Men. Jeg sa jo: Hei!

Jeg bor i et lite sameie, vi er på god hils alle sammen og har vært det en tiårs tid, samme folka, nye år. Innimellom kommer det en epost fra noen, ikke så ofte. Jeg har ikke sendt noen før.

For et par uker siden sendte jeg de andre et gammelt bilde som viser huset vårt i veldig gamle dager, med hest og kjerre foran. Bare en av de ti svarte på e-posten og sa at det var et gøy bilde å se. En uke senere sendte jeg en ny epost, styret arbeider med en sak og jeg sendte et innspill som jeg tror var relevant. Hørte ikke noe.

I formiddag ble jeg stående og snakke med en av naboene og jeg kom inn på det for meg merkelige ved å ikke svare på eposter. Hva er dette slags praksis, hvorfor svarer man ikke: Å, så gøy å se, takk skal du ha? Jeg skjønner at dette kan høres strengt ut, men stemningen var godlynt. Jeg er dessuten litt streng. Naboen sa, tenk så mange e-poster du ville fått hvis alle skulle svart.

Det blir litt som om jeg gikk nedover gata og sa Hei! til de jeg kjente, og så lot de være å si hei tilbake fordi det ville bli så slitsomt for meg med all responsen.

Her om dagen sendte jeg en digital forespørsel til noen, ville de bli med på konsert. Jeg fikk et smilefjes tilbake. Jeg tenkte. Javel. Hva betydde dette. Ville dere bli med på konsert? Kunne ikke, men hyggelig at du spør? Kommer kanskje, skal si fra senere? Skulle jeg holde av plass ved bordet? Fikk meg ikke til å spørre, kjedelig å være en maser.

I stedet skal jeg bli en sur satan

Telegram: Se forespørsel på gchat: Svar utbedes innen 17.00. Og det samme gjelder deg som ikke svarte på facebook-invitasjonen om å komme og spise pølser i bakgården i sommer. Jeg har fortsatt grove fennikkelpølser i fryseren, i tilfelle du hadde tenkt å komme men glemte å si fra. Heretter blir det no more mr. Nice Guy. Telegram til alle blir det nå.

Å vite hva folk dør av

Denne uka har tre dødsfall blitt skrevet mye om. Per Eirik Johansen, Jon Bing og Tor Milde døde, og vi vet ikke hva det kom av at de døde så tidlig som de gjorde. I hvert enkelt av disse tilfellene er det selvsagt ikke noe vi har krav på heller.

I ett av tilfellene sto det, døde på sykehus etter et kort sykeleie, i ett av tilfellene kom lengre tids dårlig helse frem, det tredje dødsfallet kom på et besøk i Norge. Av slike setninger får vi vite litt. Jeg syns ikke vi skal skamme oss, vi som gjerne ville vite mer. Hvorfor døde de nå? Døden er oftest en katastrofe for den som skal dø og for de som er nær det mennesket. Vi prøver alle få et slags grep om døden, på hvert vårt vis. Mange vil si at døden kunne hatt en tydeligere, mer virkelig plass i offentligheten nå til dags, at vi ville hatt nytte av det.

Journalister benytter seg ofte av menneskelige eksempler, caser er det engelske ordet mange bruker, når de skal belyse et fenomen. Så hvorfor vet vi ofte ikke hva som er årsaken til dødsfall som omtales.

Avisene som lager flere og store artikler om disse dødsfallene, gir de samtidig familien en sjanse til å formidle noe mer om dødsårsak? Det syns jeg de burde.

Hvis VG la ut lydspor fra redaksjonsmøtet

I dag forteller VG oss at Karl Erik Bøhn, dødssyk av kreft, har lagt seg inn på hotell for å prøve å "kjempe ut kreften". Han får alternativ behandling på et hemmelig sted.

- Dette er ikke noe kvakksalveri, men rent fag. Det er noe som alle kan gjennomføre. Jeg har fått masse tilbud om å reise utenlands for å få behandling, men det er helt uinteressant. Jeg må gjøre det på en måte som alle kan kopiere, hvis det går bra, sier håndballtreneren.

Hva er det VG tenker på? Jeg er ikke den som lett mener folk "bør beskyttes mot seg selv" - en frase mange bruker når noen sier noe de er veldig uenig i. Men burde de vurdert det i denne artikkelen? Karl Erik Bøhn er et menneske i nød. Lillejulaften fikk han vite at han kommer til å dø innen ganske kort tid. I en sånn situasjon kan et menneske gripe til ulike mestringsstrategier, det er lett å forstå. Det er også lett å forstå at det rår et kaos av følelser, og at disse også varierer fra stund til stund, fra dag til dag.

Er det greit at VG blottlegger et menneske i en sånn tilstand? Og på en sånn måte? Hvis de hadde gjort et langt intervju nettopp om kaos og følelser og hvordan de skifter og hvordan man kanskje har vært en vitenskapens mann til nå, men at alt glipper - men dette?

Merverdi er årets ord for nettjournalister

Det betyr at videoklipp og lydlenker i en nettsak skal gi noe ekstra, noe i tillegg til det du kan lese i teksten.

Jeg lurer på hvilke diskusjoner VG har hatt før de lagde nettsaken om Bøhn. Jeg ville likt å høre den. Jeg kunne tenkt meg et opptak av diskusjonen på morgenmøtet lagt nederst i artikkelen om Karl Erik Bøhn som møter døden. Det ville gitt reell merverdi til nettsaken.

Margaret Bourke-White i Horten denne helga

Du kan fortsatt se utstillingen på Preus fotomuseum til og med søndag. Den har stått lenge, jeg har ikke hørt om den. Reklamerer de egentlig? Burde jeg ta meg sammen og sjekke sidene til Preus innimellom? Antakelig ja til begge deler.

Margaret Bourke-White (1904-1971) var fotojournalist og krigskorrespondent og arbeidet særlig for Life og Fortune. Hun arbeidet i kampsoner under andre verdenskrig, var en av de første fotografene som kom inn og dokumenterte konsentrasjonsleirene, hun dokumenterte Mahatma Gandhis arbeide i India,

Utstillingen på Preus viser særlig fotografier fra Sovjet, Tsjekkoslovakia, Tyskland, England og Italia på 1930- og 40-tallet.

Ti fotografier av Margaret Bourke-White

Her mother was educated at Pratt Institute in stenography and was a dedicated homemaker who encouraged her children to become educated. When Minnie would discover that one of her children had a new found interest, she would leave books around the house pertaining to that subject.

Her mother gave her the belief that life was sacred and her father, although “abnormally silent”, gave her a lust and fearlessness of life. As a young girl Margaret was interested in insects, turtles, frogs, books and maps. In her book Portrait of Myself, she writes, “I pictured myself as the scientist, going to the jungle, bringing back specimens for natural history museums and doing all the things that women never do”.

Although her father was very fond of photography and was always experimenting with lenses and other gadgetry, Margaret did not pick up a camera until after her father’s death.

In 1921, Margaret had enrolled in classes at Columbia University in New York to study art. Her mother bought Margaret her first camera that year. The camera had cost her mother $20 and it had a cracked lens. She took a one-week course under Clarence H. White. She chose the course because it dealt with design and composition; she didn’t take it because she wanted to make photographs.

Throughout her college career, Bourke-White attended 7 Universities and studied art, swimming and aesthetic dancing, herpetology, paleontology and zoology.

Her first magazine job came with Fortune, who sought her vigorously. She did not want to relocate to New York because the studio in Cleveland was very successful. The magazine settled for a part-time contract of $12,000 per year. It quickly became one of the leading photographic magazines and gained Bourke-White even more recognition. She was commissioned to document the building of the Chrysler building, which in 1930 became the new home of her second studio. The 61st floor gave Bourke-White access to the jutting gargoyles and perfectly dangerous imagery. Also in 1930, Bourke-White became the first foreign photographer to have unlimited access to the Soviet Union.

In a 1935 poll she was named one of the 20 most notable American women, and in 1936, was named one of ten.

Margaret Bourke-White i 1943.

Although Margaret had vowed to never fall in love again after her horrible marriage with Chappie, Erskine Caldwell somehow caught her off guard and the two fell in love while on their trip to the South (jobbtur, han skrev, hun fotograferte). They moved to a New York apartment. They produced another book together, North of the Danube. It covered Czechoslovakia and how it was coming under the reign of the Nazis. By this time Caldwell wanted Margaret to marry him, but she would not agree. She wrote in her autobiography, “It is often said that a woman is most strongly drawn to the man who needs her the most. I had always considered myself too selfish to be governed by such a motive. But there must be something to it.” And with that, they were finally married in February 1939.

She continued to travel with Life, but soon after her marriage the magazine was printing very few of her photographs and her husband wanted her home. PM was a new New York newspaper that wanted Bourke-White’s imagery and she agreed to go to work for them. It was short-lived. Although she was able to photograph different subject matter for the newspaper, flowers, insects and animals, a daily newspaper could not handle her insistence on quality images and she was soon back with Life.

Couple pulling a handcart with children, Germany, 1945. Fra utstillinge i Horten.

In 1941, Caldwell and Bourke-White went to the Soviet Union. With 5 cameras, 22 lenses, 4 developing tanks and 3,000 flashbulbs, her luggage total was 600 pounds. But it paid off; she was the only photographer in Moscow during the German raid on the Kremlin and she photographed Josef Stalin. Upon their return to New York, Caldwell was pressuring Margaret to have a child. Although Margaret secretly wanted a child, her independence and her career were more important. Soon after their return Life was calling Margaret back to England to photograph the American B-17 bombers headed for war. Caldwell asked for a divorce.

(...) as the next assignment was to fly a bombing raid in a B-17. The photographs she took from this assignment we run in the March 1 issue of Life. It included a photograph of her just before she flew, dressed in all of the appropriate flying gear.

Selvportrett i 1943.

Amazingly, this photograph became one of the Army’s favorite pin-up posters. “It was the most over-dressed pin-up in the history of the war” (Vicki Goldberg). She covered almost the entire war and after the German’s surrendered she wrote Dear Fatherland, Rest Quietly. It was a book “saturated with her anger, her hatred of Germany, her commitment to democratic ideas, and her despair over American indifference to the moral implications of the war” (Vicky Goldberg).

During the Korean War, Margaret started noticing the symptoms of Parkinson’s disease. By 1957 she was unable to continue her photography and her work for Life. While living with her disease she wrote her autobiography, Portrait of Myself, lectured, and several essays about her life. She also endured two brain surgeries in the hopes that the symptoms of Parkinson’s would be alleviated, but they were unsuccessful. She died in Connecticut at the Stamford Hospital on August 27, 1971.

Teksten over er en forkortet versjon av denne.