Streaming, kom igjen

Jeg maser stadig på at kulturinstitusjoner med foredrag og diskusjoner og talks må ha ambisjoner om å tilby stoffet sitt til et adskillig større publikum enn det de får inn i salen, Fritt Ord f.eks med utsolgt Litteraturhus.

Vil de ikke gi folk på Rena sjansen?

Det gjør meg trist å være tilstede på noe som er lukket inne i et ganske lite rom når jeg vet folk mange andre steder i verden ville like å kikke inn dit hvis de hadde sjansen.

Og hadde jeg bare vært på plass for et par dager siden ville jeg sett på direktestrømmen av Alain de Botton og Grayson Perry som snakket om verden og om vi trenger religion.

Men: Siste! siste!

Idet jeg skulle finne den siste setningen om Alain de Botton og den nye boka hans så ser jeg at han er på foredragsturné, blikket mitt sklir nedover datoer i England og Australia før jeg ser at oh! ah! Han snakker i New York akkurat når jeg er der. Og nå har jeg ringt og kjøpt billett. Yes.


Jeg har lest Alain de Botton før
Men bildet over er av Grayson Perry, han har jeg også vært innom før, og det kommer nok en ny post om ham etterhvert for jeg fikk nylig en bok om ham. Det er hauger av uleste bøker som jeg vil lese. Det er en god ting.

En fin henvendelse tilbake

I dag fikk jeg to meldinger på Twitter fra Hanne Stensvold, som jeg ikke kjenner, men hun skrev: "Tenkte på deg når jeg kom over denne posten ... Om en boks med jord."

Det er en bloggpost om nærhet og kjærlighet, my mothers brother gave my father a box of dirt heter den.

Det er rart

Jeg henvender meg til verden og så blir jeg forbauset når det virker.

Den andre lenken Hanne Stensvold sendte meg var et bildeprosjekt som varte i neste 20 år, et polaroidbilde om dagen helt til Hugh Crawford døde, se på det.

Jeg kan tenke meg at Hanne Stensvold syns prosjektet likner på sånt som jeg pleier like, ikke at hun vet at jeg har lagt det ut før en gang. Det vil si, det må jeg ha gjort, jeg er nesten sikker på at jeg har gjort det, jeg husker at jeg så på det, bladde meg gjennom dagene og årene og hvor mye det gjorde inntrykk på meg.

Jeg husker at en blogger som het i1277 som jeg heller ikke kjente på den vanlige måten foret meg med interessante prosjekter som dette f.eks og også det samme fotoprosjektet som jeg fikk via Twitter i dag.

Jeg bladde meg gjennom hele 2006 i bloggen min uten å finne det, ikke hjalp googling heller, men det minnet meg på noe annet også: At man kan vite mye om et menneske ved å kjenne et ganske utfylt psevdonym heller enn hardfaktaene som fullt navn og alder og sosial status. Likevel er det som regel hardfaktaene folk er ute etter.

T-banelinjene

Slik ser T-banen i Shanghai og Moskva ut når man strektegner den.
Hvor lang er T-banelinjene i Oslo sammenliknet med andre byer?
Se her


Jeg får nesten lyst til å brodere dem.

På ski!

Det er lett å skille ski-fiffen fra meg

Jeg er blitt tilsnakket flere ganger de siste dagene. Etter en entusiastisk statusoppdatering om at jeg har gått min andre skitur i år, hevet en bekjent øyenbrynet i kommentarfeltet og skrev at han gikk 70 km forrige uke. Men at han ikke så noen grunn til å skrive dette på facebook. Det er bare de som nesten aldri er på ski som driver med den slags, skrev han.

Han har helt rett selvsagt

Bare vi som er fylt av gode følelser for at vi endelig har tatt oss sammen og kommet oss opp i skogen og sett at det ikke var så kjedelig der likevel, skriver sånt på Facebook. Vi og de som klarer å snike inn sine 70 km bakveien.

Men det var ikke bare min utilslørte og barnslige deleglede som var feil. Jeg gjorde resten feil også: Jeg led ikke nok.

Jeg liker ikke å lide

Forrige søndag gikk jeg i Lillomarka og tenkte at dette er så norskt som jeg får det: Først skal det streves og svettes oppover bakkene før det kommer et lite unnarenn som belønning. Lillomarkaturen var å måtte spise sild og poteter før jeg fikk dessert, jeg følte meg som et tvunget barn.

Da var det annen sus over denne søndagens tur: Å ta T-banen opp til Frognerseteren og cruise nedover til Sognsvann. Det er min favoritt-tur. Men den er for lettvint selvsagt. Det er alltids noen som forteller at de gikk andre veien, fra Sognsvann og opp. De veltrente heldiggrisene som kan kjenne gleden ved å spurte oppover, som liker at det river litt, eller hva det gjør. Vi andre må lure oss med gøy.

Og så er det de som nevner at dette jo er en ypperlig begynnertur for småbarnsfamilier og om litt, når formen tar seg opp så skal jeg bryte ut i blomst som en super skigåer.

Joda, det kan vel tenkes

Men jeg hadde en fin tur faktisk. Ikke en gang lengtet jeg etter at den skulle ta slutt. Tvertimot, idet jeg gikk på T-banen på vei hjem tenkte jeg: Mere! Og jeg tenkte på om jeg skulle ta meg en tur etter jobben selv om det er mørkt da.

Det er, som Helsedirektoratet sikkert ville sagt det, de turene man tar som er poenget, ikke de turene man tenker man skulle tatt.

Jeg skrev en annen variant av temaet i Aftenposten for et års tid siden.

Så jeg sklei nedover i godt humør, jeg svettet og jeg pustet for det er ikke bare nedover, det er mye bortover og også litt oppover. Mot slutten mener jeg at jeg fikk ferten av det man kaller flyt.

I kommentarfeltet i går skrev Marianne:

Skitur er jo bare sååååå seff at det skriver man ikke om. Mil på ski er som et diskret, antikt lommeur. Det er der, men skal ikke viftes under nesa på publikum.

Strikking og bakst er bare kult hvis det bedrives av skatere og sånt (dvs helst hekling), bakst kaaaaanskje hvis du er mann, 34 år og setter surdeig. Ellers er de tingene vel helst skam, kjerring eller mammablogg. Evt alle tre på en gang.

Jepp. Slik er det nok

Twittersnobbene klager

over at facebookrøkla skryter av skiturer

Tar de dermed avstand fra den de var engang?
Har de fine fornemmelser om hvor de heller vil høre til?
Mens facebookfeeden din gjerne består av de du kjenner og alle du har kjent, så har du selv valgt å følge de du leser på Twitter.

Er Facebook den du var og Twitter den du vil være?

"I min feed er det haram å skryte av skitur, bakst og strikking. I min feed ler man av folk som gjør slikt" skrev jeg på Twitter i går kveld. Da jeg så re-twitringa i morres fikk jeg twitrerens fylleangst: Misforsto de meg, var jeg uklar, trodde de jeg ler av skiturskryt? Nei, nei. Jeg ler av de som ler.

Klarer jeg å skrive "håp for livet"

uten å nevne at det er det jeg gjør

og dermed ta brodden av det jeg oppfatter som klissete språk? Åpenbart ikke. Men en dag, må det gå.

Det er i alle fall løfterikt at Albert Maysles (85)
planlegger å lage dokumentarfilm om Iris Apfel (90).

Jeg gjør som Bridget Jones, introduserer med omtenksomme detaljer. Albert Maysles bor i Harlem og lagde dokumentarfilmen om Grey Gardens. Iris Apfel har jobbet med mote, design og tekstiler hele livet, kan trenge hjelp med facebooksiden sin og innredet rom i det hvite hus når presidentene Truman, Eisenhower, Nixon, Kennedy, Johnson, Carter, Reagan og Clinton skulle flytte inn.


Jeg finner ikke informasjon om hvor langt de har kommet med arbeidet, at de skulle i gang ble annonsert i august i fjor. Jeg sendte en e-post til Maysles Films nå for å høre. Ganske ferskt bilde av Iris over.

Rune Johansen

Jeg var på Galleri K i dag og så Rune Johansens nyeste utstilling. Jeg har alltid likt å se fotografiene hans.


På forhånd hadde jeg lest Mona Pahle Bjerkes anmeldelse av utstillingen og blitt litt irritert. Hun diskuterer Rune Johansens mulige eksotiserende blikk, og det kan man godt gjøre, men jeg syns anmelderen selv stiller seg godt på avstand uten at det ser ut til at hun legger merke til det selv.

Hun kaller hjemmene frodige og aparte og de har visst ikke stormønstrede tapet på den riktige måten,

Her trekker han veksler på en svært problematisk fotografisk arv representert ved skikkelser som Richard Avedon og Diane Arbus som på ulike måter dyrker annerledeshet og fotograferer skikkelser som står utenfor vår konforme trendvirkelighet.

Også hos Johansen er det langt på vei disse menneskene og miljøenes annerledeshet som appellerer, og det utrendye som gjør det interessant og fascinerende. Slik får enkelte av bildene et ubehagelige «se-så-rare-de-er-preg».

Jeg får lyst til å si: Snakk for din egen konforme trendvirkelighet, hvorfor diskuterer du ikke hva som er utgangspunktet for ditt eget blikk?


Utgangspunktet for mitt blikk er at jeg føler nærhet til mye av det jeg finner på bildene til Rune Johansen. Jeg har vært inne i hjem som likner de aller fleste av de jeg ser. Og jeg vet hva høymugla som står rett utfor veikanten betyr. Her har det ikke vært drift på ei stund.

Det er riktignok interiører jeg gaper over, men bildene får meg til å studere meg mens jeg ser: Nøyaktig hva er det som får meg til å tro at han på bildet har det vesentlig anderledes enn meg selv?

Mange gir meg nostalgiske følelser, nostalgi er ikke farlig, nostalgi er ikke en skitten følelse.


Hvordan føles det å være der, å se ut av vinduet fra det huset, å gå til havet og ingen naboer kan høre deg. Hvordan er det å ro hjemover og se det synet?

Her ser du flere av bildene som hører til denne utstillingen

Nye Facebook og meg

Jeg har hatt den nye facebook-layouten en stund og liker den ikke. Jeg syns utseendet inne på den personlige siden er rotete. Men det er en annen ting som ergrer meg mer.

Facebook har lagd historiebok av meg,
men det er de som har redigert meg, ikke jeg

Gradvis får folk på Facebook den nye lay-outen. Jeg har hatt den en stund og tenkt at jeg ville venne meg til den, men nei.

På nye Facebook har vi fått et sanntids kommentarfelt oppe i høyre hjørne på forsiden. Jeg liker det, det øker samtidigheten. Det jeg ikke liker, er at inne på de personlige sidene kan jeg ikke lenger se hvem som har kommentert hva hos hvem. Hvis jeg ikke får det med meg straks, kan jeg altså ikke besøke mine favorittfolk og se på hva de har snakket om i dag.

Facebook har altså flyttet mestparten av det f.eks jeg hadde liggende på siden min, og som man kunne bla seg bakover i, og skjult det bak en aktivitetsloggknapp. På den måten syns lite av aktiviteten min.

Facebook skryter av at de har lagd en historisk linje for meg, men her er jo bare de høydepunktene de syns om. Facebook har lagd historiebok av meg, men det er de som er redaktør. De andre hendelsene, de Facebook ikke ville ha med, ligger i lite format bak aktivitetsloggknappen. Facebook sparer lagerkapasitet kanskje.

Jeg syns det er rart at Facebook ser ut til å ha senket tempoet. Jeg liker å sammenlikne alt med hvordan det er å være i et veikryss. Veikrysset til Facebook likner ikke på en trafikkmaskin lenger, sånn som Twitter kan gjøre. Nå minner Facebook meg om et enkeltkryss på landet der noen absolutt skulle ha lyssignal selv om det ikke trengtes.

Livet til Julie Baird

I går oppdaget jeg fotografen Darcy Padilla som dokumenterte de siste 18 årene av livet til Julie Baird. Julie Baird levde under harde kår i San Fransisco og døde til slutt av aids i elendighet i Alaska.

Fotografen Darcy Padilla kommer til Oslo i februar, det ser ikke ut som jeg får sett fotografiene eller hørt henne snakke (vet du noe annet, si fra).

Fotografen traff Julie Baird da Julie var 18 år. Julie hadde en unge og bodde sammen med kjæresten sin, Jack, som hadde smittet henne med hiv. Hun flyttet etterhvert fra ham for å forsøke å slutte med narkotika. Hun hadde rømt hjemmefra som 14-åring, var narkoman som 15-åring.

I first met Julie on February 28, 1993. Julie, 18, stood in the lobby of the Ambassador Hotel, barefoot, pants unzipped, and an 8 day-old infant in her arms.

Her kan du se bilder og lese mer om Julie Baird i tidslinjen fotografen har satt opp. Når du går inn i et år, scroll bortover til høyre, da kommer det opp mange flere fotografier.



Så håpefullt livet kan være, og så går det slett ikke slik man hadde tenkt seg det. Jeg regner med at også mennesker hvis første minne er at mamma drikker seg full med deg og stefar misbruker deg seksuelt har fantasier om at man skal fikse seg en bedre vei. Og den som tror at alle mennesker blir gitt like muligheter av samfunnet hvis man får like rettigheter er ikke særlig observant på mønstre som fins. Og antakelig ikke observant på egne privilegier.

- Du som er hvit mann. Frisk, pen, flink og med givende jobb, pleier jeg si til kollegaen min.

Han kan ha sitt likevel. Sjansen for at han skal synke helt til bunns er likevel adskillig mindre enn det var for Julie Baird.


Se på fotografiet under, klikk det større. Det er ikke med nødvendighet et dårlig sted for de to ungene å være, man skal ikke ta det for gitt. Men det er grunn til å tro det. Etterhvert vet vi at Julie Baird og mennene hennes ikke klarte å lage gode hjem for ungene som ble tatt fra dem en etter en.


På tidslinjen for 1995/1996 kan du se et nytt barn bli født, med det litt større i senga. Og kjærlige stunder som under.


Jack hjelper Julie, med barna Tommy og Rachael, å flytte inn på et Frelsesarmeensted der de får eget kjøkken og bad. Julie får hjelp til narkotikaproblemene sine og undervisning i å være mor.


Noen måneder senere ringer Julie og forteller at politiet hentet barna mens hun var på sykehus selv:

Julie: I thought I was having a miscarriage...so I called an
ambulance and went to the hospital. And 6 am Thursday
an officer gave me a ride home, first he said I want to talk
to you about Paul Crevello, he said, “he had been arrested
for beating the snot out of your son.” I didn’t believe it, the
officer was very nice, he gave me a number of where they are
in temporary foster care.
(..)
The neighbors heard Tommy crying and they heard a slapping noise, so they called the police and when the police found him his face was covered with vomit and blood.

Julie ble fratatt barna fordi hun hadde etterlatt dem med Paul til tross for at hun kjente til at han var voldelig. Vi kan lese papirene med stempel på. Paul sitter 9 måneder i fengsel, Julie begynner på ny avvenning og håper at hun skal få barna tilbake.

Julie er bekymret for den første kjærestenm, Jack, og fotografen finner ham døende på et offentlig hospice, hvordan går det med ham?


Jack: Uh, not so good. I miss the kids and Julie.

Darcy: That’s why I was looking for you.

Jack: Really-thats great how are they? I missed christmas
with them. I missed thanksgiving. I missed new years. It’s
been a year and a half. I really got to see my kids, I really
need to see them. I need to see Julie.

Darcy: Yeah.

Jack: She has done this before-she came back-when she
was pregnant when she told the guy she was, I took her
back. God-I love her to death-but uh uh that’s why Tommy
doesn’t have my name. I wish she would keep in touch more
often.

Jack: Rachael just had a birthday-I missed that to. I sure love
that girl (Julie). It’s one thing that her stepfather did it-but
your mother and your step father and she is still so sweet. I
told her I was stuck on her. I said I’m stuck on you girl. And
she said, What do you mean? I love you-I knew it the first
time I walked into I think it was Aerial’s room. I knew it
from that minute on-she was the one I wanted to spend the
rest of my life. I’m glad she is getting in touch with me -

I don’t have much of a life left.

Julie besøker ham men får seg ikke til å fortelle at barna er i fosterhjem. Jeg får meg ikke til å legge ut de mest intime fotografiene av fødsel og død, men jeg anbefaler deg å se på dem. Og i året 1997/1998 dør Jack og du kan lese hans historie med en hjerteskjærende forståelse av situasjonen når han forklarer hvorfor han gikk ut og inn av institusjoner fra han var fire.


I 1999 er Julie sammen med Jason som også er narkoman og syk. Julies barn blir adoptert bort. Julie og Jason flytter sammen med en venn og kan bo der i bytte med at Julie passer vennens barn. Julie føder sitt tredje barn, Jordan og paret kidnapper henne fra sykehuset. Etter noen dager bringer en venn av paret babyen tilbake til sykehuset og Julie og Jason sitter fengslet for kidnappingen i 9 måneder.

On February 7, 2001 Julie gave birth to her fourth child, Ryan.
He was taken at the hospital by Child Protective Services.
Julie regained custody of both Jordan and Ryan after
successfully completing a drug program.

But state took them again because they ended up living in a
homeless shelter.

Julie gave birth to her fifth child Jason Jr. on February 28,
2002. He was also taken.

Tidslinjen for denne perioden.


After moving to Stockton, Julie found a job babysitting
children with the State of California.

I 2005 fant fotografen en beskjed på internett:
“Julie Baird born 10-10-73. Please contact me I’ve been
looking for you. If you were born in Anchorage Alaska
10-10-73 you’re the one…”

Julie called and her uncle Randy answered,
“We’ve been looking for you for 31 years.”
Julie cried.

Julie moved from Stockton to Valdez, Alaska to be reunited
with her father. She was there one week and ended up in the
hospital in critical condition.


Anchorage, Alaska 2005

Julie was born and lived the first six months of her life in
Alaska before her 17-year-old mother, after a fight with her
father, stole her away to San Francisco.

Julie is Bill’s first child. He had Julie’s name tattooed on his
arm while she was missing.


Faren til Julie er bekymret for henne, han kommer innom flere ganger daglig, tar henne med på kjøreturer for å se etter ørn. Han dør av hjerteinfarkt. Julie havner på sykehus. Tidslinjen for denne perioden.


Julie får et nytt barn med Jason. Hun tester negativt på narkotikatestene og får beholde barnet. Gutten du ser bakhodet på er Julie og Jasons sønn som ble adoptert bort da han var 15 måneder. Adoptivmoren vil at de skal møtes. Tidslinjen for 2008.


Det kommer også an på hvilke bilder man velger. Det over og det under er begge fra 2009. Her er flere bilder fra dette året. Julie og Jason og babyen bor i Alaska 20 miles fra nærmeste by, uten elektrisitet og rennende vann.


Julie er døende. Hun blir sendt hjem fra sykehuset for å dø hjemme, for å prepare for the end of life procedure, med et barn i senga. Hun klarer ikke holde på urin og avføring. Bekymrer seg for hva som skal skje med barnet når hun selv er død.
Bilder fra 2010, dokumentasjon av et sørgelig familieliv. Dokumentasjon av de siste dagene til Julie Baird og familien hennes.


Onkel Mike og kona vil ta over baby Elyssa. Det er det Julie vil også. Det er greit for Jason.


Dette er den mest rystende fotoserien jeg har sett. Det er et nærgående dokument om Julie Bairds liv og om hvordan elendighet henger sammen med elendighet.

Fotograf Darcy Padilla avslutter teksten da Julie Baird døde for et drøyt år siden:
I remember the first day I saw you, took your picture, and talked.
You were so young, a new mom, who I want to get to know, document.

Eighteen years later, I am watching you leave this world… suffering… trembling… and scared.

I thank you… for your story, for your friendship and for letting me into your life. Not at all what I thought of 18 years ago.

I will not let you down. I will tell your story. And find your children.

Please, leave this world knowing that…


Hele prosjektet om livet til Julie Baird
Fotografen Darcy Padillas side
New York Times skriver om Padillas fotoprosjekt og viser bildeserie

Guardian skriver at Padilla som ung ga opp praksisplass i New York Times for å dokumentere fattigdom og fattigdommens årsaker, et arbeide hun har finansiert ved waitressing, bar jobs and the writing of countless grant applications

Hun kommer altså til Oslo snart, jeg skulle gjerne sett og hørt henne, jeg skrev om det i går. Og så håper jeg noen, f.eks D2 med det gode papiret sitt og de lange artiklene, lager noe på Darcy Padilla og the Julie Baird project.

Sally Mann kommer til Oslo

i februar og jeg oppdaget det nå, for seint

Hun skal til fotojournalistenes Dok12 og festivalpasset er utsolgt.


Ikke bare det, men det kommer flere andre fotografer, for meg foreløpig ukjente, som jeg gjerne ville hørt og sett bildene til. F.eks Darcy Padilla som har dokumentert de 18 siste årene av livet til Julie Baird, som til slutt døde av aids.


Og også Liz Hingley som dokumenterte det religiøse livet i Soho Road i Birmingham, under med polske katolske sangere.



Her er de andre fotografene som kommer til Dok12. Jeg finner irriterende lite informasjon på sidene deres. Er noe åpent for meg som ikke får kjøpt festivalpass? Er det arrangementer andre steder? Festivalen foregår på Litteraturhuset, heller ikke på sidene der finner jeg informasjon.

Jeg får det for meg at jeg har vært i denne situasjonen før, oppdaget at noen jeg vil se kommer til den festivalen og at jeg ikke finner noen informasjon men det kan jo være hjernen min som skrur seg til. Hvor om alting er. Jeg har lagt til sjekk i kalenderen for 14. desember neste år at jeg skal sjekke billetter for Dok13.

Sally Mann har jeg skrevet om flere ganger, bl.a her.