Man må ikke

snakke med fremmede på treningsstudio og fortelle dem at de gjør øvelsene feil.

Det er opplagt

Innimellom har jeg et dårlig utgangslune når jeg går rundt på gymmen og utfører min oslofrokost av styrkeøvelser for å sikre meg at jeg ikke synker sammen i ryggen. Det er en av mine plagsomme fantasier: At en busybody skal komme bort og belære meg om hvordan jeg burde utføre si eller så ved apparatene.

Jeg må kanskje slutte å bruke oslofrokost som bilde på den sikringskosten jeg gjør på gymmen, utdatert.

Sikringskost også, utdatert

Likevel var det akkurat det jeg gjorde mot ei ung kvinne som prøvde stå på hendene mens jeg satt og tøyde lårmuskler. Det var bare vi to på tøyerommet. Etter å ha sett henne i øyekroken en stund spurte jeg om hun øvde på å stå på hender for første gang eller om hun øvde inn en spesiell måte.

Siden hun prøvde for første gang tipset jeg henne om hvordan hun kunne gi seg selv fart opp med et lår og hvordan det ville bli lettere å holde balansen hvis hun så ned i gulvet.

Jeg ble så glad av å se hvor glad hun ble da hun kom seg opp i håndstående på tre forsøk etter det. Vi holdt en slags smilende avstand. Men jeg merket iveren hun hadde i kroppen, hun takket - et par ganger. Jeg sa at hun burde passe på å stå på hendene minst et par ganger i året heretter.

Det er det viktigste jeg har å lære bort. Ikke la det gå fem år uten, og så har kroppen helt glemt hvordan det kan gjøres. Jeg var en gang en ivrig håndståer.

Det og; Kjøp en boks til alle konsertbillettene og skriv på dem hvem du gikk sammen med. Ikke noe tyder på at jeg skal dø på en stund, jeg vil bare være sikker på at jeg har sagt dette.