tirsdag, september 06, 2016

Er det lov

Er det lov å ikke like en bok så godt, og samtidig like to sitater veldig godt? Det er det.

"Vegger, gulv, et rom å legge kroppen i, man må ha sine egne planter, man må ha sine rutiner, det er det som er et liv, er det ikke det som er et liv, jeg vet ikke, er bare en person, kan ikke vite alt."

"Men, planleggingen av bisettelsen. Denne verdigheten vi får, mammaen hans, pappaen hans, jeg. Velger vi den egentlig, eller var den allerede i oss? Kom den til overflaten med døden hans? Alt dette som finnes i mennesker, som aldri blir utløst."

Dette er Marita Hansen på scenen på Uhørt på lanseringsfesten for boka hennes "Og hver morgen våkner jeg". Jeg fulgte både henne og Vidar Haagensen i sosiale medier før de traff hverandre, mens de traff hverandre. Og nå står hun her og snakker om boka hun skrev etter at kjæresten plutselig døde fra henne.

Jeg møtte ingen av dem IRL, som man sier - jeg har problemer med det uttrykket, finner ikke et norsk alternativ fordi jeg ikke helt aksepterer innholdet i begrepet, det voldsomme skillet man tegner opp.

mandag, september 05, 2016

Papirer og kjærester

Jeg likte godt denne. Jeg syns Jens M. Johansson skriver dempet og tett om forholdet til kjæresten som skurrer og har avstand i seg, og så lusker de seg litt nærmere igjen. Sånn forstår jeg det.

Jeg liker historien der mannen leter gjennom den døde svigermorens papirer og skjønner mer av hvem hun var og mer av hvordan kjæresten hans vokste opp. Men hvor mye vet han likevel? Vi har alle papirer, og når jeg ser gjennom mine egne tenker jeg på hvordan en annen ville forstå mine lapper, hvordan et øyeblikk kan tillegges for mye vekt. Derfor er dette ett av avsnittene jeg liker godt:

"Dette er Katjas skog. Jeg leser dagbøkene, brevene og alle papirene på hennes vegne også. Jeg gjentar for meg selv: Husk alt det som ikke står skrevet, Simon, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."

Fordi jeg ikke er anmelder, men en blogger som kan tenke høyt om små ting også, som jeg vil, så vil jeg fortelle at jeg irriterer meg over noen fast sammensatte ord, som irrgrønt, tussmørkt. Hvorfor irriterer jeg meg over slike? Kanskje fordi det er en fast form. Kanskje fordi ordene er fremmede for meg, de er langt fra mitt språk, jeg hører ordene som vestkantvillaaktige.

Kanskje fordi jeg ikke forstår dem. Har irr alltid den samme skjærende grønnfargen? Av sammenhengen i setningene forstår jeg etterhvert at tussmørkt ikke kan være kjempemørkt slik jeg alltid har trodd, men nesten helt mørkt. Det tror jeg i alle fall.

Jeg leste en anmeldelse der det står at sønnen i historien er en ensom tenåring. Jeg hadde hele tiden sett for meg en gutt, en gutt på 9 år, kanskje 11 år. Det gjør jeg fortsatt, sånn kan hjernen være.

Jeg samler bøkene jeg har lest på Pinterest. Hukommelsen gjør seg så sær at det hender jeg må slå opp der for å huske om jeg i det hele tatt likte den boka jeg nyss leste.

søndag, juli 24, 2016

Hører Lyckliga Gatan på radio

Kommer på at jeg fikk klippe teksten ut av et ukeblad hos en nabo. Men så klisset den seg til et sitrondrops i lomma til den brune duffelcoaten. Like etter kommer jeg på at det ikke kunne vært den jakka. Brun duffel fikk jeg senere. Hukommelsen, kan ikke stole på den. Lurer om Kjetil Røed har latt seg forstyrre av det.

Kjetil Røed virker lite robust

Øyeblikkene når man er usikker på hva som er virkelig og hva som er lat, det er jo de som er deilige. Ser ikke ut som han har det på den måten. Men jeg trodde alle kunstanmeldere hadde lest om det på skolen.

mandag, juli 11, 2016

Noe blant mye

Man stirrer frem noe, én detalj blant mange andre i synsfeltet, det som interesserer en mest. Stirrer er for sterkt. Man ser frem katten i stolen, blomsten i enga, gutten i mengden.

Øyet fokuserer frem det som anses som viktig av resten av hjernen på en mye bedre måte enn kamera. Kameraet mitt har ingen hjerne. Kameraet mitt har ikke tilgang til min hjerne, med barndommens preferanser. Hangen til å like tang i havet, fugler, surfere.

Luktesansen min lukter også frem tanglukt, tjærelukt, andre elskede lukter, fremfor de jeg er mer likegyldige overfor.

Å skrive frem, det uttrykket irriterer meg.
Det høres jålete ut.
Skriv. Si skriv.
Men kanskje er det likevel det samme med skrift som med blikk. Og lukt. Man drar frem noe blant mye.

fredag, juli 08, 2016

Hvor stor dose bekymring anses som normalt?

I dag gikk jeg til legevakten for å sjekke om jeg har hjerteinfarkt. Jeg har vært bekymret av og på i to dager av et trykk i brystet, trøtthet: Ta det med ro, vent litt og se om det går over, du er kanskje bare fryktsom, oversensitiv, selvsagt skal du undersøke, det er det eneste fornuftige, tenk om jeg bryr dem med et tullete spørsmål, sånn kan man holde på.

Det var nok ikke hjerteinfarkt, EKG var helt fint, jeg får svar på en blodprøve i ettermiddag, men alt så godt ut.

Etterpå gikk jeg på kafe for å spise frokost og feire at livet er normalt og jeg skal på kveldsvakt, ingen utblokking av årer i dag. Overarmen svei, er det blodforgiftning i den åra der, ser den mørkere ut, hva er det egentlig som svir når det fortsatt svir. Men kroppen tåler at sykepleieren stikker feil, husk det. Husk det.

Å sitte på kafe og bekymre seg over svie på overarmen virker tøysete når jeg har kreftkuler som vokser i kroppen. De er jeg ikke så bekymret for for tiden, skjønt jeg er ikke fullstendig ubekymret heller, men sådär. Rolig. Fornøyd. Broren min sa: Jeg kan ikke forstå at det skal være en god nyhet at kulene dine fortsetter å vokse, da jeg fikk resultatet her om dagen og var glad.

Det er klart. Det hadde vært en bedre nyhet om de hadde stagnert. Eller enda bedre gått tilbake. Begge deler er mulig.

Men det jeg fryktet da jeg gikk til legen for å få CT-resultater etter ferien var at tilstanden skulle være så dårlig at jeg måtte behandles. Nå må jeg ikke det og det betyr at jeg kan leve normalt. Jeg kan ha hverdag, det beste som er. Jeg kan planlegge ting som skal skje om noen uker og anta at de kan skje, og jeg kan fortsette å begynne å løpe (så smått, så smått, egen post om litt) og regne med at jeg langsomt blir sterkere, ikke svakere.

Jeg har kuler som vokser i hele kroppen. I bekkenet er en av dem blitt 25 x 12 mm, mot 10 x 9 mm for tre måneder siden. Det er knuter på halsen og i nærheten av lungene. Men skjelettstatusen er uendret og jeg har luftfylte bihuler. Dette siste virker bra. Jeg merker meg det.

Legen på Radiumhospitalet lærte meg at kulene mine kunne vokse langsomt, men så kunne èn av dem skyte fart og gi symptomer i løpet av en måned.

Bekymring flyter frem og tilbake, stopper opp ved en flis, stopper opp ved langt større trusler. Jeg håper de lærer på lege- og sykepleierskolen at vi ikke trenger være koko likevel.

Legen på legevakta spøkte med meg på en intelligent måte. Jeg regner med det betyr at han ikke syns jeg var koko, og det er en god ting. Han lærte meg noe interessant: At diffuse og svake symptomer på alvorlige tilstander øker med alderen. De er ikke så typiske i den alderen jeg er i.

Hvorfor det, lurer jeg på. Er det fordi cellene deler seg så slapt at kroppen venner seg til forandringene? Er nervetrådene blitt sløve slik at smerte ikke oppstår så lett. Hvor er det popviten å finne om slike ting. Vi burde vite mer om slike ting. At gamle ikke fryser ihjel fordi de er gjerrige, men fordi de ikke kjenner at det er kaldt for eksempel.

Oh well. Takk for i dag. I morgen tidlig flyr jeg til Jæren og skal leve noen dager utenfor hverdagen. Det er også fint.

Andre tekster om kreft, samler dem her:


Det Kari Bremnes sa på radioen i går
Kle av med på cellenivå
Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis

lørdag, mai 28, 2016

Jeg vil bare stå her og være irritert

Hva gjør folk med irritasjonen? Når vakten på kunstmuseet står fire meter unna med musikk på iphonen sin, så lavt at man ikke kan høre toner, bare komprimert lav støy, lyd oppe i diskantfeltet. Jeg har lost my cool, for irritert, kan ikke gå bort med sval arroganse og be ham skru av. En fresende svett kvinne grått i vikene som de sier om menn hun er dessuten tykk trenger overskudd av cool, kan ikke ligge under i en irritasjonssituasjon.

Arrogansen ved utsendelsen av lyden irriterer, han er ansatt, betalt av meg også, han tråkker på mine rettigheter til å se kunst som kjeder meg i lydnøytrale omgivelser. Men han tenker ikke på det. Han vil høre. Han er pen og har håret i en fiffig frisyre, vakt. Det er han som bestemmer i salen.

Jeg får lyst til å si fra til en annen vakt, en sterkere vakt, en hovedvakt, virker smålig, skrive brev til direktøren, dråpen som får ham oppsagt, overdrevet. Tilføre kroppen kalorier, alkohol, nikotin, muligens.


søndag, mai 22, 2016

Fay, Silje, mange andre og meg

Fontene og papiret til romanen Praxis av Fay Weldon minner meg på at boka er gammel. Bare fra 1983, den er ikke fra Thomas Manns tid akkurat. Men jeg var ung og veldig begeistret for Fay Weldon.

Da vi flyttet for ti-tolv år siden fikk to av romanene bli med som et minne. Og nå har jeg lest Praxis på nytt. De første hundre sidene tenkte jeg at avstanden mellom 1983-versjonen av meg og dagens var for stor: Jajo, artig setning det der, men lell.

Men så begynte jeg å kjenne igjen det jeg var så begeistret for og som påvirket meg, i tillegg til artige setninger, nemlig: Må det virkelig være sånn? Kan vi tenke anderledes om dette? Kan vi snakke sammen på andre måter?

"Det forventes vanligvis av menn, reflekterte Praxis, at de gifter seg med noen som er fattigere, har mindre utdannelse og lavere status enn dem selv. På samme måte forventes det at kvinner gifter seg over sin stand. Slik kommer alle koner i verden automatisk til å føle seg sin mann underlegen i status og i hjemmet. Fordi hun faktisk er det, og det er kanskje i den retningen at lykke og godtakelse ligger. Ektemannen ser ned. Kona ser opp."

Akkurat. Denne kjønnskulturelle forskjellen ser jeg fortsatt, i de rutinemessige to årene eldre som menn gjerne er i forhold til kvinnen i forholdet. Alder, makt, eller simpelthen bare kjønnet vi har. Selvjustisen vi holder på med nesten uten å merke det.

En følelse Silje Aanes Fagerlund beskriver i romanen Eneste.

"Din alders tyngde. Din alders tyngde, livstyngde, den var så langt fra min. Din tyngde og min letthet. Mot din tyngde ble jeg så lett. Hvorfor så umulig å se det for meg: du flytte, bli med meg. Bli med på noe helt nytt, med meg."