søndag, september 03, 2017

Når folk leser tekst med kuken

I artikkelen Rockvärldens coolaste kvinna – tom och bortskämd i Svenska Dagbladet skriver spaltisten Andres Lokko om bands klassetilhørighet i USA og Europa som en kort innledning til en merkelig nedrakking av musikeren Kim Gordon.


Kim Gordon spilte i Sonic Youth og kom med selvbiografien «Girl in a band» i 2015. Hun var gift med Thurston Moore som også spilte i bandet.

Sonic Youth splittrades 2012 när ”rockens coolaste par” gick skilda vägar efter att Moore lämnat Gordon för – vad hon beskriver som – en manipulativ groupie, skriver Lokko.

Jag blev också glad av ”Girl in a band”,
kastade mig över den när den publicerades
och utgjorde en del av hyllningskören.

Men så sa kjæresten «meh»

Min flickvän läste den och slog igen den med ett meh! Hon drabbades av en enorm avsmak för Kim Gordon. Sångerskan och författaren Tracey Thorn skrev en vuxen reflektion i The Spectator som även den fnyste över Gordons attityd och antifeministiska utsvävningar.

Men Tracey Thorn fnyser ikke over antifeministiske utsvävningar. Hun kritiserer Kim Gordon for nostalgi ved opplevelsen av gentrifisering, og ukulhet i hvordan hun gir rå detaljer fra et brudd som fortsatt er nytt. Det siste kan jeg være enig i. Bynostalgi er så vanlig at jeg som oftest lar det fare, ikke noe å bedømme en hel bok av et slikt kort avsnitt.

Hva meh-et kjæresten om egentlig?

Hun ble åpenbart rammet av en uartikulert avsmak, Andres Lokko lener kjærestens meh mot Tracey Thorns tekst: for hennes attityd og antifeminisme.

Så jag läste om den. Med nya glasögon.

Nå leser han den åpenbart gjennom meh-et. Det er forståelig, men man bør aldri ha bare ett par briller på.

Kim Gordon är 64 år gammal. Cool är allt hon har, det är till och med allt hon är.

Jævla frekt

Nå ser Andres et tomt skall hos Kim. Livet är en trevlig räkmacka när pappa Gordon är professor på UCLA.

At livet er som et rekesmørbrød fordi far er professor er en analyse like god som å sitte i sofa og si meh, eller bruke andres meh som tomt argument i egen spalte i stor dagsavis.

Andres Lokko har en privilegert posisjon for egne utsagn selv: Stappa med smørbrød, toppa med reker skriver han en tekst så tom at hvis jeg skulle forsøke noe liknende selv ville jeg sagt at han satt i sofaen ved siden av en langt yngre kjæreste og skummet Kim Gordons tekst med meh-ets mistenksomhet og sin aldrende kuks lengsel.

I boka..

..vrenger Kim Gordon sinne og sårhet langt utenfor sin cool. Det er ikke å spise rekesmørbrød. Det gjør heller ikke den som vokser opp med en bror som er psykotisk og schizofren, en situasjon foreldrene ikke er ajour med. Det er hun som overtar ansvaret for bror Keller som voksen.

Kim Gordon sluttet på college mot foreldrenes vilje, og jobbet på indisk restaurant for å betale kunstskole. Hun kom til New York uten penger og overnattet hos tilfeldige venner. At det i etterkant høres kult ut å bo i Fulton street så langt ned på Manhattan at gatene ikke har fått tallnavn, og at en av dem hun bodde hos var den ett år yngre Cindy Sherman er som det er. Hun ble voksen i en by med større rekkevidde enn både Oslo og Andres Lokkos Stockholm.

Slik tolker han bokas suksess, nå:

Boka har under tiden lyckats bli en inredningsdetalj, en accessoar. Den var en ägodel som visade att man var modern. Och ganska tuff. Kim Gordons bok låg i stället noggrant utplacerad som kultur-stilleben i svalt hippa klädbutiker. ”Girl in a band” är en av samtidens stora Instagram-böcker.

Så hvordan kunne det ha seg, når inga grafer visade att intresset för obskyr frijazz och besvärlig ”no wave” hade gått genom taket.

Dette kjenner selvsagt Andres Lokko til. Blir man kjent vokser ens image langt utover verket, og imaget kan ha sin egen funksjon, som eget verk.

Han er selv inne på det når han skriver: Tuffast av dem var basisten Kim Gordon, kanske rockvärldens coolaste kvinna och därför också föremål för stark identifikation och inspiration.

Jeg ble selv pumpet av ekstra energi da jeg så Kim Gordon og støyprosjektet hennes på Yoko Onos Meltdown i London i 2013. Jeg begynte å følge henne på Instagram, der oppdaget jeg at boka skulle komme, jeg leste den og var begeistret.

Hun reflekterer over å være kvinne i kunstmiljø, i band, Kathleen Hanna, sitt eget familieliv, forholdet til mannen som bryter sammen, foreldrenes coctail-hours i California, faren som var sosiolog, moren som var homemaker, storebroren Kellers mentale sykdom som preger oppveksten hennes. Hun reflekterer over eget liv.

Jeg liker måten hun er åpen på, liker for eksempel hvordan hun enkelt tegner et bilde av hvordan man kan være selvbevisst, eller kjenne seg sexy, og at dette ikke trenger å henge sammen med at man er kvinne.


Kim Gordon problematiserer kjønnete forventninger til å lage musikk, hun beskriver det rommet hun lager for seg på scenen, friheten som fins i en maske. Andres Lokko kunne selv reflektert over denne maskenfreiheit og sitt eget kukblikk som gjør at han nå devaluerer alt han ser Kim Gordon gjøre. Han referer til en annen skribent som mener Sofia Coppola har et konservativt filmblikk og får det til å smitte over på Kim Gordon, fordi Gordon og Coppola arbeider sammen om et klesprosjekt.

Emneknaggen #girlinaband har 5 588 innlegg, ikke det jeg ville kalle en av samtidens store Instagram-bøker.
Patti Smiths #justkids har 64 967


Sånn ser Andres Lokko for seg boka, lagt ut på benken i stua, for at en tilfeldig gjest skal forstå.

fredag, august 11, 2017

Hevnroman Hjort

Jeg har skitnet til fingrene mine og kjøpt søster Hjorths hevnakt, bedre kjerring er jeg ikke. Jeg kan alltids gjemme meg bak interesse for autofiksjon, men jeg har også en interesse for Se og Hør, så lenge det er for P2-segmentet. Eller en interesse for folk, som jeg insisterer på å se det som, hvordan folk gjør livene sine.

Helga Hjorth har hevnet seg.
- Jeg svarer med samme mynt, sier hun.
Nå skal søster få kjenne hvordan det er, slik vi selv har ligget i sengen som barn og hatt hevnfantasier. Men dårlig utgangspunkt for roman.

Flere år etter at jeg skrev denne teksten i Journalisten om "kjæresten min som kysset en annen" oppdaget jeg at folk rundt meg trodde jeg snakket om min kjæreste. Jeg trodde jeg hadde ljugd så mye i den spalta at folk skjønte hangen min til å finne opp nyttige hendelser i tekstene mine. Og, om så skulle være. Jeg pleier ellers mest utlevere meg selv, greiest sånn.

Da Vigdis Hjorth skrev Arv og miljø skrev jeg på Pinterest: Modig bok. Viktig bok om mekanismene som gjør at man velger bort å se og forholde seg til overgrep i familien.

Helga Hjorth skriver seg rett inn i setningen om å velge å ikke forholde seg til overgrep i familien, med sin forskjønnelse av far og mor. Hun tegner en ubrutt barndomsidyll med pene skjell som ble limt med Karlsons-lim på Norgesglass, og Torbjørn Egner på radioen og den trygge ryggen til pappa i blå anorakk, uten tanke for at andre i en familie kan ha opplevd det anderledes. For sånn husker hun det.

Hun vil ikke åpne seg for muligheten om at faren har utført seksuelle handlingen på søsteren da hun var barn. Det er ingen problematisering av den egne oppfattelsen av virkeligheten. Helga Hjorth er jurist. Slik hun ser verden, finnes det ikke bevis, finnes det ingen andre måter å forholde seg til en overgrepspåstand enn total avvisning av tanken. Om søsteren, som hun kaller Vera, skriver hun:

- Hun kan ikke kreve at noen skal si at andre er forbrytere uten bevis.

- Jeg husker jeg tenkte at Vera ikke skulle få trekke meg inn i det der, sa jeg. Det høres ikke bra ut, jeg vet det, men jeg ville ikke, for jeg var så sikker.

- Men Vera har ikke blitt utsatt for overgrep selv om overgrep er noe som skjer. Skulle jeg stille meg åpen for at Vera hadde rett, selv om jeg ikke trodde på henne et eneste sekund, skulle jeg se bort fra prinsippet om uskyldspresumpsjon som jeg hadde lest om på jusstudiet, et av rettsstatens aller viktigste prinsipper, skulle bevisbyrden snus i akkurat denne saken, som gjaldt min egen far?

- Hun satt ved enden av bordet, jeg så på henne. Tenkte på Vera på ballett, på piano, Vera som ville så mye, Vera som fikk det som hun ville, som hadde diktet og danset, mamma som hadde dyrket henne, som ville så mye med henne, som hadde gitt henne alt. Fordi hun var så spesiell. Nå viste det seg akkurat hvor spesiell hun var.

Vigdis Hjorth legger et beskyttende lag rundt virkeligheten ved å skrive roman. Ikke beskyttende nok kan jeg lett forstå at noen mener, men likevel. Helga ser ut til å mene at hun kjenner virkeligheten og slik presenterer hun den. Hun mener å vite at søsteren ikke er søster og datter mer, men utelukkende forfatter hvis hensikt er å sette i gang scener for så å kunne bruke dem.

Romanen er ikke dårlig skrevet, den er selvrettferdig og den gir ikke noe mer enn #seoghørforp2segmentet.

Mot slutten av Arv og miljø skriver Vigdis Hjorth:
Feilen med Festen er at det går bra for han som konfronterer sin far og sin familie, til slutt. I virkeligheten går det ikke bra med den som konfronterer sin far og sin familie. Feilen med Festen er at den lar den som konfronterer sin familie framlegge et bevis. I virkeligheten finnes ikke bevis. I virkeligheten har den som konfronterer familien ingen tvilling som har tatt livet av seg og som etterlater seg et brev som beviser farens skyld. Jeg skulle gjerne hatt en tvilling som hadde tatt livet av seg og etterlatt seg et brev som beviste fars uskyld. Det er en fin film, Festen, men den er feil.

mandag, juli 24, 2017

Jordmora til pulenøytrale «Ms» er død

Overraskende mange skjønner ikke hva «fr» i fr.martinsen betyr, og kaller bloggen frøken Martinsen.

Men kom igjen da

Frøken skrives frk, og hvorfor i alle verden skulle jeg kalle bloggen min ved ordet som forteller at en jentunge er, nettopp det. Nei.

Jeg vet ikke hvem som foreslo å kutte ut skillet mellom gift/ugift - fru/frk i Norge. Men jeg tenker på «fr» som statens gave til kvinner som anser det irrelevant å oppgi seksuell status i utide.

Jeg takker staten for dette

Før vi fikk «fr», fantes «Ms» i America, såklart. «Ms» i stedet for miss eller mrs.

Det var Sheila Michaels som fikk fart i bruken av «Ms» om amerikanske kvinner. Det skjedde på 70-tallet.

Hun var a longtime resident of the Lower East Side og døde av akutt leukemi 22. juni. Jeg har leste New York Times nekrolog. (Den gjør de altså forhåndsintervjuer til, så overraskende, men hyggelig da.)

«Ms»

Apparently, it was in use in stenographic books for a while,” Ms. Michaels said in an interview for this obituary in 2016. “I had never seen it before: It was kind of arcane knowledge. Begrepet hadde stort sett vært sovende siden det oppsto i en avis i 1901.

Sheila Michaels var feminist, menneskerettighetsaktivist, drosjesjåfør, Japanese restaurateur. Hun delte leilighet med Mari tidlig på 60-tallet, og Mari fikk en marxistisk avis i posten. Den var adressert til Ms. Mari Hamilton. Sheila trodde det var en skrivefeil, men det var det ikke. Marxistene holdt begrepet i hevd.

Sheila ble glad, for hun hadde vært på jakt etter a term for women that, like «Mr» did not trumpet its subject’s marital status, a title for a woman who did not ‘belong’ to a man.

- No one wanted to claim me, and I didn’t want to be owned. I didn’t belong to my father, and I didn’t want to belong to a husband — someone who could tell me what to do. I had not seen very many marriages I’d want to emulate.

Da hun begynte å språke om å få fart i bruken av «Ms» fikk hun liten respons fra andre feminister. The modern women’s movement was then in embryo: Betty Friedan’s searing nonfiction book, “The Feminine Mystique,” widely credited with having been its catalyst, would not appear until 1963. In the early ’60s, many women on the front lines felt that there were bigger battles to be waged.

Men så en dag i 1969

Sheila Michaels var gjest på New York radiostasjonen WBAI som representant for the Feminists, a far-left women’s rights group. During a quiet moment in the conversation, she brought up «Ms». When the radio interviewer asked about the pronunciation, she recalled in an interview in 2000, I answered, Miz.

Ikke lenge etter dette var Gloria Steinem casting about for a name for the progressive women’s magazine she was helping to found, she was alerted to Ms. Michaels’s broadcast. «Ms» made its debut in late 1971 as an insert in New York magazine; the first stand-alone issue appeared the next year. The New York Times, however, formally adopted its use only in 1986.

Så, sånn var det. ,

søndag, juli 23, 2017

Besatt av det selvrensende hjemmet

Housework is a thankless, unending job. It’s a nerve-twangling bore. Who wants it? Nobody!

Kvinnen som arbeidet med å lage et selvrensende hjem døde 26. desember i fjor 101 år gammel. Det kom en knapp melding i lokalavisa The Newberg Graphic. Men Frances Gabe hadde noen år i mediene for noen få tiår siden. Denne uka skrev New York Times nekrologen.

Figs and fury

Born of of figs and fury, begynte Frances Gabe det møysommelige arbeidet å utvikle hjemmet sitt til en svær oppvaskmaskin. Barnas fikensyltetøy på veggen: I thought, darn it, this is more than I can handle. Hun grep tak i hageslangen, spylte vekk syltetøyet og kom på tanken om hjemmet som skulle rense seg selv.

Klikk på bildet for å se detaljene.

In each room, Ms. Gabe, tucked safely under an umbrella, could press a button that activated a sprinkler in the ceiling. The first spray sent a mist of sudsy water over walls and floor. A second spray rinsed everything. Jets of warm air blew it all dry. The full cycle took less than an hour.

Et slikt system krever sin tilpasninger, som gulv med mange lag av båtlakk, bilder og pynt dekket av plast og glass and so on. Upholstery was made from a waterproof fabric of Ms. Gabe’s invention, which looked, The Boston Globe said in 1985, “like heavily textured Naugahyde.”

Runoff escaped through drains in Ms. Gabe’s almost imperceptibly sloping floors. It was channeled outside and straight through her doghouse, where the dog was washed in the bargain.

To deal with laundry — in many ways her masterstroke — Ms. Gabe designed a tightly sealed cabinet. Soiled clothing was placed inside on hangers, washed and dried there with jets of water and air, and then, still on hangers, pulled neatly by a chain into the clothes closet.

“You can talk all you like about women’s liberation, but houses are still designed so women have to spend half their time on their knees or hanging their head in a hole,” Ms. Gabe told The Baltimore Sun in 1981.

Nå mener jo jeg at det finnes andre løsninger, først og fremst å gjøre adskillig mindre husarbeide. Dernest å dele arbeidet med alle i husholdningen. Men, tanken er interessant nok den. I 2008 var jeg inne på tanken om en transittsone mellom dusj og påkledning. Når jeg leser dette nå ser jeg at jeg med tiden fant en enklere løsning, jeg legger meg under dyna og ferdigtørker der i fem minutter, mens jeg ser litt på Facebook og sånt.

In a 1982 column about Ms. Gabe’s work, the humorist Erma Bombeck proposed her as “a new face for Mount Rushmore.”


For years, Ms. Gabe toured the country with a working scale model of her house — the model alone took her a year to build — lecturing at museums, universities and women’s clubs.

In 2002 and 2003, the model was exhibited at the Women’s Museum in Dallas. It is now in the collection of the Hagley Museum and Library.

She was very difficult to get along with

Frances Gabe levde et tilbaketrukket liv utenfor Newberg, eller man kunne si at hun hadde et dårlig forhold til naboene. Perhaps it was the series of snarling Great Danes she kept. Perhaps it was her penchant, at least in her younger days, for doing her yard work in the nude.

Den tidligere advokaten hennes, Allyn Brown, var også en venn.

“She was very difficult to get along with,” Mr. Brown said, warmly. “She had an adversarial relationship with all her neighbors and she didn’t do anything to discourage it.”

Though she dreamed of entire villages awash in self-cleaning houses, along with self-cleaning office buildings and hospitals, her vision was not to be. Maintaining a patent takes money, and Ms. Gabe had none.

For the most part, she paid me in Pepsi-Cola, sa advokaten. By 2002, The Times reported, her patent had lapsed. It was never renewed.

I didn’t like my husband anymore

Frances Grace Arnholz vokste opp i en familie der far var arkitekt and builder, and the family moved wherever his job took him: Frances wound up attending 18 elementary schools.

I was born a most unusual person, so I had a heck of a time in school. Everything moved much too slowly. My last day, I stood up in class and screamed at my teacher, ‘You told us that last week!’

She graduated from Girls Polytechnic High School in Portland at 16 and at 17 married Herbert Grant Bateson. The couple ran a repair business in Portland for years. Hun skilte seg på 70-tallet og mannen fortsatte å bo på eiendommen i en bobil. I didn’t like my husband anymore, so I kicked him out to the backyard. Det var etter skilsmissen at hun fant på sitt eget etternavn.

As Ms. Gabe aged, and as natural shocks like floods and earthquakes took their toll on her home, the self-cleaning house became prohibitive to maintain. She earned a modest living charging visitors for tours, but that could not cover the cost of keeping it running.

Bit by bit, the house began to outlive its usefulness, og det fylte seg med ting og rot som i andre hjem. Hun døde i et hospice i Newberg. Barna Grant Bateson og Lourene Bateson Selander døde før henne, og hun etterlot seg 11 barnebarn and many great-grandchildren and great-great-grandchildren.


Her property was sold some years ago, though the house still stands. “There’s kind of a hippie guy living there and he likes the place,” sier et av barnebarna til New York Times.

lørdag, juni 24, 2017

Jeg legger det her, så har jeg det

Dersom eg ikkje kan gjere noko rimeleg forståeleg på folkeleg vis, men har ein terminologi som er heilt uforståeleg, då har de all rimeleg grunn til å tru at eg ikkje forstår det sjølv.

Det var Ragnar Rommetveit som sa det.


Og så kan jeg ta tilbake noe jeg la ut på Facebook fr.martinsen for noen dager siden:

Jeg har Marie-Louise Ekman-dilla denne uka, og hun minner meg på noe som jeg tenker på nesten daglig. Jeg blir så oppgitt over at folk ikke anstrenger seg for å snakke og skrive enkelt, og ikke maier seg til med språkjåleri for at andre skal forstå at du er litt av en smarting.

For de fleste gangene, både på jobb og ellers, når vi best frem med enkle ord. Det er de færreste gangene vi skriver fagnotater.

Marie-Louise Ekman sier: Det är jätteviktigt att ha täckning för de ord man använder och prata med sin egen tunga. Hör hur politiker pratar! Jädra mysko ordsammensättningar! Det är en sorts förgiftning. Det är ett sätt att fjärna sig från verkligheten. Jag står ofta och pratar med publik. Jag vill bli begripen av den jag pratar med. Jag tycker att man ska prata så att det inte skapar avstånd. Till det hör att man måste vara medveten om sitt ordval.

torsdag, mai 18, 2017

Menneskelig svakhet

Jeg satt i retten i dag, på Jensen@Cappelen. Det er merkelig lite folk der. Jeg satt på seteradene til oss som ikke jobber med saken. 5 stolrader. 4 av dem var helt tomme.

Så det er bare å ta seg en tur.

I morra blir det spennende å høre hva aktor Alfheim syns vi skal gjøre med politimann Jensen.

Uansett

Og jeg vet ikke.

Mestparten av tida i ettermiddag, mens jeg hørte aktor Alfheim ramse opp hva Cappelen hadde investert i og hvordan reiserutene hans var, tenkte jeg: Mennesket altså. Vi holder på.

Aktor ramser at Cappelen har investert 13 mill i pornofirma og 40 mill i Apple og det er mer og det er fler, og hus i Thailand og hotellopphold på Mauritius til 200 000 og dyre klokker og dyre biler og enda mer er det. Jeg tenker: Hvorfor blir det ikke nok?

Cappelen reiser og reiser, frem og tilbake til Thailand. Uka etter: frem og tilbake til Thailand. Frankfurt. Nederland. Et steika kjør. Vanskelig å forestille seg de vurderingene som ligger bak å fortsette på den måten. Med moralen. Med volden. Med klatring i hierarki. Med å trenge mer.

Så jeg sitter der og følger blikklinjer. Cappelen som ser i kamera og legger an harde kjaker og et blikk det er meningen du skal forstå du ikke skal kødde med. På vei ut i en pause lar han blikket gli langsomt forbi meg mens han flirer.

Kjæresten til Jensen som stadig ser bort mot ham.

Jensen selv som ser ut som et trist barn, sørgmodig i blikket. Jeg blir sittende og tenke på hvem av de to som kan kontrollere blikk og mimikk best. Jeg tester om jeg kan se like troverdig trist ut som Jensen. Det kjennes ut som jeg får det til, innenfra.

Aktor argumenterer for strafferabatt for Cappelen med at samfunnet er tjent med at en korrupt politimann blir tatt, en som nærmest hele sitt yrkesaktive liv har jobbet for egen vinning, og ikke bekjempet kriminalitet. Da den setningen kommer vender journalisthodene seg mot politimann Jensen og gransker ham.

Midt i dette alvoret sitter jeg og ser på forsvarer Eldens bakhode og hår. Elden har langt hår for sin stand. Og han har beveget seg ut over det trange rommet menn har for å pynte seg og gått inn i det pynterommet der bare kvinner får lov til å breie seg: Elden har mye hår og han hjemmefarger det.

mandag, mai 01, 2017

På arbeidernes dag

Fort gjort å tenke at klasse er noe som bare gjaldt på fabrikken,
så lenge vi ikke fintenker på Bourdieuen vi har i hylla og sådãr.

Og nå som det ikke er fabrikkeieren med villaen sin,
men aksjeselskap,
og noen som leier noen av noen,
og den som har personalansvar for deg
også er pressa av leddet over,
og leddet over,
og dessuten har vi det så interessant på jobben at vi ikke har lyst til å spise matpakke, fordi vi ikke blir kvitt yrkesstoltheten som står der og stenger for at kroppen får den pausen den faktisk trenger, så kan man komme til å glemme at det fortsatt er noen som får bestemme hvem som skal miste jobben og hvem som ikke skal det.

For det viser seg at det ikke er sånn som jeg trodde, at folk som gjør jobben sin og har lang ansiennitet på en ordentlig arbeidsplass, beholder jobben. Det gjelder ikke meg i dag, men det virker på meg også. Sånn. På plass med seg.

For ikke så lenge siden var jeg i et selskap og der satt en forsker, som jeg kunne tro hadde stor raushet overfor folk som velger flere av livets muligheter enn å arbeide. Han okket seg over at de han er leder for absolutt skulle hjem når arbeidsdagen var over. Det gjør man ikke, i en sånn jobb.

Jeg ble så forbauset, jeg ble stum. Men jeg har tenkt på det siden. Og jeg tenker på det i dag. Det er mange rettigheter i samfunnet som vi må passe på. Og vi som ikke liker å gå i tog kan være med på å passe på rettighetene til oss selv, og andre, ved å snakke sammen, å vurdere hvilke konsekvenser det har om jeg kjøper si eller så eller svart snekker fra Polen. Og noen ganger skal vi kjempe sammen også.