fredag, januar 17, 2014

Å vite hva folk dør av

Denne uka har tre dødsfall blitt skrevet mye om. Per Eirik Johansen, Jon Bing og Tor Milde døde, og vi vet ikke hva det kom av at de døde så tidlig som de gjorde. I hvert enkelt av disse tilfellene er det selvsagt ikke noe vi har krav på heller.

I ett av tilfellene sto det, døde på sykehus etter et kort sykeleie, i ett av tilfellene kom lengre tids dårlig helse frem, det tredje dødsfallet kom på et besøk i Norge. Av slike setninger får vi vite litt. Jeg syns ikke vi skal skamme oss, vi som gjerne ville vite mer. Hvorfor døde de nå? Døden er oftest en katastrofe for den som skal dø og for de som er nær det mennesket. Vi prøver alle få et slags grep om døden, på hvert vårt vis. Mange vil si at døden kunne hatt en tydeligere, mer virkelig plass i offentligheten nå til dags, at vi ville hatt nytte av det.

Journalister benytter seg ofte av menneskelige eksempler, caser er det engelske ordet mange bruker, når de skal belyse et fenomen. Så hvorfor vet vi ofte ikke hva som er årsaken til dødsfall som omtales.

Avisene som lager flere og store artikler om disse dødsfallene, gir de samtidig familien en sjanse til å formidle noe mer om dødsårsak? Det syns jeg de burde.

8 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

I VG i dag stod det i intervjuet med Mildes kjæreste, at familien ønsket å holde detaljene om sykdom og død for seg selv. Greit det tenker jeg. Men siste setning i intervjuet er mindre grei: hva var de siste ordene du og kjæresten din sa til hverandre? Heldigvis var også det noe hun ville holde for seg selv.

_nora

17 januar, 2014 11:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ah, hadde ikke gått forbi VG gitt, da jeg skrev dette. Tabbe, men poenget står seg. Nå er VG kjøpt og lest. Enig i kritikk av siste spørsmål, syns det var grellt.

17 januar, 2014 12:55  
Anonymous Hege sa ...

Når relativt unge folk dør, klarer jeg ikke la være å spekulere. Det bunner kanskje i at jeg har behov for å relatere det til meg selv: Er dette noe som kan skje meg? Hva dør folk på min alder av? Når dødsårsaken framstilles som veldig kryptisk tar jeg meg i å tenke at det kanskje handler om selvmord, - og så viser det seg ofte at jeg tok feil.

I og for seg spiller det jo ingen rolle. Jeg kjenner jo ikke disse menneskene, og de kjenner ikke meg. Ikke er det noe jeg snakker om heller. Likevel forstår jeg ikke hva vi har å tape på større grad av åpenhet. Men - it's a free world.

17 januar, 2014 16:57  
Blogger fr.martinsen sa ...

Er dette noe som kan hende meg, viktig spørsmål. Vi tror nesten ikke det kan hende oss. På Radiumhospitalet går det folk rundt som ser ut til å mangle kjøttbiter i kinn og kjeve. Jeg tror de har direkte røykerelatert kreft. Men hvem vet noe om det, egentlig, der vi står og ser tøffe ut mens vi sigger.

18 januar, 2014 20:13  
Anonymous Hege sa ...

Jeg har alltid tenkt at jeg er en av dem som vet det kan hende meg, og jeg tror jeg er forberedt, - men det er antagelig noe forbanna sprøyt. Jeg har akkurat vært inne for å ta noen prøver av en kroppsdel. Resultatet skulle komme i løpet av tre uker. Selv om det er overveiende sannsynlig at alt er i orden, tyder min manglende engstelse på at jeg ikke er forberedt i det hele tatt.

19 januar, 2014 10:29  
Blogger fr.martinsen sa ...

Og kanskje er det like greit? Jeg tror det er et sjokk uansett. Litt som ungdom som ikke egentlig tror de skal dø. Litt som oss selv, kanskje, som fortsatt tror det mer eller mindre? Vi vet det, men likevel ikke. Vi vet det periodevis, og så glemmer vi det bort noen øyeblikk.

Jeg har prøveresultater langt fremme i pannebrasken. Det er som om jeg prøver å rette meg opp og styrke meg før beskjedene. Det kjennes viktig ut å tenke gjennom alle mulighetene og konsekvensene på forhånd. Jeg er likevel ikke sikker på om jeg tjener noe på det.

Men det virker ikke som jeg kan velge strategi heller. Best er det når bekymringene er tatt vekk for en periode, og jeg flyter nedover en elv sort of, komme det som komme skal, det kommer ikke akkurat nå i alle fall.

Jeg har ruget på en ordentlig tekst om dette en stund, men den er vanskelig å få grep om, det er så mye på den ene siden og på den andre. Jeg venter på øyeblikket der jeg får en klarere tanke.

20 januar, 2014 19:51  
Blogger petit sa ...

Vil det si at døden fremdeles er et tabu eller er det vår egen dødsangst?
Tror at jeg ikke er så redd for å dø, kanskje er jeg nettopp det! Ønsker i alle fall at det fremdeles er langt frem.
Det som er vanskelig er at den er så endelig, mistet min mor som stod meg nær, brukte lang tid etterpå.
Er det fordommer knyttet til døden og sorg? Selv fikk jeg beskjed om at jeg sørget for lenge, forsøkte å ikke vurdere eller dømme andres sorgprosess, men det er virkelig individuelt!

24 januar, 2014 00:49  
Blogger fr.martinsen sa ...

Klart det er individuelt. Samtidig tror jeg mange som bedømmer andres sorg som for lang ikke har opplevd en selv. Eller at de er uvant og lei av å høre om andres sorg, at den er noe de vil beskytte seg mot.

Jeg har irritert meg over det der i mange år. Det samme gjelder kjærlighetssorg. Mange ser ut til å mene at det bare er å børste av seg på skuldrene og sette seg på hesten igjen, tjo hei som det går.

Men klart det er invividuelt. Mennesket er også designet for å gå videre i verden. Noen er bedre på det enn andre.

27 januar, 2014 13:45  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start