Familievold og sikkerhet på kaia

Jeg leser Rebecca Solnits bok "Menn forklarer meg ting" disse dager. Jeg liker den ikke så godt, språket, men det er ikke poenget her. Jeg er kommet til side 24 og allerede nå har hun fått meg til å få en ny tanke om hvor grunnleggende det er at vi ikke snakker om menns vold mot kvinner.

Vi snakker ikke noe særlig om det

Vi snakker litt om det. Jeg er glad for at VG oppdaterer siden med alle partnerdrap i Norge siden 2000, jeg er glad for at regjeringen har en handlingsplan mot vold mellom mennesker som kjenner hverandre godt.

Men likevel

Det er tankevekkende når Rebecca Solnit skriver at 11 766 mennesker er tatt livet av i familier i USA mellom 2001 og 2012, og at det er fler enn de som ble drept 11. september og alle amerikanske soldater som ikke lever lenger på grunn av krigen mot terror.

"Hvis vi hadde snakket om det, ville vi måttet snakke om maskulinitet eller mannsroller eller kanskje patriarkatet, og det snakker vi helst ikke om.

I stedet får vi høre at amerikanske menn begår mord etterfulgt av selvmord - rundt 12 i uka - fordi økonomien er dårlig, selv om de også gjør det når økonomien er god."

Og alt dette fikk meg til å tenke på havnene

Etter 11. september gikk det et lite øyeblikk og så bestemte en FN-organisasjon at alle havner, også i Norge, skal sikres blant annet ved hjelp av gjerder som gjør at det Kystverket kaller uvedkommende, altså meg, ikke kan rusle en tur på kaia i ro og mak.

Det er noe så voldsomt over dette havnetiltaket i forhold til den faktiske trusselen. Og noe så tafatt i hvordan vi forholder oss som samfunn til den faktiske trusselen om at menn dreper kvinner de sier de elsker.

Man må ikke

snakke med fremmede på treningsstudio og fortelle dem at de gjør øvelsene feil.

Det er opplagt

Innimellom har jeg et dårlig utgangslune når jeg går rundt på gymmen og utfører min oslofrokost av styrkeøvelser for å sikre meg at jeg ikke synker sammen i ryggen. Det er en av mine plagsomme fantasier: At en busybody skal komme bort og belære meg om hvordan jeg burde utføre si eller så ved apparatene.

Jeg må kanskje slutte å bruke oslofrokost som bilde på den sikringskosten jeg gjør på gymmen, utdatert.

Sikringskost også, utdatert

Likevel var det akkurat det jeg gjorde mot ei ung kvinne som prøvde stå på hendene mens jeg satt og tøyde lårmuskler. Det var bare vi to på tøyerommet. Etter å ha sett henne i øyekroken en stund spurte jeg om hun øvde på å stå på hender for første gang eller om hun øvde inn en spesiell måte.

Siden hun prøvde for første gang tipset jeg henne om hvordan hun kunne gi seg selv fart opp med et lår og hvordan det ville bli lettere å holde balansen hvis hun så ned i gulvet.

Jeg ble så glad av å se hvor glad hun ble da hun kom seg opp i håndstående på tre forsøk etter det. Vi holdt en slags smilende avstand. Men jeg merket iveren hun hadde i kroppen, hun takket - et par ganger. Jeg sa at hun burde passe på å stå på hendene minst et par ganger i året heretter.

Det er det viktigste jeg har å lære bort. Ikke la det gå fem år uten, og så har kroppen helt glemt hvordan det kan gjøres. Jeg var en gang en ivrig håndståer.

Det og; Kjøp en boks til alle konsertbillettene og skriv på dem hvem du gikk sammen med. Ikke noe tyder på at jeg skal dø på en stund, jeg vil bare være sikker på at jeg har sagt dette.