatt en time før, så kommer det hver gang frem informasjon som endrer forståelsen av hvilken situasjon jeg er i.

I dag vendte forståelsen seg fra at selv om jeg vet at jeg har sykdommen resten av livet, men at jeg kan bli riktig gammel og dø av noe annet likevel hvis jeg er heldig, har jeg sett for meg at med flaks ville det ikke komme utbrudd før jeg er en gammel kvinne. I dag skjønte jeg at det kommer til å komme utbrudd, men at det kan gå fint likevel. Det er viktig, for det betyr at det å frykte kulen ikke trenger å være riktig så gjennomgående.

Jeg hadde også en vrangforståelse av at legene tyr til sterkere lut hver gang, og så en dag er det ikke sterkere lut å ty til. Legen forklarte det jeg egentlig vet et litt annet sted i hjernen, at de tar en bit av kulen hver gang og analyserer den og lager behandlingsplan etter det. Jeg trodde det var sannsynlig at neste steg ville være stamcelle-something.

Og det kan tenkes det er

Men det kan også være den behandlingen jeg fikk for et år siden. Og den behandlingen var ikke skremmende i seg selv (når jeg ser på den i ettertid). Eller, og dette er interessant: De kanskje lar kulen være, hvis den ikke truer meg. Det hender kroppen klarer å stagge utbrudd selv. Dessuten er det en ny type medisin på vei inn. Alt dette på mine 15 minutter, det er mye informasjon og erkjennelse på 15 ganger 60 sekunder. En annen ting:

Jeg var ikke hysterisk

For en uke siden gikk jeg til sengs og ble var en kul under øret, ved buen til kjevebeinet. Jeg kjente og kjente og slo fast for meg selv at det jo var samme konsistens og størrelse som de andre to kreftkulene jeg har oppdaget. Jeg gikk likevel ned til Legevakten, bare for å utelukke en betennelse. Fordi immunforsvaret mitt ikke fungerer helt på topp etter behandlingen i fjor bør jeg være påpasselig.

Jeg gikk alene ned de få kvartalene fra Olaf Ryes plass til Legevakten og tenkte på alt som forandret seg så grunnleggende og plutselig igjen denne kvelden. Arbeidsoppgaver foran meg, to feriereiser, og selvsagt det truende ved behandling og fremtid.

I løpet av de par timene jeg var på venterommet ble kulen mindre, uten at jeg - pussig nok, det erkjenner jeg - tenkte rasjonelt på dette. Jeg ble sjekket og undersøkt og legen sa ved andre gangs sjekk at han ikke kunne kjenne noen kul. Jeg kjente den ikke heller nå.

Han var flink

Han fikk meg ikke til å føle meg dust. Han konverserte litt og jeg fikk vist meg som det ikke-hysteriske mennesket jeg mener jeg er. Jeg sa: Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg vet at jeg ikke innbillet meg kulen. Han visste heller ikke hva som hadde skjedd. Jeg gikk hjem i natten og høstens planer kom tilbake og skulle sannsynligvis få bli realisert. Hurra.

Jeg fortalte legen på sykehuset dette i dag og han sa at det mest sannsynlig var den store spyttkjertelen som fikk en midlertidig forstoppelse. Spyttkjertlene mine er skadet av behandling, men kanskje dette kan skje med alle, vet ikke.

Bare en ting til

Jeg vet jo at immunforsvaret mitt er dårligere enn gjennomsnittets, men jeg har ikke satt meg inn i hva det innebærer. Man kan bare forestille seg det man kjenner til. Jeg kunne bare forestille meg halsbetennelser og bihuler, jeg kunne forestille meg, hva heter det, total meltdown, kroppens systemkollaps. Jeg forestilte meg ikke helvetesild. Jeg fikk det for noen uker siden.

Slik forstår jeg helvetesild

Da vi hadde vannkopper som barn slo immunforsvaret vårt sykdommen tilbake. Men en rest av viruset ligger stadig og gjemmer seg i enden av nervecellene mens immunforsvaret holder det i sjakk. Blir man gammel eller syk og har dårligere immunforsvar klarer ikke kroppen å stagge viruset og det kan komme frem som helvetesild. Heldigvis for meg viste jeg fastlegen min de små vablene bak i nakken med hånda på dørklinka på vei ut. Det var flaks, for da fikk jeg medisin som kan slå tilbake sykdommen hvis man starter behandlingen i løpet av 72 timer eller hva det var. Jeg håper dette står i "Vi over 60" hver uke, for små ikke-vonde vabler i et lite område er noe de færreste forter seg til legen med. Men helvetesild kan bli vondt og vare lenge.

Verden er atter ganske normal. Jeg skal på jobb i morgen. Fredag reiser jeg til Island en kort tur. Det blir bilder å vise frem her.

Andre tekster om kreft, jeg samler dem her

Kreft er den nye puppen
Hårene vokser
Hvorfor kaller vi det gift
Irritert på Fugelli
Jeg visste jo
Språket til kreftbloggere
Svart på hvitt og hardt
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser

lørdag, august 01, 2015

Men hva betyr det?

Hvorfor kan ikke google snakke til meg på en måte jeg forstår. Har jeg informasjonskapsler, hvis så har jeg skjult dem, må jeg innhente samtykke?

Ah, dette er kjedelig å tenke på.
Hvis du vet svaret, fortell meg det gjerne.

fredag, juli 31, 2015

Å lese om Kim Gordon

Hvorfor ville du se huset hennes, spurte venninnen min, da jeg fortalte at jeg ruslet forbi gården der Susan Sontag og Annie Leibovitz bodde i New York, mens jeg prøvde å se så lite fan/stalker-aktig som råd var.

Ja, hvorfor ville jeg egentlig det

Fordi jeg ville komme nærmere henne, svarte jeg. Men jeg vet jo at jeg ikke kommer så nært ved å se et hus utenfra. Men jeg liker å ta inn kunnskap gjennom alle sansene, flest mulig erfaringer, ikke bare gjennom lesing. Jeg husker bedre det jeg leser om byutvikling i New York nå som jeg ser bydeler og bygninger for meg etter å ha vært der mer. Jeg tenker stadig på meg selv som et utfordret barn som trenger å lukte og ta på verden for å forstå den, sitte helt foran i klassen, det trenger jeg.

Hvorfor leser jeg så gjerne biografier

Fordi jeg vil vite hvordan andre mennesker lever. Jeg har levd ganske lenge som voksen. Likevel tenker jeg stadig, har du enda ikke lært deg å takle denne lille utfordringen bedre, hvordan snakker andre mennesker til seg selv når noe slikt skjer? Hvordan har de orden i klærne sine, forholdet til foreldrene, hvor mye kjører de på rutine i livet, hvor mye utforsker de?

Så jeg glefset i meg Kim Gordons nye biografi "Girl in a band" selv om jeg aldri brydde meg om Sonic Youth. Jeg så, og hørte, Kim Gordons støyprosjekt på Yoko Onos Meltdown i London og ble begeistret både av musikken og hvordan hun bar seg på scenen. Jeg fulgte henne på Instagram og så at hun kom med biografi. Jeg har lest den, litt som jeg kunne lest hvem som helst sin fortelling hvis de skrev godt.

Hun reflekterer over å være kvinne i kunstmiljø, i band, Kathleen Hanna, sitt eget familieliv, forholdet til mannen som bryter sammen, foreldrenes coctail-hours i California, faren som var sosiolog, moren som var homemaker, storebroren Kellers mentale sykdom som preger oppveksten hennes. Hun reflekterer over eget liv.

Jeg liker måten hun er åpen på, liker for eksempel hvordan hun enkelt tegner et bilde av hvordan man kan være selvbevisst, eller kjenne seg sexy, og at dette ikke trenger å henge sammen med at man er kvinne.

When I first began playing onstage, I was pretty self-conscious. I was just trying to hold my own with the bass guitar, hoping the strings wouldn´t snap, that the audience would have a good experience. I wasn´t conscious of being a woman, and over the years I can honestly say I almost never think of "girliness" unless I´m wearing high heels, and then I´m more likely to feel like a transvestite. When I´m at my most focused onstage, I feel a sense of space with edges aroud it, a glow of self-confident, joyful sexiness. It feels bodiless, too, all weight-less grace with no effort required. The need to be a woman out in front never entered my mind at all until we signed with Geffen.


søndag, juli 12, 2015

Om å lese legen Skårderud

Når kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, i en kommentar i avisen deler en historie fra den gangen Finn Skårderud lanserte «Sultekunstnerne. Kultur, kropp og kontroll» med bokbad på Rockefeller for mer enn 20 år siden, går jeg ut fra at det er for å tegne et bilde for oss av hvordan Finn Skårderud og all hans tekst fra artikler og bøker til opptredener i bokbad og Trygdekontor kan se ut for oss som ikke er Finn Skårderud, for eksempel et ungt menneske med spiseforstyrrelser.

Hun er med i historien selv, men den handler ikke egentlig om henne. Hun bruker seg som et eksempel og forklarer med sitt nå voksnere blikk hvordan vår oppfatning av en behandlende lege med Skårderuds posisjon kan ha uheldige sideeffekter. Slik forstår jeg teksten. Med det tillegget at dette handler om en faktisk lege, Finn Skårderud.

Der eg stod framfor han likna eg nok alle dei andre i salen, normalvektige unge jenter som sa «sjå meg, sjå meg». Og der sat han og sa nøyaktig det same: «sjå meg», med ein estet sitt blikk på verda.

Tillegger hun Skårderud en intensjon når hun skriver: «Eg hugsar eg såg på han, tenkte at du nyttar sjukdommen som råstoff for ein romantikk.» Det gjør hun kanskje. Det eller dårlig dømmekraft, ikke særlig bedre å høre om seg selv. Likevel mener jeg det kan være verdt å diskutere hvilke konsekvenser en slik oppfattelse av legen og den behandlingen han tilbyr kan ha.

«Kva om nettopp ønsket om å bli sett av Skårderud, bli ein del av dette estetikkens univers, jagar fleire inn i enn ut av ein identitet med forskrudd kroppskjensle?»

Min første reaksjon på svaret fra Skårderud var glede over at han erkjente seg såret, jeg setter pris på ærlighet. Han så Sandviks kommentar som forsøk på karakterdrap og en villet skade. Sterke ord. Etterhvert så jeg svaret som knapt. Han vil ikke snakke mer om det, avfeier med: «Jeg kan ikke fortsette en debatt på slike premisser. Jeg får satse på det jeg har tro på i jobben: åpen dialog.» (skjønt jeg ser ikke hvordan de to setningene henger sammen).

Det nye behandlingsstedet Villa Sult har gode lokaler og likner ikke en sykehuskorridor, skriver Skårdeud. Men det er langt mer enn hyggelige korridorer Sult selger seg inn som på nettstedet sitt.

Hvis vi nå ser bort fra Skårderuds intensjoner. Kan det være at han har stilt seg i en posisjon der han kan bli romantisert sammen med lidelsene? Jeg syns det er synd at en kommentator som Anders Giæver i VG, som jeg vanligvis leser med glede avfeier Hilde Sandvik med at hun nuller ut seg selv som kritiker av Skårderud ved å fortelle om en episode Skårderud ikke kan huske som 24 år siden. Men det er jo ikke vesentlig. Episoden står jo der bare som et forklarende eksempel på at alle må finne seg i å bli tolket straks vi går ut døra. Jeg antar kommentaren hennes like gjerne kunne tatt utgangspunkt i at hun så Skårderud på Trygdekontoret.

Siden har flere fagfeller forsvart Skårderud, som Karl Eldar Evang i går. Han skriver «Hilde Sandvik sauser sammen Finn Skårderuds offentlige rolle med hans pasientarbeid.» Men kan en pasient la være?

Fredag svarte Hilde Sandvik på spørsmål i Morgenbladet

Den eneste jeg har sett som har gitt noe støtte til Sandviks poeng er Marianne Hatle, spesialist på spiseforstyrrelser: - Hvis man gjør en spiseforstyrrelse til en identitet, så kan det bli en kronisk sykdom.

Hun tror ikke Skårderud har som intensjon å romantisere spiseforstyrrelser, men sier at hun kan forstå at det kan tolkes på den måten på grunn av måten han uttrykker seg på.


Skårderud leser kulturen, han må vel finne seg i å bli lest selv. Jeg ville likt å se en Skårderud lese Skårderud, og det var kanskje det Hilde Sandvik gjorde.

søndag, juni 21, 2015

Susan Sontag på Cinemateket

Å være død er det motsatte av alt annet, sa Susan Sontag i dokumentarfilmen Regarding Susan Sontag på Cinemateket i kveld.

Å se på gode biografier er å få vite noe mer direkte om å leve, det er derfor jeg liker det så godt. Det er så mye ved denne filmen, jeg fikk lyst til å lese noen av bøkene hennes om igjen. Men det som hyppigst slo meg er hvordan hun hele tiden iscenesetter seg, hun som skreller betydning av begreper og peker på det for oss. Og hun stager seg vidt, men ofte som en ertende flørt. I motsetning til vennene og kjærestene som blir intervjuet.

Det var bare det i kveld. Filmen vises igjen i september. Jeg vil se den en gang til.