fredag, april 18, 2014

Hva skjedde med Chuck E. Weiss?

Jeg vet ikke. Men han kom i alle fall med plate for to dager siden, med Tom Waits og Johnny Depp som produsenter, de er og var venner av ham. Plata er jeg egentlig ikke så interessert i, kanskje du er, vi kan uansett puste liv i gammel kulturhistorie.

Chuck spilte blues med Muddy Waters og Dr. John, han møtte Tom Waits i 1974, Tom Waits referer til ham i platene "Small Change" og "Nighthawks at the Diner" - blant annet synger han "If it ain't that old Chuck E. Weiss" i I wish I was in New Orleans. Den sangen pleide jeg å referere til i min tid: I´ll drink you under the table, sa jeg. Og gjorde det.

Det er Chuck Rickie Lee Jones synger om i Chuck E. is in love. Det var på den tiden hun var kjæreste med Tom Waits og de to, og Chuck, bodde på hotel Tropicana i Los Angeles. Det gjorde også Sam Shepard og Blondie. Litt mer om det i den gamle bloggposten her.

I et intervju i Huffington Post her om dagen sa Chuck E.: Just please don't do what I've done. [laughs] I guess that would be the best thing I could say.


Her er et nytt intervju, ganske sjarmerende kar.

Plata kom ut på ANTI Records, plateselskapet til Tom Waits. Og nå skal vi lære noe om sosiale medier. ANTI Records tvitret om plata her om dagen, til sine 78 tusen følgere. I twittermeldingen la de inn kontakten til Chuck E. Weiss sin twitterkonto.

Chuck E. Weiss har vært på Twitter halvannet år. Han er ingen masete tvitrer akkurat, og idet ANTI la ut meldingen hadde han 66 følgere. Siden det har antall følgere økt med omtrent 2 om dagen og akkurat nå har han 71.

Hvordan høres han ut? Sånn som det her.


Her er Chuck E. Weiss og Rickie Lee Jones på the Dukes.

torsdag, april 17, 2014

Da Lou Reed skeit på Skavlan-Niklas

Bomset inn i dette you-tube-intervjuet og møtte en tverr Lou Reed, og etter noen sekunder dukker en svært ung Niklas Källner opp. Han stiller dårlige spørsmål, det er dårlig gjort av SVT å sende ham. Men Lou Reed er slem. Det er verre å være slem, enn ung, overmotig og nervøs. Uansett, verdt å se på faktisk. Jeg liker Niklas Källner, han har en ærlighet som jeg setter pris på.

fredag, april 11, 2014

Jeg sitter og ser på tv

På Espen Skjønberg, som litt etter 30 minutter forteller at legen ba ham på kontoret og fortalte at kona hans hadde alzheimer. Og rådet ham til å ikke si dette til Mona Hofland selv, et menneske som var i stand til å spørre om hva som feilet henne på dette tidspunktet. Kan det være slik? Skal ikke en lege aller først ha en samtale med pasienten selv, så lenge det fins noen trevl i en som er i stand til å ha en samtale?

tirsdag, mars 25, 2014

Bisettelser i nettaviser

Jeg syns nok norske nettaviser mellom seg burde klart å ha navn på de som bar Nupens båre ut av kirken i dag. Smakløst å nevne to av seks, velge de to journalisten eller fotografen i farta kjenner fjeset til og hoppe over de andre, som vi får tro er mennesker som er nærme den som er død. Jeg har lagt merke til akkurat dette en god del ganger nå, det er det samme hver gang.

Og i denne sammenhengen kaller vi det båre. Kiste kaller vi det før vi legger den døde ned i den. En båre er en kiste med et dødt menneske i. Kiste, for de mange som kan denne nyansen, blir kaldt og respektløst.

Store nettaviser, mange på jobb, men ingen som får til disse enkle tingene? Det fins andre typer nettsaker der slurv ikke kjennes så grellt.

I tiden mellom øyeblikket et menneske dør og det punktum som settes i en begravelse eller bisettelse har vi flere språklige grep for å beholde menneskeligheten til den som er død, vi trenger en overgangsfase. Derfor skiller vi mellom den fysiske boksen en kiste er og en båre. Vi bruker oftest ikke ordet «lik» når det er et navngitt menneske vi snakker om. Et lik er bare en kropp, en fysisk ting, mens begreper som «den døde» eller «den avdøde» tar vare på følelser for det mennesket som nettopp var her.

onsdag, mars 19, 2014

Jeg leser og leser

Jeg legger bøkene inn på Pinterest for å ha dem der, en liste, en mulig kommunikasjon med andre. Kortformatene på nettet tar over for mye av det som ble blogging tidligere, Twitter, Instagramog altså Pinterest. Samtalene foregår oftere på Facebook, der er det mer respons. Og slik kunne bloggingen gå helt over, men nei. Jeg vil ikke det. Jeg trenger akkurat dette stedet til å resonnere med meg selv, og til å ta tilbake noe som kjennes som enda mer mitt, et språk jeg kan bestemme mer over, regler jeg kan bryte hvis jeg vil.

I dag leste jeg Linnéa Myhre. Jeg syns det er synd at hun ikke har arbeidet mer med språket sitt. For meg virker det sånn, at hun bruker de ordene som ligger rett foran henne: vedkommende, nokså, fordra - ord som kanskje er fremmede for henne også, når hun snakker og tenker. Men jeg syns uansett det er interessant å lese det hun skriver om hvordan tomheten tar hovedpersonen i boka. Jeg blir litt rørt over at hun bestemte seg for å dele hvordan man kan tenke i en depresjon og spiseforstyrrelse.

Ett avsnitt likte jeg godt, fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen.

"Smarte mennesker bruker så mange ord for å gjøre seg forstått. Man henvender seg på den måten kun til leserne som allerede er smarte, og som ennå kan huske starten på en fem linjer lang setning ved setningens slutt. Derfor hopper jeg over tankereferatene og går til avsnittene hvor det finnes handling. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å lære, men jeg har innsett at jeg verken kommer til å forstå eller huske noe av det. Jeg husker for eksempel ikke hvor Tyskland ligger, selv om jeg har visst det veldig mange ganger."

Kanskje Linnea Myhre var sliten i hodet og ikke orket å jobbe mer med språket, kanskje hun ville bli ferdig med akkurat det hun holdt på med, en følelse jeg også kan kjenne meg igjen i.

Jeg er ofte sliten i hodet selv. Derfor hopper jeg over det halvparten av meg syns jeg burde: skrive noe ordentlig om det jeg leser og opplever. Den andre halvparten av meg sender heller tankene til kortformatene på nettet. Jeg nøyer meg med å si at jeg bestilte Yahya Hassan på dansk, anbefaler den. Les heller Aftenposten for førstehjelp om hvem dette er.

For det jeg også ville tipse om er bokprogrammet som handler om Yahya Hassan, som jeg likte å se. Og den debatten som har gått i Danmark om den voksne sosialarbeideren han hadde et forhold til (som mistet jobben). Hun skrev selv en bok, i anmeldelsen ligger lenke til en artikkel som ber folk tenke over hvordan reaksjonene på forholdet ville sett ut hvis den eldste var mann.

Yahya Hassan har arbeidet med språket sitt. Og det utvikler seg gjennom boka.

tirsdag, mars 18, 2014

Hvis du gikk glipp av ..

.. artikkelen der Fikk Skårderud snakker med Kjell Nupen like før han skal dø av kreft, så er den her. Jeg likte særlig første halvdel best.

Det er godt å lese Finn Skårderuds journalistikk. Han går inn i de vanskelige følelsene, og han gir også interjuobjektene sine høflig motstand, også i saker som denne. Det blir jo mer interessant da. Journalister må slutte med dette at det nærmest bare er politikere som skal ha kritiske spørsmål.

- Det erfaktisk noen sider ved et slikt sykdomsforløp som er interessante. Og som vi bør være åpne for.
- Er ikke "interessant" et i meste laget heroisk ord?

Jeg har skrevet om det håpløse språket kreftjournalistikken ofte benytter seg av tidligere.

fredag, mars 14, 2014

Politiet skal være politi for alle mennesker

I ettermidag svarer politiet på denne teksten som jeg har i Journalisten.

"I et lanseringsintervju sa politiet at de har fokus på å ikke være morsom på andres bekostning. Men med språket gjør de narr av fulle menn, eget kapittel om dem. Og hva vet egentlig politiet om den nakne mannen som sier gud ba ham kle av seg på Oslo S?

Livet gir de fleste av oss erfaringer, de vi kjenner og er glad i er også folk som ikke får til livet sitt så godt. Som ruser seg og lukter vondt, noen som blir altfor redde, noen som utagerer. Og om vi ikke alltid klarer å beherske oss selv, vil vi ikke at elendigheten skal være gjenstand for andres spøk. Og av de profesjonelle venter vi, at de oppfører seg profesjonelt. Spøkene sine kan de ha på kontoret."

Jeg har skrevet om hvordan politiet ter seg i sosiale medier i dagens spalte i Journalisten. Etterpå har Journalisten snakket med politiet og fått kommentarer fra dem. Jeg har noen kommentarer til dette svaret. Men først har du sjansen til å lese mitt opprinnelige innlegg her, det er med lenker til eksempler. Særlig vil jeg anbefale det siste eksemplet fra Søndre Buskerud.
Og her er artikkelen med politiets svar.

Jeg syns svaret fra politiet er noe forbeholdent

Jeg har skrevet at politiet gir ut bok. Politiet understreker at Kagge forlag gir ut bok. Joda, men politiet har bestemt seg for å gi ut en bok med Twitter-meldingene sine, og det får være lov å tro at de står for de meldingene de har sendt av gårde til forlaget (det sier de også i intervjuet med Journalisten) og at de også står inne for titler om fulle menn og dumme tyver.

Likevel sier Martin Strand, som er ansvarlig for oslopolitiets arbeid i sosiale medier, at noen av meldingene i boka ikke ville vært skrevet i dag. Men de har altså valgt dem ut til å representere seg i en bok. Jeg har irritert meg over endel av politiets tvitringer lenge. Jeg tok med vilje bare med de som sto i boka, for å ikke pirke på tilfeldige feil.

Jeg blir mer bekymret av svaret

Når politiet nå sier at de skal bli mer bevisste på at psykiatri kan være en del av tilfellene, gjør det meg bare mer bekymret. At psykiatri kan være en del av tilfellene når folk kler av seg alle klærne på Oslo Sentralstasjon, eller utagerer på andre måter, bør være en del av kjernekunnskapen til politiet, ikke bare når de skriver om det på Twitter, men når de er i arbeide hver eneste dag ute på gata.

Politi, sykehusvesen, presten, sosialarbeidere, lærere skal være drillet på å gi godt arbeide til absolutt alle. Og for journalister er det viktig også å skrive i en ordentlig tone om alle typer hendelser, ikke la det snike seg inn artigheter der de ikke er på sin plass. På den måten mener jeg ytringene til politiet er særlig viktig å tenke på journalister, det er dessverre en god del kildespråk som sklir rett inn i artikler som skal være journalistisk bearbeidet.

Politiets jobb er ikke å være morsomme

Martin Strand mener samtidig det fortsatt er slik,
- At en del av tingene vi opplever i Oslo må vi kunne se på med et humoristisk blikk.

Hvilke ting er det, lurer jeg på. Jeg skjønner at politiet vil ufarliggjøre seg, de gjør det ved å sitte til hest, kjøre rundt på sykkel, til og med rulleskøytepoliti har vi. Det er fint. Politiet har mange oppgaver i samfunnet, de skal også være noen vi kan ta kontakt med uten å være redde. Men jeg klarer ikke egentlig å se for meg en situasjon der politiet bør være morsomme når de beskriver vanlige politioppdrag ute blant folk. Når det er Politiets Dag kan de ta klovnenese på seg selv og marsjere bak politikorpset sitt.

Hvis politiet skal ufarliggjøre seg mener jeg de bør vise seg på en nær og menneskelig måte. Hvis jeg vurderer å ringe politiet fordi mannen min slår meg, hjelper det meg ikke i den beslutningen at jeg kommer på at det hender politiet latterliggjør bakgrunnen for det de kaller husbråk offentlig.