tirsdag, oktober 18, 2016

Aldri så jeg et mer reinskurt fjes..

..som da Therese Johaug sa hun satt Rakrygga på pressekonferansen for å fortelle at hun har:

0 Skyld i Denne Saken Her

– Se her jente, ta vaskekluten og gni vekk sminka, ser jeg for meg samme omdømmerådgiveren som kledde lusekofter på kriminelle si til Therese.

– Såpeskur ansiktet og la følelsene flomme

For visst kunne jeg hatt det i meg å syns synd på Therese Johaug. Yrkesliv og ære står på spill, visst. Alle kan gjøre feil, alle kan gjøre feil, visst er det sant.

Det hadde hjulpet om hun tedde seg som det voksne kvinnfolket hun er. Tårer, ok. Men det er ikke et voksent menneske som prøver å ta seg sammen jeg ser, men et barn som lar følelsene flomme i ly av hva kvinnerollen har å by på.

Det hjelper ikke at hun har perfekt mengde muskelmasse, der hver eneste muskel er definert. Utøvere har juridisk ansvar for hva de putter i seg. Så skulle jeg tro de tar det ansvaret og legger inn margin for at landslagslegen gjør en slapp vurdering, når noe er så avgjørende. Legg inn et ekstra ledd. For alle kan gjøre feil.

Du kan saktens sitte på pressekonferanse og strekke armene opp i V, dytte frem haka og underleppa, legge ekstra skjelv på den leppa, trekke pusten og snørra inn i et hikst: Maãmmã! som var du 4 og hadde gjort noe galt, og der kommer mamma og du kan trekke kjeft eller trøst, kjeft eller trøst.

Du har ikke lommetørkle med. Bruk handbaken.

onsdag, oktober 05, 2016

Biter: Toril Moi og Vigdis Hjorth

Jeg ble lettet over at jeg forsto alt Vigdis Hjorth og Toril Moi sa i kveld på Litteraturhuset, for sist jeg hørte Toril Moi var det vanskelig. Men klarer jeg gjengi det, nei.

Jeg liker det når folk bruker de vanlige ordene sine også når de snakker om kompliserte ting. Kanskje særlig da.

Hvordan gjør du det når du skriver, spurte Toril Moi.

Jeg mener den siste romanen til Vigdis Hjorth er viktig. Å skrive om hvordan fortielse kan virke har betydning for mange.

- Fortielse gjør like mye skade som utsagn, sa en av dem. I en familie der én sier at far gjorde overgrep mot meg som barn, for eksempel.

- Tilskueren (altså de andre i familien) blir tvunget inn i en konflikt, og det er lettere å være på lag med overgriperen, for overgriperen ber bare om stillhet. Offeret ber om gjerning, sa en av dem.

Men fortielse gjør like mye skade i en familie som utsagn, verdt å tenke på.

Er det egentlig slik, tenkte jeg etterpå. Vil ikke fortielsen gjøre mest skade på offeret, og selv om fortielse gjør skade på de andre i familien vil smerten kanskje være mer dump, lettere å legge vekk, lettere å betvile?

Og så problematiserte de godhetsspråket der noen krever forsoning, og nå må vi legge dette bak oss og alle kan gjøre feil. Og det er så sant som det er sagt, sa Moi. Alle kan gjøre feil. Men hva kan vi bruke utsagnet til i en slik situasjon? Ikke mye.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre bedre rede for utlegningene om dette siste, men det kan jeg ikke.

De snakker om Wittgenstein og Freud og andre, men ikke for mye etter min smak, ganske passe. Toril Moi ga meg den deilige lettelsen, som jeg aldri ser ut til å komme over, at topp-smartingene også strir med de vanlige tingene når de ligger på terapeut-benken: Hvorfor reagerer jeg sånn når sjefen sier sånn? Og skal jeg da aldri bli ferdig med å tenke på dette?

Disse bitene er de jeg vil huske. Jeg håper andre fyller inn flere biter for meg.

- Et yrke kan brukes til å spille ball med den egentlige tematikken i romanen, sa Vigdis Hjorth. Jeg skjønner det, men jeg skriver det her likevel, for jeg vil huske det helt tydelig.

- Jeg kan komme med en innrømmelse sa Vigdis Hjorth til slutt: Det kan godt hende jeg har dårlig samvittighet av og til. Men forfatterskapet mitt har det ikke.

Jeg så dem på storskjerm i tredje etasje.

tirsdag, september 06, 2016

Er det lov

Er det lov å ikke like en bok så godt, og samtidig like to sitater veldig godt? Det er det.

"Vegger, gulv, et rom å legge kroppen i, man må ha sine egne planter, man må ha sine rutiner, det er det som er et liv, er det ikke det som er et liv, jeg vet ikke, er bare en person, kan ikke vite alt."

"Men, planleggingen av bisettelsen. Denne verdigheten vi får, mammaen hans, pappaen hans, jeg. Velger vi den egentlig, eller var den allerede i oss? Kom den til overflaten med døden hans? Alt dette som finnes i mennesker, som aldri blir utløst."

Dette er Marita Hansen på scenen på Uhørt på lanseringsfesten for boka hennes "Og hver morgen våkner jeg". Jeg fulgte både henne og Vidar Haagensen i sosiale medier før de traff hverandre, mens de traff hverandre. Og nå står hun her og snakker om boka hun skrev etter at kjæresten plutselig døde fra henne.

Jeg møtte ingen av dem IRL, som man sier - jeg har problemer med det uttrykket, finner ikke et norsk alternativ fordi jeg ikke helt aksepterer innholdet i begrepet, det voldsomme skillet man tegner opp.

mandag, september 05, 2016

Papirer og kjærester

Jeg likte godt denne. Jeg syns Jens M. Johansson skriver dempet og tett om forholdet til kjæresten som skurrer og har avstand i seg, og så lusker de seg litt nærmere igjen. Sånn forstår jeg det.

Jeg liker historien der mannen leter gjennom den døde svigermorens papirer og skjønner mer av hvem hun var og mer av hvordan kjæresten hans vokste opp. Men hvor mye vet han likevel? Vi har alle papirer, og når jeg ser gjennom mine egne tenker jeg på hvordan en annen ville forstå mine lapper, hvordan et øyeblikk kan tillegges for mye vekt. Derfor er dette ett av avsnittene jeg liker godt:

"Dette er Katjas skog. Jeg leser dagbøkene, brevene og alle papirene på hennes vegne også. Jeg gjentar for meg selv: Husk alt det som ikke står skrevet, Simon, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."

Fordi jeg ikke er anmelder, men en blogger som kan tenke høyt om små ting også, som jeg vil, så vil jeg fortelle at jeg irriterer meg over noen fast sammensatte ord, som irrgrønt, tussmørkt. Hvorfor irriterer jeg meg over slike? Kanskje fordi det er en fast form. Kanskje fordi ordene er fremmede for meg, de er langt fra mitt språk, jeg hører ordene som vestkantvillaaktige.

Kanskje fordi jeg ikke forstår dem. Har irr alltid den samme skjærende grønnfargen? Av sammenhengen i setningene forstår jeg etterhvert at tussmørkt ikke kan være kjempemørkt slik jeg alltid har trodd, men nesten helt mørkt. Det tror jeg i alle fall.

Jeg leste en anmeldelse der det står at sønnen i historien er en ensom tenåring. Jeg hadde hele tiden sett for meg en gutt, en gutt på 9 år, kanskje 11 år. Det gjør jeg fortsatt, sånn kan hjernen være.

Jeg samler bøkene jeg har lest på Pinterest. Hukommelsen gjør seg så sær at det hender jeg må slå opp der for å huske om jeg i det hele tatt likte den boka jeg nyss leste.

søndag, juli 24, 2016

Hører Lyckliga Gatan på radio

Kommer på at jeg fikk klippe teksten ut av et ukeblad hos en nabo. Men så klisset den seg til et sitrondrops i lomma til den brune duffelcoaten. Like etter kommer jeg på at det ikke kunne vært den jakka. Brun duffel fikk jeg senere. Hukommelsen, kan ikke stole på den. Lurer om Kjetil Røed har latt seg forstyrre av det.

Kjetil Røed virker lite robust

Øyeblikkene når man er usikker på hva som er virkelig og hva som er lat, det er jo de som er deilige. Ser ikke ut som han har det på den måten. Men jeg trodde alle kunstanmeldere hadde lest om det på skolen.

mandag, juli 11, 2016

Noe blant mye

Man stirrer frem noe, én detalj blant mange andre i synsfeltet, det som interesserer en mest. Stirrer er for sterkt. Man ser frem katten i stolen, blomsten i enga, gutten i mengden.

Øyet fokuserer frem det som anses som viktig av resten av hjernen på en mye bedre måte enn kamera. Kameraet mitt har ingen hjerne. Kameraet mitt har ikke tilgang til min hjerne, med barndommens preferanser. Hangen til å like tang i havet, fugler, surfere.

Luktesansen min lukter også frem tanglukt, tjærelukt, andre elskede lukter, fremfor de jeg er mer likegyldige overfor.

Å skrive frem, det uttrykket irriterer meg.
Det høres jålete ut.
Skriv. Si skriv.
Men kanskje er det likevel det samme med skrift som med blikk. Og lukt. Man drar frem noe blant mye.

fredag, juli 08, 2016

Hvor stor dose bekymring anses som normalt?

I dag gikk jeg til legevakten for å sjekke om jeg har hjerteinfarkt. Jeg har vært bekymret av og på i to dager av et trykk i brystet, trøtthet: Ta det med ro, vent litt og se om det går over, du er kanskje bare fryktsom, oversensitiv, selvsagt skal du undersøke, det er det eneste fornuftige, tenk om jeg bryr dem med et tullete spørsmål, sånn kan man holde på.

Det var nok ikke hjerteinfarkt, EKG var helt fint, jeg får svar på en blodprøve i ettermiddag, men alt så godt ut.

Etterpå gikk jeg på kafe for å spise frokost og feire at livet er normalt og jeg skal på kveldsvakt, ingen utblokking av årer i dag. Overarmen svei, er det blodforgiftning i den åra der, ser den mørkere ut, hva er det egentlig som svir når det fortsatt svir. Men kroppen tåler at sykepleieren stikker feil, husk det. Husk det.

Å sitte på kafe og bekymre seg over svie på overarmen virker tøysete når jeg har kreftkuler som vokser i kroppen. De er jeg ikke så bekymret for for tiden, skjønt jeg er ikke fullstendig ubekymret heller, men sådär. Rolig. Fornøyd. Broren min sa: Jeg kan ikke forstå at det skal være en god nyhet at kulene dine fortsetter å vokse, da jeg fikk resultatet her om dagen og var glad.

Det er klart. Det hadde vært en bedre nyhet om de hadde stagnert. Eller enda bedre gått tilbake. Begge deler er mulig.

Men det jeg fryktet da jeg gikk til legen for å få CT-resultater etter ferien var at tilstanden skulle være så dårlig at jeg måtte behandles. Nå må jeg ikke det og det betyr at jeg kan leve normalt. Jeg kan ha hverdag, det beste som er. Jeg kan planlegge ting som skal skje om noen uker og anta at de kan skje, og jeg kan fortsette å begynne å løpe (så smått, så smått, egen post om litt) og regne med at jeg langsomt blir sterkere, ikke svakere.

Jeg har kuler som vokser i hele kroppen. I bekkenet er en av dem blitt 25 x 12 mm, mot 10 x 9 mm for tre måneder siden. Det er knuter på halsen og i nærheten av lungene. Men skjelettstatusen er uendret og jeg har luftfylte bihuler. Dette siste virker bra. Jeg merker meg det.

Legen på Radiumhospitalet lærte meg at kulene mine kunne vokse langsomt, men så kunne èn av dem skyte fart og gi symptomer i løpet av en måned.

Bekymring flyter frem og tilbake, stopper opp ved en flis, stopper opp ved langt større trusler. Jeg håper de lærer på lege- og sykepleierskolen at vi ikke trenger være koko likevel.

Legen på legevakta spøkte med meg på en intelligent måte. Jeg regner med det betyr at han ikke syns jeg var koko, og det er en god ting. Han lærte meg noe interessant: At diffuse og svake symptomer på alvorlige tilstander øker med alderen. De er ikke så typiske i den alderen jeg er i.

Hvorfor det, lurer jeg på. Er det fordi cellene deler seg så slapt at kroppen venner seg til forandringene? Er nervetrådene blitt sløve slik at smerte ikke oppstår så lett. Hvor er det popviten å finne om slike ting. Vi burde vite mer om slike ting. At gamle ikke fryser ihjel fordi de er gjerrige, men fordi de ikke kjenner at det er kaldt for eksempel.

Oh well. Takk for i dag. I morgen tidlig flyr jeg til Jæren og skal leve noen dager utenfor hverdagen. Det er også fint.

Andre tekster om kreft, samler dem her:


Det Kari Bremnes sa på radioen i går
Kle av med på cellenivå
Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis