mandag, januar 09, 2017

Man må ikke

snakke med fremmede på treningsstudio og fortelle dem at de gjør øvelsene feil.

Det er opplagt


Innimellom har jeg et dårlig utgangslune når jeg går rundt på gymmen og utfører min oslofrokost av styrkeøvelser for å sikre meg at jeg ikke synker sammen i ryggen. Det er en av mine plagsomme fantasier: At en busybody skal komme bort og belære meg om hvordan jeg burde utføre si eller så ved apparatene.

Jeg må kanskje slutte å bruke oslofrokost som bilde på den sikringskosten jeg gjør på gymmen, utdatert.

Sikringskost også, utdatert


Likevel var det akkurat det jeg gjorde mot ei ung kvinne som prøvde stå på hendene mens jeg satt og tøyde lårmuskler. Det var bare vi to på tøyerommet. Etter å ha sett henne i øyekroken en stund spurte jeg om hun øvde på å stå på hender for første gang eller om hun øvde inn en spesiell måte.

Siden hun prøvde for første gang tipset jeg henne om hvordan hun kunne gi seg selv fart opp med et lår og hvordan det ville bli lettere å holde balansen hvis hun så ned i gulvet.

Jeg ble så glad av å se hvor glad hun ble da hun kom seg opp i håndstående på tre forsøk etter det. Vi holdt en slags smilende avstand. Men jeg merket iveren hun hadde i kroppen, hun takket - et par ganger. Jeg sa at hun burde passe på å stå på hendene minst et par ganger i året heretter.

Det er det viktigste jeg har å lære bort. Ikke la det gå fem år uten, og så har kroppen helt glemt hvordan det kan gjøres. Jeg var en gang en ivrig håndståer.

Det og; Kjøp en boks til alle konsertbillettene og skriv på dem hvem du gikk sammen med. Ikke noe tyder på at jeg skal dø på en stund, jeg vil bare være sikker på at jeg har sagt dette.

tirsdag, desember 27, 2016

Fay Wildhagen

Jeg fant Fay Wildhagens forsiktige versjon av Det kimer nu til julefest.

søndag, desember 18, 2016

Film fra Kim Hiorthøy!

Jeg smetter innom for å tipse om denne, så kan vi kanskje glede oss sammen. Jeg ble så overrasket over at Kim Hiorthøy har lagd film, og traileren gjorde meg glad. Jeg har ikke sett noen intervjuer om dette, men jeg har slomset med avislesing i det siste, spilt Pokemon i stedet vel, hva ville medieforskerne sagt.


Filmen heter The Rules For Everything, og det er Storm på 10 år som tenker på reglene for tilværelsen.

Det gleder meg at Pavle Heidler er med, han kommer blant annet fra Sirkushøyskolen til Cirkör i Stockholm.

27. januar er premieren

tirsdag, oktober 18, 2016

Aldri så jeg et mer reinskurt fjes..

..som da Therese Johaug sa hun satt Rakrygga på pressekonferansen for å fortelle at hun har:

0 Skyld i Denne Saken Her

– Se her jente, ta vaskekluten og gni vekk sminka, ser jeg for meg samme omdømmerådgiveren som kledde lusekofter på kriminelle si til Therese.

– Såpeskur ansiktet og la følelsene flomme

For visst kunne jeg hatt det i meg å syns synd på Therese Johaug. Yrkesliv og ære står på spill, visst. Alle kan gjøre feil, alle kan gjøre feil, visst er det sant.

Det hadde hjulpet om hun tedde seg som det voksne kvinnfolket hun er. Tårer, ok. Men det er ikke et voksent menneske som prøver å ta seg sammen jeg ser, men et barn som lar følelsene flomme i ly av hva kvinnerollen har å by på.

Det hjelper ikke at hun har perfekt mengde muskelmasse, der hver eneste muskel er definert. Utøvere har juridisk ansvar for hva de putter i seg. Så skulle jeg tro de tar det ansvaret og legger inn margin for at landslagslegen gjør en slapp vurdering, når noe er så avgjørende. Legg inn et ekstra ledd. For alle kan gjøre feil.

Du kan saktens sitte på pressekonferanse og strekke armene opp i V, dytte frem haka og underleppa, legge ekstra skjelv på den leppa, trekke pusten og snørra inn i et hikst: Maãmmã! som var du 4 og hadde gjort noe galt, og der kommer mamma og du kan trekke kjeft eller trøst, kjeft eller trøst.

Du har ikke lommetørkle med. Bruk handbaken.

onsdag, oktober 05, 2016

Biter: Toril Moi og Vigdis Hjorth

Jeg ble lettet over at jeg forsto alt Vigdis Hjorth og Toril Moi sa i kveld på Litteraturhuset, for sist jeg hørte Toril Moi var det vanskelig. Men klarer jeg gjengi det, nei.

Jeg liker det når folk bruker de vanlige ordene sine også når de snakker om kompliserte ting. Kanskje særlig da.

Hvordan gjør du det når du skriver, spurte Toril Moi.

Jeg mener den siste romanen til Vigdis Hjorth er viktig. Å skrive om hvordan fortielse kan virke har betydning for mange.

- Fortielse gjør like mye skade som utsagn, sa en av dem. I en familie der én sier at far gjorde overgrep mot meg som barn, for eksempel.

- Tilskueren (altså de andre i familien) blir tvunget inn i en konflikt, og det er lettere å være på lag med overgriperen, for overgriperen ber bare om stillhet. Offeret ber om gjerning, sa en av dem.

Men fortielse gjør like mye skade i en familie som utsagn, verdt å tenke på.

Er det egentlig slik, tenkte jeg etterpå. Vil ikke fortielsen gjøre mest skade på offeret, og selv om fortielse gjør skade på de andre i familien vil smerten kanskje være mer dump, lettere å legge vekk, lettere å betvile?

Og så problematiserte de godhetsspråket der noen krever forsoning, og nå må vi legge dette bak oss og alle kan gjøre feil. Og det er så sant som det er sagt, sa Moi. Alle kan gjøre feil. Men hva kan vi bruke utsagnet til i en slik situasjon? Ikke mye.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre bedre rede for utlegningene om dette siste, men det kan jeg ikke.

De snakker om Wittgenstein og Freud og andre, men ikke for mye etter min smak, ganske passe. Toril Moi ga meg den deilige lettelsen, som jeg aldri ser ut til å komme over, at topp-smartingene også strir med de vanlige tingene når de ligger på terapeut-benken: Hvorfor reagerer jeg sånn når sjefen sier sånn? Og skal jeg da aldri bli ferdig med å tenke på dette?

Disse bitene er de jeg vil huske. Jeg håper andre fyller inn flere biter for meg.

- Et yrke kan brukes til å spille ball med den egentlige tematikken i romanen, sa Vigdis Hjorth. Jeg skjønner det, men jeg skriver det her likevel, for jeg vil huske det helt tydelig.

- Jeg kan komme med en innrømmelse sa Vigdis Hjorth til slutt: Det kan godt hende jeg har dårlig samvittighet av og til. Men forfatterskapet mitt har det ikke.

Jeg så dem på storskjerm i tredje etasje.

tirsdag, september 06, 2016

Er det lov

Er det lov å ikke like en bok så godt, og samtidig like to sitater veldig godt? Det er det.

"Vegger, gulv, et rom å legge kroppen i, man må ha sine egne planter, man må ha sine rutiner, det er det som er et liv, er det ikke det som er et liv, jeg vet ikke, er bare en person, kan ikke vite alt."

"Men, planleggingen av bisettelsen. Denne verdigheten vi får, mammaen hans, pappaen hans, jeg. Velger vi den egentlig, eller var den allerede i oss? Kom den til overflaten med døden hans? Alt dette som finnes i mennesker, som aldri blir utløst."

Dette er Marita Hansen på scenen på Uhørt på lanseringsfesten for boka hennes "Og hver morgen våkner jeg". Jeg fulgte både henne og Vidar Haagensen i sosiale medier før de traff hverandre, mens de traff hverandre. Og nå står hun her og snakker om boka hun skrev etter at kjæresten plutselig døde fra henne.

Jeg møtte ingen av dem IRL, som man sier - jeg har problemer med det uttrykket, finner ikke et norsk alternativ fordi jeg ikke helt aksepterer innholdet i begrepet, det voldsomme skillet man tegner opp.

mandag, september 05, 2016

Papirer og kjærester

Jeg likte godt denne. Jeg syns Jens M. Johansson skriver dempet og tett om forholdet til kjæresten som skurrer og har avstand i seg, og så lusker de seg litt nærmere igjen. Sånn forstår jeg det.

Jeg liker historien der mannen leter gjennom den døde svigermorens papirer og skjønner mer av hvem hun var og mer av hvordan kjæresten hans vokste opp. Men hvor mye vet han likevel? Vi har alle papirer, og når jeg ser gjennom mine egne tenker jeg på hvordan en annen ville forstå mine lapper, hvordan et øyeblikk kan tillegges for mye vekt. Derfor er dette ett av avsnittene jeg liker godt:

"Dette er Katjas skog. Jeg leser dagbøkene, brevene og alle papirene på hennes vegne også. Jeg gjentar for meg selv: Husk alt det som ikke står skrevet, Simon, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."

Fordi jeg ikke er anmelder, men en blogger som kan tenke høyt om små ting også, som jeg vil, så vil jeg fortelle at jeg irriterer meg over noen fast sammensatte ord, som irrgrønt, tussmørkt. Hvorfor irriterer jeg meg over slike? Kanskje fordi det er en fast form. Kanskje fordi ordene er fremmede for meg, de er langt fra mitt språk, jeg hører ordene som vestkantvillaaktige.

Kanskje fordi jeg ikke forstår dem. Har irr alltid den samme skjærende grønnfargen? Av sammenhengen i setningene forstår jeg etterhvert at tussmørkt ikke kan være kjempemørkt slik jeg alltid har trodd, men nesten helt mørkt. Det tror jeg i alle fall.

Jeg leste en anmeldelse der det står at sønnen i historien er en ensom tenåring. Jeg hadde hele tiden sett for meg en gutt, en gutt på 9 år, kanskje 11 år. Det gjør jeg fortsatt, sånn kan hjernen være.

Jeg samler bøkene jeg har lest på Pinterest. Hukommelsen gjør seg så sær at det hender jeg må slå opp der for å huske om jeg i det hele tatt likte den boka jeg nyss leste.