mandag, oktober 16, 2017

Lou Reed: A Life


Det gjelder å ikke bli brakkesyk når man reiser alene, så før jeg dro hjemmefra kjøpte jeg billett til en samtale med Anthony DeCurtis, om den nye biografien hans om Lou Reed. Det kan ikke skade å gå dit, tenkte jeg. Arrangementet var i et jødisk kulturhus i 92 street på East Side, Manhattan i går. 11 stolrader i en liten sal. 

Der satt DeCurtis sammen med Richard Barone, Suzanne Vega og Jeff Ross. De fortalte historier om Lou Reeds uberegnelige vranghet, men også andre historier. De spilte Walk on the wild side, Caroline says II, de spilte en versjon av I'll be your mirror med Lou Reed på filmlerret på bakveggen. Han hadde lest inn teksten timet slik at Richard Barone kunne spille live til. Det var tredje gang han gjorde det. Fant en av de andre to på amatør-Google.

Men så husker jeg ikke, spilte de Perfect Day, spilte de Vicious eller er det bare de sangene jeg lettest får opp når jeg tenker på Lou Reed. Men jeg husker lyden på de to gitarene og hvordan alle fire, forfatteren også sang med. De hadde øvd.  Og jeg husker teksten til Caroline says II, jeg hadde ikke hørt den før.

Caroline says
as she gets up from the floor
You can hit me all you want to
but I don't love you anymore


Så nå ligger jeg til sengs i herberget på Bowery og leser i Anthony DeCurtis: Lou Reed A Life. Når jeg ikke ligger på brakka finner du meg og gjøremålene mine på Instagram.

Råtne bilder, men hey.
Her er en video fra et intervju Anthony DeCurtis gjorde med Løy Reed samme sted.


fredag, oktober 13, 2017

Harry Dean Stanton: Lucky (jeg er i America)

Den siste jobben Harry Dean Stanton gjorde var å spille hovedrollen i filmen Lucky, en rolle som var skrevet til ham. 

Harry Dean Stanton rakk ikke premieren 29. september, han døde et par uker før, 91 år gammel. 

Han var sådär begeistret for prosjektet i utgangspunktet, hadde liten tro på realismen i å få filmen ferdig.

Jeg så filmen to ganger på rappen i @quadcinema i går.

Harry Dean Stantons figur Lucky bor i utkanten av en liten ørkenby på vestkysten av USA. Han lever et enkelt liv med melk, røyk og bloody marys som hovedernæring mens han vanner kaktusene utenfor hytta, leser i ordboka, besøker puben og tenker over tilværelsen. 

Harry Dean Stantons egne vaner med å se game show på TV, løse kryssord, filosofere, gjøre en halv time yoga hver morgen og synge cowboysanger på spansk er skrevet inn i rollen.

Det er fint å få se den gamle mannen gå rundt i undertøyet hjemme, få se den magre kroppens skrøpeligheter i nærbilde: Mangelen på muskler, det tynne håret, den tynne huden, de synlige blå blodårene på håndbakene. Nesehår og alt. 

Han er blå under øynene. Vi ser ham vaske seg under armene. Han må bruke mer muskler for å få frem stemmen.

Han går til legen etter at han plutselig falt sammen hjemme. Legen sier at det nok ikke er noe i veien, annet enn at han er så gammel, noe de fleste ikke rekker å bli, de dør før, av leukemi eller påkjørsel av buss. 

I stedet for å ta mange nye tester (for Luckys kropp, hjerte og alt er i grunnen i grei stand) kan de observere det som skjer, og akseptere det.

Hvordan føler du deg spør en i baren? Fragile, sier Lucky.
Til en annen: I'm scared.

Lucky tenker på begrepet realism: Å akseptere en situasjon as it is and dealing with it accurately.

#harrydeanstanton

#luckyfilm







torsdag, oktober 12, 2017

Dokumentarfilm om Joan Didion

I kveld så jeg dokumentarfilmen om Joan Didion, som Griffin Dunne har lagd.

Den viser Joan Didion som journalist og forfatter, også som rå og morsom når hun snakket om arbeidet sitt. Hun skrev om store kriminalsaker, om kriger, om 68-erne, til slutt om sorg.

Det var sånn jeg fant henne, i et flymagasin mot slutten av året i 2006. Da flyet landet og jeg var i Dublin kjøpte jeg boka.

Siden har jeg sittet noen rader bak henne i Upper West-side-katedralen St. John the Divine mens Vanessa Redgrave leste teksten.

Jeg hadde ikke trodd hun skulle være der i kveld. Men hun er bare 82 ser jeg. Hun virker så skjør likevel, mager, syk av MS.

Da Griffin Dunne snakket om filmen på forhånd brukte han presens, slik at det hørtes ut som hun var der. Men jeg slo det fra meg, fotografene hadde bare kamera mot ham.

Men da filmen var slutt gikk lyset på mot balkongen i salen, og der satt hun.



Filmen kommer på Netflix 27. oktober.

mandag, oktober 09, 2017

Skrift om kreft

Den som har kreft og den som kjenner noen med kreft kan trenge skrift. Jeg savner større variasjon i språket til erfaringstekstene om sykdommen, og på det fyller Siri Økland så godt ut.

Nå er boka Det står til liv her.

søndag, oktober 01, 2017

Symboler i svenske dødsannonser

Til å være i Stockholm hører å sitte på kafé og lese svenske aviser. Da legger jeg merke til hvor anderledes dødsannonsene er, med mangfoldet av symboler man bruker. Var far en havets mann, da er det båt-tegning der vi har et kors eller en blomst. De har også minneord på årsdagen for døden.

Jeg skrev om det i 2006.

I Åsa Mobergs selvbiografi dukker emnet opp.

Åsa Moberg var skribent i Aftonbladet i mange år, har oversatt Simone de Beauvoir og er for meg mest kjent som forfatteren av Simone och jag.

På julfesten i Steffis lilla lägenhet i början av 70-tallet fanns också Bengt Nermann, en annan vän från Tor-Ivans ungdom. Vi kom att umgås med Nerman vid den tid när hans hustru dog.

Hela Sverige borde tacka för den kamp han då förde för dödsannonsernas förnyelse. Det är hans förtjänst att vi i dag har rätt att han andra symboler än de religiösa. Rikedomen av blommor, fåglar, hundar, katter, båtar, bilar och andra tecken som säger något om den som dött är ett resultat av hans omutlighet: hans hustru skulle inte behöva vara utan symbolbild bara för att hon vegrade ha ett kors. Hon fick en blomma.

søndag, september 03, 2017

Når folk leser tekst med kuken

I artikkelen Rockvärldens coolaste kvinna – tom och bortskämd i Svenska Dagbladet skriver spaltisten Andres Lokko om bands klassetilhørighet i USA og Europa som en kort innledning til en merkelig nedrakking av musikeren Kim Gordon.


Kim Gordon spilte i Sonic Youth og kom med selvbiografien «Girl in a band» i 2015. Hun var gift med Thurston Moore som også spilte i bandet.

Sonic Youth splittrades 2012 när ”rockens coolaste par” gick skilda vägar efter att Moore lämnat Gordon för – vad hon beskriver som – en manipulativ groupie, skriver Lokko.

Jag blev också glad av ”Girl in a band”,
kastade mig över den när den publicerades
och utgjorde en del av hyllningskören.

Men så sa kjæresten «meh»

Min flickvän läste den och slog igen den med ett meh! Hon drabbades av en enorm avsmak för Kim Gordon. Sångerskan och författaren Tracey Thorn skrev en vuxen reflektion i The Spectator som även den fnyste över Gordons attityd och antifeministiska utsvävningar.

Men Tracey Thorn fnyser ikke over antifeministiske utsvävningar. Hun kritiserer Kim Gordon for nostalgi ved opplevelsen av gentrifisering, og ukulhet i hvordan hun gir rå detaljer fra et brudd som fortsatt er nytt. Det siste kan jeg være enig i. Bynostalgi er så vanlig at jeg som oftest lar det fare, ikke noe å bedømme en hel bok av et slikt kort avsnitt.

Hva meh-et kjæresten om egentlig?

Hun ble åpenbart rammet av en uartikulert avsmak, Andres Lokko lener kjærestens meh mot Tracey Thorns tekst: for hennes attityd og antifeminisme.

Så jag läste om den. Med nya glasögon.

Nå leser han den åpenbart gjennom meh-et. Det er forståelig, men man bør aldri ha bare ett par briller på.

Kim Gordon är 64 år gammal. Cool är allt hon har, det är till och med allt hon är.

Jævla frekt

Nå ser Andres et tomt skall hos Kim. Livet är en trevlig räkmacka när pappa Gordon är professor på UCLA.

At livet er som et rekesmørbrød fordi far er professor er en analyse like god som å sitte i sofa og si meh, eller bruke andres meh som tomt argument i egen spalte i stor dagsavis.

Andres Lokko har en privilegert posisjon for egne utsagn selv: Stappa med smørbrød, toppa med reker skriver han en tekst så tom at hvis jeg skulle forsøke noe liknende selv ville jeg sagt at han satt i sofaen ved siden av en langt yngre kjæreste og skummet Kim Gordons tekst med meh-ets mistenksomhet og sin aldrende kuks lengsel.

I boka..

..vrenger Kim Gordon sinne og sårhet langt utenfor sin cool. Det er ikke å spise rekesmørbrød. Det gjør heller ikke den som vokser opp med en bror som er psykotisk og schizofren, en situasjon foreldrene ikke er ajour med. Det er hun som overtar ansvaret for bror Keller som voksen.

Kim Gordon sluttet på college mot foreldrenes vilje, og jobbet på indisk restaurant for å betale kunstskole. Hun kom til New York uten penger og overnattet hos tilfeldige venner. At det i etterkant høres kult ut å bo i Fulton street så langt ned på Manhattan at gatene ikke har fått tallnavn, og at en av dem hun bodde hos var den ett år yngre Cindy Sherman er som det er. Hun ble voksen i en by med større rekkevidde enn både Oslo og Andres Lokkos Stockholm.

Slik tolker han bokas suksess, nå:

Boka har under tiden lyckats bli en inredningsdetalj, en accessoar. Den var en ägodel som visade att man var modern. Och ganska tuff. Kim Gordons bok låg i stället noggrant utplacerad som kultur-stilleben i svalt hippa klädbutiker. ”Girl in a band” är en av samtidens stora Instagram-böcker.

Så hvordan kunne det ha seg, når inga grafer visade att intresset för obskyr frijazz och besvärlig ”no wave” hade gått genom taket.

Dette kjenner selvsagt Andres Lokko til. Blir man kjent vokser ens image langt utover verket, og imaget kan ha sin egen funksjon, som eget verk.

Han er selv inne på det når han skriver: Tuffast av dem var basisten Kim Gordon, kanske rockvärldens coolaste kvinna och därför också föremål för stark identifikation och inspiration.

Jeg ble selv pumpet av ekstra energi da jeg så Kim Gordon og støyprosjektet hennes på Yoko Onos Meltdown i London i 2013. Jeg begynte å følge henne på Instagram, der oppdaget jeg at boka skulle komme, jeg leste den og var begeistret.

Hun reflekterer over å være kvinne i kunstmiljø, i band, Kathleen Hanna, sitt eget familieliv, forholdet til mannen som bryter sammen, foreldrenes coctail-hours i California, faren som var sosiolog, moren som var homemaker, storebroren Kellers mentale sykdom som preger oppveksten hennes. Hun reflekterer over eget liv.

Jeg liker måten hun er åpen på, liker for eksempel hvordan hun enkelt tegner et bilde av hvordan man kan være selvbevisst, eller kjenne seg sexy, og at dette ikke trenger å henge sammen med at man er kvinne.


Kim Gordon problematiserer kjønnete forventninger til å lage musikk, hun beskriver det rommet hun lager for seg på scenen, friheten som fins i en maske. Andres Lokko kunne selv reflektert over denne maskenfreiheit og sitt eget kukblikk som gjør at han nå devaluerer alt han ser Kim Gordon gjøre. Han referer til en annen skribent som mener Sofia Coppola har et konservativt filmblikk og får det til å smitte over på Kim Gordon, fordi Gordon og Coppola arbeider sammen om et klesprosjekt.

Emneknaggen #girlinaband har 5 588 innlegg, ikke det jeg ville kalle en av samtidens store Instagram-bøker.
Patti Smiths #justkids har 64 967


Sånn ser Andres Lokko for seg boka, lagt ut på benken i stua, for at en tilfeldig gjest skal forstå.

fredag, august 11, 2017

Hevnroman Hjort

Jeg har skitnet til fingrene mine og kjøpt søster Hjorths hevnakt, bedre kjerring er jeg ikke. Jeg kan alltids gjemme meg bak interesse for autofiksjon, men jeg har også en interesse for Se og Hør, så lenge det er for P2-segmentet. Eller en interesse for folk, som jeg insisterer på å se det som, hvordan folk gjør livene sine.

Helga Hjorth har hevnet seg.
- Jeg svarer med samme mynt, sier hun.
Nå skal søster få kjenne hvordan det er, slik vi selv har ligget i sengen som barn og hatt hevnfantasier. Men dårlig utgangspunkt for roman.

Flere år etter at jeg skrev denne teksten i Journalisten om "kjæresten min som kysset en annen" oppdaget jeg at folk rundt meg trodde jeg snakket om min kjæreste. Jeg trodde jeg hadde ljugd så mye i den spalta at folk skjønte hangen min til å finne opp nyttige hendelser i tekstene mine. Og, om så skulle være. Jeg pleier ellers mest utlevere meg selv, greiest sånn.

Da Vigdis Hjorth skrev Arv og miljø skrev jeg på Pinterest: Modig bok. Viktig bok om mekanismene som gjør at man velger bort å se og forholde seg til overgrep i familien.

Helga Hjorth skriver seg rett inn i setningen om å velge å ikke forholde seg til overgrep i familien, med sin forskjønnelse av far og mor. Hun tegner en ubrutt barndomsidyll med pene skjell som ble limt med Karlsons-lim på Norgesglass, og Torbjørn Egner på radioen og den trygge ryggen til pappa i blå anorakk, uten tanke for at andre i en familie kan ha opplevd det anderledes. For sånn husker hun det.

Hun vil ikke åpne seg for muligheten om at faren har utført seksuelle handlingen på søsteren da hun var barn. Det er ingen problematisering av den egne oppfattelsen av virkeligheten. Helga Hjorth er jurist. Slik hun ser verden, finnes det ikke bevis, finnes det ingen andre måter å forholde seg til en overgrepspåstand enn total avvisning av tanken. Om søsteren, som hun kaller Vera, skriver hun:

- Hun kan ikke kreve at noen skal si at andre er forbrytere uten bevis.

- Jeg husker jeg tenkte at Vera ikke skulle få trekke meg inn i det der, sa jeg. Det høres ikke bra ut, jeg vet det, men jeg ville ikke, for jeg var så sikker.

- Men Vera har ikke blitt utsatt for overgrep selv om overgrep er noe som skjer. Skulle jeg stille meg åpen for at Vera hadde rett, selv om jeg ikke trodde på henne et eneste sekund, skulle jeg se bort fra prinsippet om uskyldspresumpsjon som jeg hadde lest om på jusstudiet, et av rettsstatens aller viktigste prinsipper, skulle bevisbyrden snus i akkurat denne saken, som gjaldt min egen far?

- Hun satt ved enden av bordet, jeg så på henne. Tenkte på Vera på ballett, på piano, Vera som ville så mye, Vera som fikk det som hun ville, som hadde diktet og danset, mamma som hadde dyrket henne, som ville så mye med henne, som hadde gitt henne alt. Fordi hun var så spesiell. Nå viste det seg akkurat hvor spesiell hun var.

Vigdis Hjorth legger et beskyttende lag rundt virkeligheten ved å skrive roman. Ikke beskyttende nok kan jeg lett forstå at noen mener, men likevel. Helga ser ut til å mene at hun kjenner virkeligheten og slik presenterer hun den. Hun mener å vite at søsteren ikke er søster og datter mer, men utelukkende forfatter hvis hensikt er å sette i gang scener for så å kunne bruke dem.

Romanen er ikke dårlig skrevet, den er selvrettferdig og den gir ikke noe mer enn #seoghørforp2segmentet.

Mot slutten av Arv og miljø skriver Vigdis Hjorth:
Feilen med Festen er at det går bra for han som konfronterer sin far og sin familie, til slutt. I virkeligheten går det ikke bra med den som konfronterer sin far og sin familie. Feilen med Festen er at den lar den som konfronterer sin familie framlegge et bevis. I virkeligheten finnes ikke bevis. I virkeligheten har den som konfronterer familien ingen tvilling som har tatt livet av seg og som etterlater seg et brev som beviser farens skyld. Jeg skulle gjerne hatt en tvilling som hadde tatt livet av seg og etterlatt seg et brev som beviste fars uskyld. Det er en fin film, Festen, men den er feil.