lørdag, januar 26, 2013

Den gangen og nå: Kaizers Orchestra

Det var i 2001, Kaizers Orchestra hadde akkurat kommet med sin første plate Ompa til du dør, en kollega spurte om jeg ville bli med på en konsert med et nytt band etter jobben og jeg sa ja og vi gikk og hun hadde rett: Jeg kom til å like det.

Jeg husker hvor jeg sto den kvelden, opp til veggen på So Whats venstre kant. So What var en liten rockeklubb i en kjeller i Grensen og det kom raskt fuktighet i luften da Kaizers spilte opp på oljefat og pumpeorgel og megafon og de andre instrumentene. Jeg håper jeg danset, jeg er sikker på at jeg var svett. Jeg var begeistret.

Sangene de spilte den første gangen

Noen dager seinere snakket jeg med han som organiserte det praktiske rundt bandet og jeg nevnte familielikheten til Tom Waits. Jeg ble veldig overrasket da han sa at bandet ikke kjente til Tom Waits, men at de jo ikke kunne fortsette å være så musikalhistorisk ukyndige. Tom Waits sto på skoleplanen i turnébussen de skulle på tur med.

Slik er det jo. Idéer oppstår ved siden av hverandre og etter hverandre i samme kultur, slektskapet til Tom Waits var der selv om de ikke var kjent med det selv i begynnelsen.

Fra Wikipedia-artikkelen: Stilistisk henter musikken til Kaizers Orchestra inspirasjon fra en rekke hold; fra Tom Waits' mørke tekstunivers og østeuropeisk sigøynermusikk til punkrock og «ompamusikk». Bruken av oljefat og skrapmetall som perkusjon er et av bandets kjennetegn, og pumpeorgel (salmesykkel) utgjør også et distinkt karaktertrekk ved bandets lydbilde.


Her sitter jeg med datter og niese i Operaen i kveld. Datteren min og jeg savnet oljefat og energien og melodiene fra de første platene, niesen koblet seg på litt senere med Violeta-triologien. Men hva faen, vi var glade for det vi fikk i kveld alle, det var Kaizers foran Kringkastingsorkesteret som hadde kledd seg og sminket seg opp til å passe inn i Violetas univers, det var et mannskor, det var operaens lysekroner som senket seg ned over scenen. Det var Janoves alvorlige tilstedeværelse på scenen og også voldsomme scenesjarm: Han kan jobbe et publikum.


Råtne bilder, men vi var der.
De spiller i Operaen imorgen også

SeogHør for P2-segmentet:

Jeg så Magne Furuholmen med kone på raden foran. Jeg så Siri Linstad. Og jeg så en som kan ha vært Henning Kvitnes.

4 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

På den annen side.

27 januar, 2013 13:04  
Anonymous tb sa ...

Jeg så dem på Spektrum, sammen med min datter som har arvet(?) min fascinasjon, og det var akkurat slik en rockekonsert skal være. Så medrivende at jeg ikke ville swett Morten Harket om han så hadde saatt seg på fanget mitt.. Glemmer aldri at vi san Die Polizei i tjue minutter atter at baandet hadde gått av scena for siste gang. Stemning!

30 januar, 2013 11:59  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja. Å synge Die Polizei i tjue minutter etter at bandet har gått av scena for siste gang, det er stemning.

31 januar, 2013 01:16  
Anonymous tb sa ...

barnslig/farlig massesuggesjon vil vel noe si også.. og ja, det er jo rock'n roll, det også... Men det var deilig å være en del av det.

01 februar, 2013 10:10  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start