Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser

Noen dødsfall er valgt ut, vi får vite om noen av dem, John Nash og kona Alicia omkom i ei drosje i New Jersey i går.

Rapportering av dødsfall gir en opplysning eller to som ser ut til å skulle hjelpe oss å forstå hvordan døden kommer til den som flyr småfly i uoversiktlig vær, til den som gir seg hen til rusen og mister kontrollen over kroppen. Vi får vite om døden kom brått eller fordi noen har vært syke lenge.

The Nashes were traveling in a Ford Crown Victoria taxi on the New Jersey Turnpike when their driver, Tarek Girgis, attempted to pass another car, according to New Jersey State Police Sgt. Gregory Williams. Mr. Girgis lost control of the taxi, slammed into the guardrail and then hit another car, said Sgt. Williams. The Nashes were ejected from the taxi, skriver Wall Street Journal.

De hadde ikke setebelte på. Hadde matematikeren John Nash for lenge siden tenkt på den statistiske muligheten for at noe slikt skulle kunne skje på de veiene han og Alicia pleide ferdes i bil og avgjort at han, for sin egen del i alle fall, ville ta sjansen fordi han ikke kunne fordra følelsen av å sitte fast inntil bilsetet. Følelsen av trygghet, syntes han heller det var en følelse av tvang. Var han villig til å overse at han uten setebelte med større sannsynlighet lot andre aktørers stendige handlingsvalg avgjøre hvordan det skulle gå med ham, hvis han ble slengt inn i autovernet og dernest inn i en annen bil.

Eller var det kona Alicia som stadig ville opponere også mot fornuftige regler og på den måten kjente en sterkere livsfølelse i noen øyeblikk? Kunne det være at hun lot seg forføre av forestillingen om uovervinnelig tøffhet, å røyke mens man henger i baren ei sein natt. Keith Richard, hadde hun øyeblikk der hun kjente seg slik hun skulle tro det var å være i Keiths skalle og kropp. Hadde hun bygd en flik av identiteten ved det å være fryktløs. Og Nash som ikke ville leve men heller dø sammen med kona hvis uhellet skulle være ute. Eller heller dø enn bli litt men hemmende skadet. Var matematikk en del av regnestykket som førte til at begge to valgte å ikke ta på seg setebelte denne dagen.

Eller pleide de aldri, var det blitt en automatikk i at ingen av dem tok belte på. Tenkte de ikke over sikkerhet i særlig grad, trakk de gjerne på skuldrene og mente andre var for opptatt av fare. Var fare en fjern tanke. Også matematikere og ektefellene deres kan ha mangelfult aktivert fantasi. Kunne de heller ikke forestille seg at the Nashes were ejected fra bilen.

Eller var det kanskje et generasjonsspørsmål som de, late i tanken, ikke hadde vurdert egentlig, slik min tante ser ut til å ha mistro til påstanden om at det lønner seg for livslengden å smøre seg med faktor hvis man vil være i sola.

Eller tvert i mot, var en av dem, eller begge, rasende, eller litt ergelig, over at beltene ikke fungerte i bilen og noe de ville ha klaget til drosjeselskapet over i ettertid eller også glemt etter noen dager og latt skli.

Var Alicia Nash rasende over noe annet, som hadde skjedd like før. Sint på John, og viste det ved, uten å nevne det, nekte å gjøre et av de vanligste sikkerhetstiltakene vi har mot døden, dermed: Se, hvor sint jeg er. Jeg bryr meg ikke engang om døden. Og John svarte med samme praktiske språk, satset på å bli forstått slik tanken suste forbi i skallen: Men se, hvis du ikke vil leve vil ikke jeg heller, hva sier du til det.

Eller var mangelen på setebelte slett ikke del av noe språk, var heller begges hverdagslige opptatthet av sikkerhet sløvet av piller eller rus eller var hjernen så opptatt av noe, en nyhet, gleden over å straks komme hjem, at sikkerhetsrutiner virket irrelevant en stund, en liten stund bare.

Kunne de være så utkjaset av den lange reisen at fornuftens stadige, påtrengende påminnelser var svekket. Også matematikere og ektefellene deres handler på måter som ikke virker formålstjenlig hvis man skulle rolig sitte ned og veie for og mot en slik handling en annen dag.

B.B.King henger fortsatt på badet

"Litt seinere når tiden var kommet til å kaste gull-juggel-smykker fra handleposer så han meg langt inn i kameraet og kastet et dingeldangel mot meg, men ei røy rett bak meg hadde tatt i mot en baseball før."

Det ble en bloggpost etter konserten i Wellmount Theatre i New Jersey i 2011. Siden den gang har han hengt på badet mitt. I dag døde han hjemme hos seg selv i Las Vegas.

I bar-spritbutikk i Venezia

Cantinone Già Schiavi har ligget her lenge. Du kan kjøpe alkoholen din her, utvalget er stort og du kan også få en smak og en diskusjon før du bestemmer deg er du god kunde. Men så kan du ta deg en støyt og en bit.

Bitene er så smakfulle. De lages på bakrommet og kommer på stadige brett ut, for alle vil ha, pålegg på loffbiter.

Det er et sted med god stemning. Jeg legger bildene her sånn at du også kan komme deg dit. Og sånn at jeg kan huske det neste gang jeg drar. Jeg har enda folk i nærheten som jeg ikke har fått vist Venezia.
Biten jeg måtte ta flere ganger var tørkafisk-biten. Dried fish cream var mos av tørrfisk og olje. Fisken hadde vært i oljen to dager før den kunne bli mos. Min favorittbit hadde også hvitløk i. Hvorfor lager vi ikke sånn i Norge?

I Nord-Norge er det bare 20 år siden noen fant på å ta tørrfisken inn på restaurant og lage middag av den i "grilla tørrfisk". Bortsett fra det er det bare å spise den bar i biter. På Island har jeg lært å dyppe bitene i smør, det er kjempegodt. Vi er så lite innovative på å utvikle eget råstoff. Vi eksporterer jo massevis av tørrfisk til Italia. Så hvorfor importerer vi ikke flere spisevaner?

Vi sto der lenge, tre glass og 6 biter hver. Alle typer mennesker var der. Mange lokale menn i arbeidsklær kom innom for større brødskiver og et glass. Tynne italienske menn i dress. Turister som oss. Og Angelina Jolie med Brad Pitt og alle ungene hadde plutselig hoppet ut av en påhengsmotorbåt for noen år siden, det hang et gammelt avisoppslag om at hun var i Venezia ved disken.

De hadde også vin til en euro glasset for den på budsjett.

En gang var de i New Yorks Times sitt reisemagasin. Bra det, så finner folk frem til de gode stedene.

Og se på dette.

Den gangen vannet steg sånn at det gikk opp til knærne rett utafor.

På Harrys bar i går kveld

Jeg fryktet at Harrys bar, kjent for å være gammel og ærverdig, for Hemingway, for å ha funnet opp carpaccio, bellini og en variant av dry martini, at den skulle være forfalt til å pushe Harrys-bar-T-skjorter og postkort, men neida. Heldigvis. Den er bare dyr.

Fin dør, fint glass i døra, fint interiør.

Og kelnere på 60 som kan sine saker, og nok kelnere, jeg setter pris på begge deler, yrkesstolthet. Oliven kom på bordet, glassmugge og røreutstyr. Vi tok en dry martini og en pastis.

Jeg er i Venezia

Jeg er på biennalen, og jeg er i byen. Det er tredje gang og jeg liker virkelig denne byen med hav over alt. I går var jeg på utstillingen i Arsenale, det er et gammelt militært område og en av de lange, lange hallene der blir brukt til utstillinger. Jeg likte godt Chris Markers "Passengers" fra 2011. Folk på T-banen.

De som sover fikk oss til å diskutere etikken. Informerte han dem om at de er med i et prosjekt? Stakk han til dem en lapp? Vitror ikke det. Men det er ikke lov. Er det i orden? Jeg har gjort det samme, men det har alltid tror jeg vært av folk i et annet land, mennesker der de selv eller noen de kjenner ikke ville se bildet på min lille blogg. Jeg syns det er i orden.

Men hvis man kommer på stor utstilling i Venezia?
Er det i orden hvis det er gjort med kjærlighet?
Er det mer i orden hvis det er kunst enn journalistikk?
Har det noe med saken å gjøre om man tjener penger på bildet?

Jeg tok det for gitt at Chris Marker var en ung mann. Men disse bildene tok han mellom 2008 og 2010, og han døde i Paris i 2012, da var han 91 år gammel.

Hvor skal han, han ser sliten ut. Hvem vil han gi blomster, og hvorfor? Det er sånn man tenker på når man sitter på T-banen også, ikke bare når man er på utstilling.

Jeg liker hvordan vi kan sitte i egne tanker på T-banen, lage oss et privat rom midt i offentligheten.

Disse bare lo så godt, de måtte med.

Det er et helt år til..

..det går an å dra tilbake til Givær og gå rundt på ei lita, flat øy uten trær midt i havet mellom Lofoten og Bodø på det beste tidspunktet, slik må det være, og det var sol mestparten av tida og lam overalt.

Jeg gikk rundt og lo, for de er så søte. De har tynne brek og roper på mora som har djup røst, og lammene som er blitt så store som tre uker løper etter hverandre og hopper over knausene og vil ikke inn om kvelden selv om mødrene står på båsen og breker djupt. Neida, de vil være ute og leke.

Rett etter 17. mai blir de kjørt med båt utpå holmene i nærheten. Men neste vår helt i slutten av april vil jeg tilbake og se på andre lam.