onsdag, mars 22, 2017

Johannesburg og Soweto

Første hele dag på ferien, lang dag. Jeg bare raser ned noen usammenhengende punkter jeg vil huske til senere etter turistbusstur i Johannesburg og Soweto og besøk på Apartheidmuseet og Nelson Mandelas hjem. I Sowetoo var det underklasse, middelklasse og overklasse-hus, i noen områder lå de blandet i samme nabolag. De dårligste husene var bølgeblikkhus, veldig varme om sommeren, iskalde om vinteren, uten strøm og toalett. All denne informasjonen er fra guidene, har ikke sjekket den noe mer.

Husene ble gitt til de som bodde der da Nelson Mandela kom til makten, de leide dem tidligere. Nå vil myndighetene at de som bor der skal flytte til bedre hus i nærheten, og derfor holde de tilbake å legge inn kloakk og strøm. Men i de bedre husene må man betale husleie. Noen har ikke råd til det, men andre prioriterer det ikke, noen bor egentlig i andre områder og bor i skurene i perioder av arbeide.

En av guidene, en kvinne som var full av energi og som fortalte at foreldrene hadde gitt henne navnet Den rolige, eller noe sånt, fortalte at mange av de som bodde i bølgeblikkskur ryddet søppel som arbeide, og mange av disse kom fra Leshoto, og at de ble respektert fordi de arbeidet hardt og lange dager, men at selv om de var skitne mens de gikk rundt og plukket søppel og sorterte søppel så dro de hjem til Leshoto på helligdager og hadde ordentlige hus og klær.

To av guidene nevnte at på gata var alle like, alle hadde samme skoleuniform, noen prioriterte å ha dyr bil eller tv, du kunne ikke nødvendigvis se på folk om de bodde i bølgeblikkhus eller ikke. Men når de åpner munnen vet, sa den ene.

Winnie Mandela bor i et overklassehus midt i Soweto i området der Nelson Mandelas hus var og Desmond Tutus hus er. Hun er inn og ut av sykehus nå. Desmond Tutu er flyttet til Cape Town på eldre dager, for å få ro. I huset hans bor sønnen. Den gatestubben var full av restauranter, gatesalg, turister og noen narkomane tiggere.

I en av handlegatene var det indere og somaliere som hadde de beste butikkene.

Ok, det kjennes rart å legge ut så ubearbeidet materiale, men jeg gjør det likevel. Så er det her, og kanskje det kommer kommentarer på innholdet. Kanskje skriver jeg mer i denne posten etterhvert, men i morgen grytidlig blir vi hentet til safari i Krugerparken. Nye inntrykk, dager muligens uten så mye strøm og nett. So long.

søndag, mars 19, 2017

This is just to say 40

Jeg var på Ingrid Olava-konsert i Operaen i kveld, og jeg syns fortsatt hun er ekte kul og synger godt. Jeg har fulgt med henne på litt avstand nesten helt siden begynnelsen.

Det gjorde meg glad at hun kommer med jazz-coverplate. Og det gjorde meg ekstra glad at en av melodiene på plata skal være Speak Low, som Kurt Weill har lagd. Jeg pleier å høre på den i Charlie Hadens kontrabassversjon. (den kan du høre her, bare du kommer forbi den irriterende reklamen først).

Uansett, gleder meg til å kunne høre Ingrid Olavas versjon igjen. Den var fin.

torsdag, mars 16, 2017

Jeg skal til Afrika

På mandag skal jeg til Afrika. For første gang i hele verdensdelen. Det har vært planlagt ei stund.

Men på den mandagen som akkurat har vært, oppdaget jeg en kul i lysken. Og da den var her fortsatt onsdag, ringte jeg til sykehuset.

Der har jeg vært i dag. Takk for norsk helsevesen.

Jeg regnet med at alt skulle bli snudd på hodet i dag ingen reise, men nye undersøkelser og behandlinger.

Men nei.
Heldigvis.

Kreften er i kroppen, og den har vokst, men jeg trenger fortsatt ikke behandling.

Dra til Afrika, sa legen.
Og det er akkurat det jeg skal. Jeg har vært nesten ferdigpakket lenge.

Jeg er veldig glad. Selv den lange flyturen står for meg som en fest nå. Nye filmer å se, gøy flymat, serveringsfolk i uniform.

Dessuten, dette er en test på om jeg kan la pc og iPad være hjemme og belage meg på å si hei fra Afrika bare med den lille mobilen.

Hei.

søndag, mars 12, 2017

Jeg liker ikke Geir Gulliksens bok

Jeg trodde jeg ville like den.

Den figuren som er jeg-person i romanen til Geir Gulliksen, som jeg tenker på som Geir Gulliksen selv. I det minste må han tåle at jeg tenker på den figuren som litt ham selv når han leker med å legge storyen så tett opptil eget liv at ex-kona skriver kronikk om det. Den figuren syns jeg er irriterende.

En jålete fyr

En fyr som ser på andres liv, ser på folk han ikke kjenner, og ser noe smått der, for en arroganse:

"..at hvis hun noen gang skulle få lyst på en annen, for eksempel ham, så burde hun bare følge det, gjøre noe med det. Jeg sa at det ville kle oss to. Jeg veivet med armen ut mot hagen, eller forbi hagen, mot de andre husene i nærheten. Jeg ville så gjerne leve et annet slags liv. Jeg kunne gjort hva som helst, nesten, for å slippe å være en vanlig mann i en verden som reproduserte seg selv i det uendelige, der alle lignet på alle og der livet så ut til å være forutbestemt. Et sånt flatt og lite liv, jeg holdt ikke ut tanken på å se meg selv eller henne sånn, det sa jeg ofte.

Beskriver Geir Gulliksen en parodi av en fyr her? Men det virker ikke helt sånn heller. Han beskriver ekteskapet som noe han er stolt av, som om det var et smykke han har på sånn at andre kan se. Hvor raus han er. Hvordan han absolutt ikke er som alle andre. Beskriver Geir Gulliksen en fyr som ikke har kontakt med sjalusien sin overhodet? Kanskje det.

Men jeg vil gjerne ha et tegn, som jeg kan oppfatte, av forfatteren. Et tegn som sier: Jeg beskriver han slik med vilje. For jeg vil kjenne meg på lag med forfatteren. Jeg liker ikke å være så irritert på en romanfigur uten at forfatteren lar meg forstå at han også ser hovedpersonen sin med et delvis løftet øyenbryn. Gjør Geir Gulliksen dette? Er det jeg som ikke kan lese romaner om irriterende folk? Jo, jeg tror jeg vanligvis det.

Jeg-presonen vrir og vender på hva kvinnen i romanen må ha tenkt i ulike situasjoner, men romanfiguren reflekterer ikke over sin egen programfestede raushet, sin egen fornekting av sjalusi, sin egen blindhet for at det er fare til stede når noen begynner å flørte med en annen.

Denne romanens detaljer er så intime. Når ex-kona til Gulliksen skriver om at hun kjenner seg igjen i romanen på en ubehagelig måte, regner jeg med at det er snakk om mer enn at hun blir sammen med en fyr hun løper treningsturer med.

Det romanen beskriver er særlig hvordan de to romanpersonene snakker om hennes tiltrekning til den andre, og hvordan dette blir tatt med inn i sexen de to romanpersonene har sammen.

Det er intimt

Hvis det er i nærheten av en virkelighet syns jeg ikke man skal utlevere den. Jeg har ikke tenkt sånn på andre romaner jeg har lest, Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjort, selv om jeg har hatt mine anmerkninger.

Eller kan ex-kona til Gulliksen ha blitt så irritert over at han skriver roman om et par der en møter en annen og de skilles, hvis deres virkelighet ikke var nærmere romanens enn som så?

En helt annen ting, som opptar meg: Det som blir ekstra tydelig i romanen er det øyeblikket i handlingen der du lett kan si stopp til en flørt som kan utvikle seg, tidlig i historien, lenge før de går på tur alene, før intimiteten mellom dem starter. Jeg syns det er rart at folk ikke snakker om denslags. Lett å stanse, hvis man stanser tidlig.

lørdag, mars 11, 2017

Anja Niemi er i byen

Hun henger nede i et av Barcode-galleriene, Shoot Gallery.

I denne nye utstillingen, The Woman Who Never Existed, som står til 30. april, bruker den norske fotografen noe Eleonora Duse sa som utgangspunkt: ‘away from the stage I do not exist’ - når ingen ser på fader hun vekk. Eleonora Duse var skuespiller samtidig med Sarah Bernhardt: In contrast to Bernhardt's outgoing personality, Duse was introverted and private, rarely giving interviews.

Anja Niemi fotograferer seg selv i karakteren som forsvinner når hun ikke er i kostyme.

- Vi må huske å ha stunder som bare er for oss, ikke leve livene for å høre hva andre syns om det vi gjør.


I dette tv-intervjuet sier Anna Niemi at hun alltid har hatt det vanskelig med ord, da hun oppdaget bilder forandret alt seg.

Hun liker å være alene i hele prosessen fra ide til kostyme, sminke, hår, utspilling. Til bildet er tatt.

Anja Niemi is an artist playing with notions of self-portraiture and self-identity. Niemi says her images merges darkness with humour. They hint to the disparity between who we are and how we want to be perceived.


Jeg fikk lyst til å kjøpe et bilde, ikke fra denne nye utstillingen egentlig, men jeg ble sittende å se på de bildene galleriet har inne for salg fra tidligere utstillinger. De skal sende meg pris på dette over, fra utstillingen Do Not Disturb fra 2011: Room 39. Og også de to foografiene under her. Jeg er spent på hva de sier.


Fra Darlene & Me i 2014: The Desert House.

En av de som jobbet på galleriet spurte hvor jeg hadde hørt om utstillingen. Svaret er Instagram. Først oppdaget jeg fotografen for første gang i instagramstrømmen min for et år eller to siden. Så oppdaget jeg at hun har utstilling i Oslo gjennom Instagram, en av nyhetskildene mine.


Fra utstillingen Starlets i 2013: The Secretary.

Hva syns dere?

mandag, februar 27, 2017

Vi vet ikke alt, sa Kvaløy

I dag har jeg vært til undersøkelse på Radiumhospitalet, som jeg er hver tredje-fjerde måned. Jeg liker legen min. Han forteller meg viktige ting. Han er ikke bastant. Han er oppmerksom på hvordan jeg reagerer, og hvis han tror jeg er engstelig byr han gjerne på en ekstra CT-undersøkelse, og så kan jeg si Nei-takk, for han har allerede forklart meg nok om sjanser og symptomer. Han får meg til å føle meg trygg. Han er en passe blanding av formell med håndhilsing og uformell der han sitter og mumler til datamaskinen sin mens han fyrer den opp. Jeg blir rolig av det.

I dag fortalte jeg ham om noen symptomer siden sist, blant annet at jeg 3-4 dager kjente noe innenfor brystbeinet omtrent der en av de små kulene er, men det kan vel ikke være den kulen, sa jeg. For legen har forklart meg at kulene kan bli større, og så bli mindre igjen hvis man er heldig, men at det er langsommere bevegelser enn det jeg opplevde nå.

- Vi vet ikke alt, sa Kvaløy.

Og det liker jeg ham også for.

Og så drar jeg hjem. Og så blir jeg så trøtt, som jeg alltid blir etter undersøkelsene, selv om jeg tror jeg er rolig og trygg, ubekymret. Så sover jeg tungt i to timer.

Andre tekster om kreft, samler dem her:

Hvor stor dose bekymring anses som normalt?
Det Kari Bremnes sa på radioen i går
Kle av med på cellenivå
Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis

fredag, januar 27, 2017

Familievold og sikkerhet på kaia

Jeg leser Rebecca Solnits bok "Menn forklarer meg ting" disse dager. Jeg liker den ikke så godt, språket, men det er ikke poenget her. Jeg er kommet til side 24 og allerede nå har hun fått meg til å få en ny tanke om hvor grunnleggende det er at vi ikke snakker om menns vold mot kvinner.

Vi snakker ikke noe særlig om det

Vi snakker litt om det. Jeg er glad for at VG oppdaterer siden med alle partnerdrap i Norge siden 2000, jeg er glad for at regjeringen har en handlingsplan mot vold mellom mennesker som kjenner hverandre godt.

Men likevel

Det er tankevekkende når Rebecca Solnit skriver at 11 766 mennesker er tatt livet av i familier i USA mellom 2001 og 2012, og at det er fler enn de som ble drept 11. september og alle amerikanske soldater som ikke lever lenger på grunn av krigen mot terror.

"Hvis vi hadde snakket om det, ville vi måttet snakke om maskulinitet eller mannsroller eller kanskje patriarkatet, og det snakker vi helst ikke om.

I stedet får vi høre at amerikanske menn begår mord etterfulgt av selvmord - rundt 12 i uka - fordi økonomien er dårlig, selv om de også gjør det når økonomien er god."

Og alt dette fikk meg til å tenke på havnene

Etter 11. september gikk det et lite øyeblikk og så bestemte en FN-organisasjon at alle havner, også i Norge, skal sikres blant annet ved hjelp av gjerder som gjør at det Kystverket kaller uvedkommende, altså meg, ikke kan rusle en tur på kaia i ro og mak.

Det er noe så voldsomt over dette havnetiltaket i forhold til den faktiske trusselen. Og noe så tafatt i hvordan vi forholder oss som samfunn til den faktiske trusselen om at menn dreper kvinner de sier de elsker.