Den gangen og nå: Kaizers Orchestra

Det var i 2001, Kaizers Orchestra hadde akkurat kommet med sin første plate Ompa til du dør, en kollega spurte om jeg ville bli med på en konsert med et nytt band etter jobben og jeg sa ja og vi gikk og hun hadde rett: Jeg kom til å like det.

Jeg husker hvor jeg sto den kvelden, opp til veggen på So Whats venstre kant. So What var en liten rockeklubb i en kjeller i Grensen og det kom raskt fuktighet i luften da Kaizers spilte opp på oljefat og pumpeorgel og megafon og de andre instrumentene. Jeg håper jeg danset, jeg er sikker på at jeg var svett. Jeg var begeistret.

Sangene de spilte den første gangen

Noen dager seinere snakket jeg med han som organiserte det praktiske rundt bandet og jeg nevnte familielikheten til Tom Waits. Jeg ble veldig overrasket da han sa at bandet ikke kjente til Tom Waits, men at de jo ikke kunne fortsette å være så musikalhistorisk ukyndige. Tom Waits sto på skoleplanen i turnébussen de skulle på tur med.

Slik er det jo. Idéer oppstår ved siden av hverandre og etter hverandre i samme kultur, slektskapet til Tom Waits var der selv om de ikke var kjent med det selv i begynnelsen.

Fra Wikipedia-artikkelen: Stilistisk henter musikken til Kaizers Orchestra inspirasjon fra en rekke hold; fra Tom Waits' mørke tekstunivers og østeuropeisk sigøynermusikk til punkrock og «ompamusikk». Bruken av oljefat og skrapmetall som perkusjon er et av bandets kjennetegn, og pumpeorgel (salmesykkel) utgjør også et distinkt karaktertrekk ved bandets lydbilde.

Her sitter jeg med datter og niese i Operaen i kveld. Datteren min og jeg savnet oljefat og energien og melodiene fra de første platene, niesen koblet seg på litt senere med Violeta-triologien. Men hva faen, vi var glade for det vi fikk i kveld alle, det var Kaizers foran Kringkastingsorkesteret som hadde kledd seg og sminket seg opp til å passe inn i Violetas univers, det var et mannskor, det var operaens lysekroner som senket seg ned over scenen. Det var Janoves alvorlige tilstedeværelse på scenen og også voldsomme scenesjarm: Han kan jobbe et publikum.

Råtne bilder, men vi var der.
De spiller i Operaen imorgen også

SeogHør for P2-segmentet:

Jeg så Magne Furuholmen med kone på raden foran. Jeg så Siri Linstad. Og jeg så en som kan ha vært Henning Kvitnes.

Yoko Ono har Meltdown

I sommer er det Yoko Ono som kuraterer Meltdown-festvalen i London. Det har gått meg hus forbi inntil jeg nå leser D2s artikkel om henne. Flotte greier. Jeg har vært på to Meltdown-festivaler, den som Patti Smith hadde og i fjor da det var Anthonys tur til å bestemme.

Hvem som kommer vet vi ikke, men Southbank Centre skriver: She has collaborated with and influenced a list of incredible artists and musicians including Lady Gaga, David Byrne, Patti Smith, Eric Clapton, Paul Simon, Thurston Moore, Kim Gordon, Ornette Coleman, Mark Ronson Cat Power, Antony, Peaches, The Flaming Lips, Andy Warhol… the list goes on.

Noen av disse kanskje. Festivalen foregår fra 14. til 23. juni.

D2-artikkelen ligger ikke på nett, men i journalistens blogg får du et bonusspor.

Édouard Levé: Selvmord

Jeg likte den mer enn godt nok. Ikke så godt som boka "Selvportrett" som jeg var skikkelig begeistret for og som jeg skrev om her, men jeg liker nesten ingen bøker så godt som den.

Jeg skrev en tekst om meg i formen av "Selvportrett" til Flamme Forlags nettsider i november.

Om "Selvmord" nøyer jeg meg med et par sitater som nådde godt inn hos meg, følelser jeg har hatt som jeg ikke har sett andre beskrive. Det er ekstra godt da.

Eller forsåvidt, jeg nevner at "Selvmord" tar utgangspunkt i beskrivelsen av en venn som tok livet sitt. Édouard Levé tok sitt liv få dager etter at han var ferdig med teksten.

"Du hadde følt deg helt uvirksom i denne byen, som du bare hadde trasket rundt i forå ha noe å gjøre. Men den tomheten du trodde du hadde trådt inn i, var en illusjon: Du hadde fylt disse øyeblikkene med inntrykk som var svært sterke, siden du ikke hadde vært forstyrret av noen.

"Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du selv en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin.

Minnet om andre uteliggere kom tilbake i hukommelsen din. Når du så noen, kunne du ikke la være å stanse opp og betrakte dem på avstand."

XPogo

Jeg liker å se på folk som kombinerer stilige kroppstriks som de holder på med uten trener uten faste treningstimer og at de bruker de hjelpemidlene som allerede fins ute i byen til leken sin.

Extreme Pogo er en sånn lek (wikipedia)

Camille Paglia, billetter

Camille Paglia kommer til Oslo 8. mars, mange har lyst til å se henne, jeg også.

Programmet med Camille Paglia den 8. mars er gratis og åpent for alle. Det er ikke mulig med forhåndsreservasjon. Møt opp tidlig for å sikre deg plass. Dørene åpner kl. 17.30.

Først fryktet jeg at halve hovedsalen, (jeg vil ikke sitte i en bi-salong se via skjerm, ikke tilfredsstillende nok) at halve hovedsalen skulle få reservert-lapper på stolene, forbeholdt gamle kulturjournalister og andre kjente fjes. Men neida, heldigvis. Jeg ringte Litteraturhuset og slik skulle det slett ikke være. Her skulle det brennende hjerter inn.

Men hva er poenget med å ha et gratis arrangement, som man ikke dermed ikke kan kjøpe billett til? Jeg vil tro Camille Paglias kjernepublikum ikke er 18-åringer med dårlig råd, derimot folk et par tiår eldre, med jobber det er kjett å komme fra for å stå i kø, heller tid enn penger, heller bestille billett fra pc-en på knærne i lenestolen enn å sitte i trappa foran kjellersalen på Litteraturhuset og være engstelig for å gå på do, fra plassen.

Eller er det bare meg som ikke er brennende nok. Oh well. Jeg er ikke brennende. Men hvis hjernen min først har spunnet seg inn på at jeg vil se Camille Paglia, den oppsvulma versjonen av Facebook-høyre ser jeg for meg, feminismens Ayn Rand og Madonna i ett? med egne øyne, ja så gjør jeg vel det. Skitne lyster.

Så jeg kjører jeg på og setter meg i køen, kan jeg bare komme fra. Jeg skal ta drosje og ha sitteplate i sekken. Men jeg ergrer meg fortsatt, Litteraturhuset, hvorfor må jeg dette?

Vil dere ha kø og kaos og tv-team, er det det?

Anders Petersen i D2 i dag

Anders Petersen er en svensk fotograf som ble kjent da han ga ut boka Cafè Lehmitz i 1978. Bildet under er hentet fra den. Jeg skriver dette bare for å fortelle deg at Dagens Næringslivs fredagsbilag D2 har et fint intervju med ham. Det er fine bilder i også.

I intervjuet sier han:
"Å være god fotograf er uinteressant. Å ta bra bilder er helt uinteressant. Egentlig finnes det ingenting som heter gode eller dårlige bilder. Det finnes bare mer eller mindre troverdige bilder. Med troverdighet ener jeg at man bak bildet aner fotografens menneskelige dimensjoner. Fotografens temperament og følelser.

En troverdig fotograf er en som prøver å nærme seg ideen om seg selv og verdenen vi lever i. Så kan dette mennesket selvfølgelig være hysterisk. Desperat. Svakt. Det spiller ingen rolle. For vi er alle ganske like. Jeg personlig synes veldig mye om fotografer som tillater seg å være besatt av noe som er grunnleggende for alle mennesker."

Bildet over er fra Gröna Lund.
Du kan se flere fotografier på Anders Petersens side.
I 2011 gikk jeg glipp av Anders Petersen i Møllergata.

Siri Hustvedt og Paul Auster til Oslo

Tirsdag 5. februar snakker de med Finn Skårderud om kropp, sinn, hjerne, litteratur, kunst, film og psykoterapi. Det foregår på Victoria på Karl Johan.

Forte seg å kjøpe billetter, det er fortsatt ledige.

Waits/Corbijn '77-'11

Der bestilte jeg just Tom Waits og Anton Corbijn sin fotobok. Jeg gikk rett i fella på det gamle trikset Limited Edition. 6.600 kopier, over 800 kroner, kommer 8. mai.

The coffee table art book not only features over 200 pages of Waits’ portraits taken by Corbijn over four decades, but also includes over 50 pages of the first published collection of musings and photographs taken by Waits himself. The linen bound book has introductions written by film director Jim Jarmusch, and the longtime music critic Robert Christgau.

Hvis du forter deg kan du også bestille, det er bare en times tid siden budet gikk ut via Twitter.

Livsvisdom, og sånn

Jeg irriterer meg tidvis over fremstillinger om at man nærmest kan takke kreften for at man nå kan sette pris på påskeliljer og brunost, sist Åse Kleveland i papir-VG i helga. Jeg forbanna meg på, for 20 år siden eller så, at jeg ikke skulle bli av dem som sa at nå! ser jeg livet anderledes. Nå som jeg vet at det ikke varer evig. Såpass har jeg tenkt man bør kunne komme frem til uten så skumle saker som kreft å stri med.

Derfor har jeg satt pris på påskeliljer og brunost i mer enn 20 år, og sannelig håper jeg ikke det skal bli drøye 20 år og mer til med det samme, påskeliljer, pinselijer, deilig gudbrandsdalsost.

Hvis du syns jeg er cocky og må unne mine medmennesker teften av ost og sånn, så kan jeg alltids by på at før jeg fødte så tenkte jeg at jeg skal ikke bli av de som roper at de vil dø når det står på som verst under fødselen. Så banal vil jeg ikke være, man kan si au, man vil jo ikke dø.

Så da det gjorde som verst vondt var jeg ikke innom slike tanker. Jeg brølte lyder og tenkte for meg selv at siden det var åpenbart at det ikke gikk an å få ut det barnet på vanlig måte og hvis det skjedde at jeg ble stilt overfor valget om de skulle redde meg ved å kutte henne opp og ta henne ut bitvis, vel. Så fikk det være som det måtte. Men jeg sa det jo ikke til noen.

Sesong 2 av Girls

Den hadde New York-premiere denne uka, første episode går på tv i USA søndag. Mandager skal vi ha samling for å se på. I mellomtiden kan vi lese Claire Danes intervju med Lena Dunham i siste utgave av Interview Magazine:

"Our moms covered the feminism thing and now we're living in a post-that world," when that just isn't true.

Hva snakker jeg om? Lena Dunham har skrevet manus, har regi og spiller en av hovedrollene i HBO-serien Girls og på HBO-siden kan du se reklamefilmen for sesong 2.

Hør på Jan Stenmark

Hvis du liker ham like godt som meg. Takk til Twitter og Facebook og Instagram, redskaper som gjør at jeg oppdager mange flere ting som interesserer meg enn det jeg gjorde før: I dag at Jan Stenmark var på radio.

Du kan høre ham her, i øyeblikket ligger han som nummer to i podkastlista. Bare klikk på ikonet så dukker lyden straks opp.

Jeg liker ikke journalisten i intervjuet, men det er ikke så farlig. Jeg liker jo Jan Stenmark.

Han snakker om meningsløshet, om å være liten å ligge i senga og tenke på at en gammel slektning ligger i seng og vet at hun skal dø snart, han vil ikke snakke om kjærlighet.

Han tror folk liker bøkene hans fordi vi blir overrasket og at de gir nye perspektiver. Og at de gir trøst, uten å være trøstebøker. At bøkene sier: Jag är ingen stor människa, med med mig kan du vara dig själv.

På spørsmål om de unge serietegnerne, hva han syns om dem, trekker han frem Liv Strömquist, tegning under.

Kuk-eliten

"I jazztimen på P2 skal det i dag handle om kukeliten." Jeg hørte feil. Men det ville vært forfriskende.

Ordet klinger for godt til å ikke bruke det mer. Jeg setter det i sving til bruk for snakk om de karene som står og klemmer seg på kuken når de er på besøk på vestlandsgårdene de en gang kom fra, de som klør seg mens de ræmjer om norsk kultur og de som brøler på Facebook om natten og sletter seg dagen etter. De karene, de man ofte kaller Facebookhøyre.

Nei! sier jeg jo

Jeg har ikke lyst til å være et sånt menneske, som når noen skriver på Twitter:

Dresskode: Joggebukse og hettegenser. #søndag

freser: Det heter kleskode på norsk. Jeg vil være et raust og avslappet menneske, men nei. Det tyter frem. Jeg irriterer meg til og med over andres irritasjon. De som blir sure og ikke bare ler av orddelingsfeil, orddelingsfeil er old news, de som klager over de som bruker i forhold til feil, i forhold til-klaging is the new shit. Jeg irriterer meg over de klagerne. Og de som alltid skal bruker engelske fraser, irritasjon deres vei også.

Slette meg på Facebook? Slett ikke!

Annie Dahr Nygaards har slettet seg på Facebook og skriver i en kronikk i Morgenbladet blant annet:

De vennene jeg ikke ser ofte nok til at det er uinteressant å kommunisere på Facebook har jeg heller ingen interesse av å kommunisere med. Mennesker kommer, mennesker går, livets elv renner gjennom et landskap i kontinuerlig forandring. Og denne forandringen går jeg glipp av om jeg insisterer på å konservere nåtiden og samle på fortiden

Jeg risikerer å gå glipp av nyttårsfesten, hvis arrangørene glemmer å invitere meg over telefon. Men da var det kanskje ikke så viktig for dem å invitere meg uansett.

Jeg hører ofte liknende argumenter og forbauses over hvor mange som ikke ser potensialet i at de ulike kommunikasjonsredskapene vi har, gjør at vi kommuniserer anderledes og med andre enn de vi ellers gjør. Jeg forbauses også over at så mange tilsynelatende mener vi bør nøyes med å kommunisere med våre nærmeste.

For en tid tilbake så jeg en dokumentarfilm på nett-tv på NRK og den minnet meg om en dokumentarfilm en gammel kollega av meg lagde for mange år siden. Det er sikkert ti år siden vi jobbet sammen og det er lenge siden sist jeg støtte på henne i Markveien. Jeg ville aldri ringt henne om dette, men hun ligger i Facebook-lista mi og jeg sendte henne en melding med en lenke til filmen, og skrev: Hei, denne minnet meg om din film. Jeg sender den til deg i tilfelle du ikke er oppmerksom på den.

Hun svarte noen uker senere, på onsdag. Og da tipset hun meg samtidig om en kortfilm som går på Ringen denne måneden som hun trodde jeg kunne ha interesse av. Det hadde jeg. Jeg så den i går, (anbefales virkelig tross irritasjonsmomenter).

Det må vi vel kalle lavterskel kommunikasjon, men jeg hadde nok ikke sett filmen hadde det ikke vært for Facebook. Den digitale adressebokfunksjonen som Facebook har er suveren. Det er vanskelig å finne folks gjeldene epostadresse og man gidder ikke alltid bruke andre kommunikasjonsformer for å nå noen. Det innebærer jo ikke at mer-kommunikasjonen som Facebook gir er verdiløs.

Facebook er også skyld i at jeg var på boklansering på Internasjonalen like etter. Linn Strømsborg kom inn på Facebooklista mi for lenge siden, i utgangspunktet fordi hun er en venn av min datter. Mange arrangementer inviterer man alle på lista si til. Og ja, det er selvsagt flere enn de man ville ringt og invitert på nyttårsfest. Det er jo supert! Og det var finfint å være på boklansering og høre opplesninger og ta seg en ringdans etterpå.

Det var bare det, for øyeblikket.