søndag, april 19, 2015

Trenger vi å rydde i kulturen vår?

Språkformene støter mot hverandre for tiden i tv-program og kronikker, på Twitter, det er insisterende og bastant mot tilbakelent og distansert, overdrevne, forurettede, enn jeg da, og du da. Jeg orker knapt lese ettersom de færreste svarer på hverandres spørsmål.

Jeg opplevde også menn som gikk langt over grensene, jeg klarte meg godt. Om jeg ikke sa noe til voksne oppfattet jeg faren og trakk meg unna, flaks for meg. Felles for opplevelsene er at de stort sett forekom da jeg var barn, ungdom eller ung voksen og ikke hadde samme erfaring og ingen arroganse til å feie vekk menn som vil kødde med meg. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er mulig å krenke meg. Men nå kan jeg flere språk enn det åpne, smilende, høflige.

Det er et par ting jeg har lyst til å nevne, fordi jeg ikke helt forstår dem selv og jeg mener at akkurat derfor er det viktig at vi snakker om dem, for jeg er sikkert ikke alene.

Man merker ikke normene i samfunnet før man butter borti grensene. Hvorfor sa vi ikke noe til foreldrene våre? Hvorfor har jeg fortsatt ikke sagt noe til den fjerne slektningen? Hvorfor konfronterte vi ikke hybelverten eller kona hans selv om de var bekjente av min venninnes foreldre? Jeg tror vi hadde en følelse av hva som er velkomment å nevne. Det blir ubehagelig for alle det der.

Kanskje velger de voksne likevel lojaliteten til de andre voksne, til venner, slektninger. Jeg tror frykten for å ikke bli den tydelig valgte kvalte tanken om å ta saken opp, best å ikke risikere det. Når jeg som voksen ser på endel reaksjoner mot de som tar opp seksuelle overgrep så er jo sjansen til stede for at vi intuitivt hadde rett.

Jeg tror de færreste av oss vil si til oss selv at vi, foreldrene våre, vennene våre er typen som vil kimse av det hvis noen kom og snakket med oss om noe som hadde skjedd som ikke var bra. Likevel er det noen der i den nære kretsen som trenger å nevne en situasjon for deg (og meg) og som likevel ikke gjør det. Hva gjør vi for å legge terrenget åpent for sånne samtaler? Er det noe ved vår oppførsel som kan tyde på at vi ikke gir den reaksjonen det mennesket synes det trenger?

Ok, så mitt neste spørsmål er: Ligger det noe i mannskulturen som gjør at menn tillater seg å gjøre overgrep og å bruke vold og har alle menn et ansvar for å diskutere dette? Vi kan også ta med: Ligger det noe i kvinnekulturen som gjør at kvinner tillater seg å ikke ta ansvar over livssituasjonen de er i, men fortsetter å sukke mens de gnur på kjøkkenbenken? Hvem gråter og hvem slår?

Blir de to kjønn påvirket av det fysiske styrkeforholdet? Hvilke trekk ved meg er det jeg ikke liker, og kan noen av dem ha med den kjønnskulturen jeg er vokst opp med. Det meste av kulturbakgrunnen legger jeg ikke merke til. Det er et system i dette, det er det som er kultur. Det fins unntak, som det alltid gjør.

Politiske endringer legger føringer for følelsene våre. Menn kjenner andre følelser for ungene sine enn fedrene deres gjorde, menn kjenner større rett til å bestemme hvor mange puter det skal være i sofaen. Med kvinners utdannelse og penger kommer sterkere følelse av selvstendighet og styrke.

Det kan være lettere å snakke om politikk og permisjonsregler enn om følelser: Kvinners latskap overfor tradisjonelle mannsoppgaver, offerrollehygge, stemmer som blir lagt i søte, ufarlige toneleier.

Hvorfor velger så mange partner der mannen er 4 cm høyere og 2 år eldre enn kvinnen? Vil ikke kvinnen være voksen i forholdet? Ønsker hun seg en beskyttende arm. Vil mannen kjenne seg sterkere? Hvorfor det, hva vil han bruke den styrken til?

Selv om det kan ødelegge stemningen tror jeg de av oss som har kjønnslig overskudd til det bør snakke om slike ting i større grad. Menn også. Hvorfor snakker ikke menn mer om hvordan det er å være kar?

I´ll never come to this place again!

Jeg satt inntil ganske nettopp på en kafé i New York og hygget meg. Det er en bokkafé som heter Housing Works: gamle bøker, Patti Smith som foredragsholder, frivillige hjelpere, overskuddet går til fattige boligløse.

Jeg drakk kaffe, tipset rikelig for de fattiges skyld, jobbet på pc-en og så innimellom rundt meg på barn og voksne som gjorde lekser sammen, en fyr som leste avisen, et par pc-folk, flere tomme bord. En gemyttlig stemning og de deilige små distraksjonene som gjør det så godt å jobbe.

Jeg var mitt i min andre kaffe, helt etter drikkerytmen - jeg kjenner mine kafégjest-plikter, da en mager fyr i 60-åra med grått hår i hestehale kom bort til meg og forklarte at siden jeg satt der med pc kunne jeg ikke sitte der. Hm? Det var i rekka ved den veggen der borte at folk med pc kunne sitte. Men det er ikke noe ledig der. Nei, det er ikke ledige bord, men det er empty spaces.

Det tok litt tid før jeg skjønte konseptet. Empty spaces betydde at siden jeg var en pc-kaffe-drikker måtte jeg gå bort og sette meg ved samme bord som andre pc-kaffe-drikkere. Til tross for at det altså var flere ledige bord i det som viste seg å være ikke-pc-avdelingen.

Men hva er problemet? sa jeg. Jeg sitter jo her og kjøper like mye som sidemannen og det er fortsatt ledige bord til andre som måtte komme inn.

Men det var bare sånn reglene var, ingen logiske argumenter, noe som får meg til å implodere og kjenne meg som et barn: Nå er det slik som far sier og så snakker vi ikke mer om det.

Han hadde forresten to argumenter, men de var labre: Det er flere kaféer i New York med pc-regler, og det finnes biblioteker der man kan sitte og arbeide.

Jeg klarer meg dårlig i møte med mangelen på logikk så jeg sa at jeg syns det var en svært unfriendly regel og den magre 60-åringen som, pardon my french, så ut som han hadde drukket for mye urtete, sa at han syns det var synd jeg følte det på denne måten.

Jeg skulle gjerne kunne rapportere at jeg avsluttet mer glamourøst, men jeg pakket sammen sakene mine og sa med høy stemme: I´ll never come to this place again! I´ll never come to this place again!

lørdag, april 18, 2015

Kineserne er rare

Det rareste jeg vet om kinesere er at de ser ut til å gymme uten gymtøy. I parken ved siden av her jeg bor denne uka er det tartandekke der damene gjør gymnastikk på midten, ganske lette øvelser, de beveger bare armene og overkroppen, men pent.

Vi har gymtøy på når vi gymmer, sånn at alle skal forstå hva vi gjør. Med mindre vi gymmer i skogen, da har vi turtøy på, sånn at alle skal forstå at vi kan skogen. Men kineserne i parken her ser ikke ut til å bry seg om hva jeg skulle tro. De gymmer i vanlige klær.

Mennene går runder. Noen går fort med armsleng, man forstår at de går. Mens andre bare rusler, de beveger seg ikke raskt fremad. Noen går en tur med en venn.

Jeg så også en mann langt unna tartanparken, på fortauet i en vanlig gate med butikker. Jeg kom gående og han sto og slang armene i karusell rundt magen sin på fortauet og trente på den måten.

fredag, april 17, 2015

Må jeg det?

Må jeg gå ut i byen og nytte tiden i den nå som jeg har brukt tusenvis av kroner på å fly over havet og snart må dra hjem igjen? Nei. Jeg må ikke det. Jeg kan bli her inne i leiligheten i Chinatown i New York. Jeg kan lese en artikkel og bestille boken artikkelen handler om. Jeg kan sovne når jeg vil, døgnet er uansett fucka og mer ute av synk med det skal jeg bli. Jeg tror jeg bare flyter utover litt her. Vasker kjolen min, pusser skoene. I kjøleskapet er det loff, majones, coppa og mørkegrønn brokkoli.

Bjørk, meg og MoMa

Alt Kjetil Røed sa om utstillingen virker fornuftig og riktig, men jeg ble veldig fornøyd av å ligge i et kjempestort puterom og se på videoene til Bjørk sammen med en haug andre mennesker i går formiddag.

Det var mørkt, skjermen var svær og madrassputene behagelige. Det er altfor få, nesten ingen, utstillinger som tar hensyn til mine fysiske behov. Hvorfor gjør de ikke det? Hvem liker å stå stille rett opp og ned og se på ting som man ikke får ta på en gang?

Ikke jeg

Det var det jeg likte med Melgaard-utstillinga også, at det gikk an å ligge og slappe av litt i kjempesekken.

Bjørk har et så uttrykksfylt fjes. Noen ganger er ansiktsuttrykkene hennes ment å skulle kommunisere noe, en undertekst av spøk, en flørt, et alvor. Men andre ganger ser ansiktet hennes ut som det er helt åpent, som barns ansikter kan være, at reaksjonene hennes på det hun synger eller det som skjer i videoen bare går rett ut. Hun vet det nok, hun jobber kanskje frem åpenheten. Jeg liker det likevel. Vi er så knipske på ansiktsuttrykk i vår tid.

tirsdag, april 14, 2015

Ferien har begynt

Jeg ordner med planter som skal vannes, i morra formiddag skal jeg male ei dør som kan avgasse den røde bengalakken mens jeg er borte. Jeg ser på eposter jeg burde svart på, og tenker Ja, det skal jeg, snart. For i kveld har ferien begynt. Det er tid til å male dør, det blir sikkert tid og ro til å svare på eposter som krever litt omtanke. Jeg skal fly bort i morra. Jeg gleder meg. Jeg skal drikke kaffe i sola på en rolig benk litt nede på Manhattan. Jeg skal tenke meg om, jeg skal se meg rundt. So long, vi sees kanskje i alle sosiale medier jeg kan komme på.

mandag, mars 09, 2015

Fin oppdagelse: Tsarsten&theFreudianSlippers

Jeg hørte akkurat på Jungeltelegrafen på P2, som jeg ofte slår av, men heldigvis ikke alltid for nå oppdaget jeg bandet Tsarsten & the Freudian Slippers, med slektskap til Lady Moscow og med Bitten Forsudd på tuba.

Midt i gata mi. På Jungeltelegrafen nevner de Marianne Faithful og Tom Waits, skjønner det. Hør sjøl. De har akkurat hatt Oslo-konsert for nyplata si, men jeg håper ikke det blir lenge til neste anledning til å høre dem live.

fredag, februar 06, 2015

Candida Höfer og meg

I går kveld var jeg på Fuglen, en retro-utsmykka kaffe-bar der jeg bestilte en øl og sa: Åh, et øyeblikk trodde jeg du skulle gi meg det glasset? i noe som var ment å skulle være et sekunds innforstått flørt, for selvsagt trodde jeg ikke han hadde tenkt å gi meg et hvitvinsglass til min IPA selv om han holdt et i hånda.

Men den unge alvorlige mannen så nå bare selvhøytidelig ut og lot meg forstå at han selvfølgelig ikke hadde tenkt å gjøre noe slikt, og hvem kunne tro noe sånt. Og der ble jeg også nedgradert.

Helt anderledes i kveld på Galleri K der jeg var på åpningen til Candida Höfers utstilling. Det er hun med de svære fotografiene av biblioteker, det henger et i hvilerommet på Litteraturhuset. Hvorfor feirer vi ikke gamle bibliotek på samme måte som vi oppsøker kirker når vi reiser til byer? Notre Dame er et must, som Eiffeltårnet, ikke de fine bibliotekene de har i Paris. Viktig spørsmål.

Jeg så på de to lyseste bildene, jeg liker dem best. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte ved siden av dem en stund i en lenestol og drikke kaffe mens jeg leste en avis. Eller våkne opp og ligge i ei seng og se på dem en stund. Det er så effektivt i gallerier: Se. Sånn. Ferdig.

Jeg ble nysgjerrig på hva fotografiene til Candida Höfer kunne koste. Jeg gjettet på 250.000. Jeg spurte den litt gamle, tynne mannen som driver der og som ser ut som han er født ferdig dannet, (serveringsmannen hans som sto med hvitvinsglass på brett oppsøkte meg for å sjekke om jeg ville ha selv om jeg gikk forbi, liker ikke hvitvin så godt), jeg spurte den dannede mannen: Jeg vet jeg ikke har råd, men .. hva koster de nogenlunde? Han hevet ikke bryn over at jeg snakket om noe så vulgært som penger. Han smilte og sa: Du gjør lurt i å spørre om pris før du kjøper.

Det som jeg likte var solgt, så han kunne ikke si prisen på det (hvorfor ikke egentlig?) men han pekte på et annet som koster 45.000 Euro, litt mer enn mitt tipp, men jeg syns det holder til at jeg kan prale med det hvis jeg har lyst.

Hun har tatt bilde inne på gammel-Deichman, det henger på Galleri K nå. Her kan du se fler.

tirsdag, januar 27, 2015

Men

Jeg vil høre på den siste Bjørk-plata. Den fins bare i iTunes foreløpig. Det er flere år siden jeg tenkte på iTunes. Jeg laster iTunes ned til pc-en.

Leter rundt etter stedet der jeg kan kjøpe plata, finner ikke. Kommer på etter litt at jeg jo må gå til nedlastninger på datamaskinområdet og "åpne" programmet jeg har lastet ned. Ok. Det kommer ingen beskjed til meg om at det må gjøres, man må vite det fra før. Jeg kan ikke fordra det innforståtte med dette.

Jeg går og åpner og da får jeg beskjed om at jeg har lastet ned feil type. Jeg må laste ned noe som begynner med 64 i stedet. Jeg trykker på knappen for å få gjort dette. Det kommer opp en side med mange produkter jeg kan laste ned, men ikke noe som sier 64. Jeg kan bla gjennom for å lete etter riktig produkt hvis jeg vil.

Nå er jeg lei. Nå mister jeg tålmodigheten. Men ok, la meg bla da. Jeg blar og jeg trykker på at jeg leter etter iTunes for bærbare maskiner. Det kommer bare mac-bærbare opp. Hvordan var det, funker iTunes bare på Apple-produkter? Husker ikke. Ja, sånn var det kanskje. Hvorfor sier de ikke det med en gang da. Er det flaut å fortelle dette? Nei, sier jeg.

Når operasjoner som dette, som ansees som enkle kan gjøre meg så forvirret og irritert, hvordan ser ikke denne verdenen ut for mamma, som trøstig gir seg av sted på internett og oftere enn meg får beskjeder hun ikke klarer å dekode.

Jeg er så irritert at jeg ikke gidder ta frem frem iPaden jeg har, som ligger som en krise-dings i vinduskarmen på soverommet.

Jeg ville bare høre på den nye Bjørk-plata.