Smaken i maten

Jeg vet at smak er viktig. Smak er viktig, for mat er viktig. Mat er så godt! Jeg liker å spise mat, lage mat, tenke på mat. Jeg liker vellaget mat laget av gode kokker, men jeg liker også matpakka mi, hver dag. Når jeg går hjem fra jobben tenker jeg på hva jeg skal lage meg til middag og hvordan de ulike delene av middagsmaten kommer til å smake sammen. Jeg liker saltmat bedre enn søtmat.

Jeg smaker nesten ikke noe nå og har ikke gjort det på en drøy uke. Jeg visste ikke at smak var så viktig. Maten er ikke bare uinteressant, den kan by meg i mot.

Etter strålingen mot hals og kjeve er noe ødelagt inni der, det er uklart hvor raskt smaken blir reparert, det kan ta måneder. Spyttkjertlene virker heller ikke som de skal, halsen er sår og jeg har egentlig bare lyst på fuktig mat, havregryn med melk, is, modne pærer. Resten spiser jeg med fornuften.

Når smaken er borte blir det bare konsistens igjen. Den krakka poteten med smør som jeg spiste her om dagen kjentes direkte vemmelig ut i munnen min. Jeg kunne ikke forestille meg på forhånd hvor totalt smak kan være borte, for det virker som når jeg ellers tenker på mat faktisk kjenner for meg smak på samme måte som man kan tenke en melodi og se for seg skogen. Og nå har jeg ikke kunnet tenke smak. Men det er da ikke logisk, at selv om smaksløkene er skadet så kan jeg ikke tenke smak.

Mer ulogisk: Jeg kan lukte. Og den saltvannsoppløsningen jeg overhodet ikke kjenner når jeg skyller munnen med den: Når jeg drikker vanlig vann syns jeg det smaker svakt av salt. Smaken fucked up.

Men jeg tror (håper) det holder på å skje noe. For i kveld har jeg tenkt på feite saftige burgere med ost og bacon på.

Jula og livet til Anna og Richard

Jeg liker ulike fomer for tidslinjer. Denne jula dukket Anna og Richard Wagner opp. De var, det vi i denne sammenhengen, kan kalle et vanlig par. De er ikke kjent for noe spesielt.

Anna og Richard fikk tatt et foto av seg foran treet, bak gavene, hver jul i år og de sendte bildet til venner etterpå. Dette er det siste, det er tatt i 1942. Året etter var Anna alene på bildet og det var ikke noe tre og ingen presanger med. Anna levde enda i fem år, men det ble ikke tatt flere fotografier.

I 1927 er det tøfler, sko, ei flaske og en støvsuger med blant gavene. Støvsugeren, en sann venn blant oppfinnelsene!

Det er noe lekent over bildene. Her illustrerer de mangel på fyring i 1917 med ytterklær på. Og tøfler.

Første jul som nygifte i 1900.
Her kan du se noen flere år, dessverre ikke alle.

De var totalt ukritiske: Sri Chimnoy

I dag skriver Stanghelle om Sri Chimnoy-monumenter i Norge som skal taes ned. Og bra er det. Men jeg har fulgt dette tøyset fra det startet, og jeg syns de som lot seg lede inn i det slipper vel billig unna.

Det var i 1993 at Oslo kommune satte opp en plakett på Oslo Havn, står der fortsatt, om at dette var verdens første Sri Chimnoy-havn. Jeg fikk den samme pressemappa som alle andre ble presentert for den gangen. Der sto skolesjefen i Oslo med armen rundt Sri. Godal og Jagland og Giske og halve regjeringen sto med en Sri-fakkel plantet i neven.

Majorstuen skole skulle slippe til Sri Chimnoy på skolen og jeg ringte til rektor for å spørre hvorfor. Og hvem er Sri? Sri Chimnoy preket fredsbudskapet, så ullent var det. Rektor visste ikke helt hvem Sri var, men slapp ham inn fordi det var fred og fordi skolesjefen i Oslo gikk god for ham. Skolesjefen i Oslo gikk god for Sri fordi den forrige skolesjefen figurerte på et fotografi med ham.

Det tok oss ikke lang tid å sjekke ut denne fyren, en sektleder og pengesjarlatan som blant annet misbrukte FN-logoen. Åse Kleveland var den eneste på ringerunden vår som hadde stusset. Hun ba statssekretæren sjekke hva slags organisasjon dette var og svarte så neitakk.

NRK lagde en sak på dette og jeg vet ikke om det var derfor, men den fredsflammen som skulle fyres opp i Oslo Havn ble flyttet til det private området Aker Brygge, der det etterhvert kom opp en tacky gullstatue av fyren. Oslo kommune unngikk å bli en Sri Chimnoy fredsby, men det var bare fordi dette var "ett utmerket formål på linje med mange andre" (se bystyrets saksdokument).

Plaketten ble stående på offentlig grunn, står der fortsatt. Svinesundbroa ble Sri Chimnoy fredsbro, Arnardo ble Sri Chimnoy fredssirkus og det var gateløp i Sri Chimnoys fredsnavn.

Klikk bildet større og les teksten.

Så når Stanghelle skriver: Over hele landet ble politikere, næringslivsfolk og byråkrater lurt trill rundt av et ullent fredsbudskap i kombinasjon med manglende vilje til å stille enkle og kritiske spørsmål, så syns jeg han er litt for grei kar. De ble igrunnen ikke lurt trill rundt, de la seg flatt ned og logret fordi det sto "fred" på mappa og annet finfolk hadde latt seg avbilde.

Og det stemmer altså ikke helt, det Stanghelle fortsetter med:

Nå skal alt dette fjernes. Det skyldes noe så enkelt som at Vårt Land stilte de mest elementære av alle journalistiske spørsmål: «Hva?», «Hvem?» og «Hvorfor?». Da begynte forlegne makt­institusjoner over det ganske land en systematisk nedrigging av denne gurudyrkelsen.

Ingen andre hadde rettet disse avgjørende spørsmålene til den lille gruppen med norske Sri Chinmoy-tilhengere som på 90-tallet over­beviste den ene myndighetsperson etter den andre om disse prosjektenes fortreffelighet.

De var faktisk stilt, og oppfattet også. De ble bare oversett, pinlig nok. Og når Aftenposten avslutter med:

Det er en gammel sannhet at verden vil bedras. I alle fall gjaldt den før Google. Eller som en av de forførte, tidligere Bergens-ordfører Ingmar Ljones (KrF), selv formulerer det: «Det ville være mye lettere å sjekke slike ting i dag».

Så må jeg dessverre si nei. Det var svært lett å sjekke det den gang, det tok en liten halvtime og bare en kikk på promomaterialet sa meg at det ville være verdt det.

En overraskende følelse

Jeg skrev om fremmede følelser, at det jeg tenker på som voksne følelser av å ville ha kontroll, undersøke selv, kritisk sans, at de følelsene legger seg til side og jeg legger meg i hendene på andres gode ekspertise som var jeg et barn, slik føles det. Det er merkelig nok en god følelse.

Det fins andre følelser om den kontrollen jeg ikke har som ikke er noe gode. Noen av dem er nok lett å forstå, selv om det meste ser anderledes ut når øyet kommer tettere på. Det er ikke alt som blir penere, noe blir bare uklart og murrer. Men jeg vil fortelle om de følelsene som har vært en overraskelse for meg. Mange følelser er ikke en overraskelse.

Hver morgen drar jeg til Radiumhospitalet for å legge meg i en maske på en benk for å ta imot stråler i lymfekjertlene i kjeveområdet. Masken er lagd av plast og den er perforert med hull omtrent som de en hullmaskin lager. Da de lagde den var materialet mykt som voks fordi plastplaten var varmet opp. Platen ble lagt over ansiktet, hodet, hals og skuldre og formet etter min form. Masken er trang, det er poenget. Øynene kan bare se rett opp, munnen er knørvet sammen, jeg har ikke turt å sjekke om jeg faktisk kan si noe.

Jeg spennes fast til benken i masken, slik at jeg ligger i nøyaktig lik posisjon hver gang, slik at strålene treffer meg etter planen. De første gangene var hvert øyeblikk inne i masken en prøvelse. Jeg klarte ikke bevege tankene vekk fra spørsmålene: Kan jeg puste? Ja, jeg kan puste. Kan jeg svelge? Ja, jeg kan svelge men det er vanskelig. I øyeblikket etter at jeg hadde gjort en svelging, spurte kroppen: Kan jeg svelge nå også? Hjemme i sengen min la jeg merke til hvor sjelden jeg svelger med mindre jeg tenker på å svelge.

Men selv om jeg skjønte at trikset var å koble tankene til noe annet, var det ikke mulig for meg å flytte dem bort fra halsen. Jeg utstyrte meg med planer om avslapningsøvelsene jeg kan, og senere en plan om å gå gjennom alle rom i hus jeg har bodd i. Jeg lå på benken og flyttet meg forsøksvis til den første stua jeg kan huske. I samme øyeblikk som jeg så den stua for meg, overstyrte et fremmed sted i hjernen meg, kastet tanken om stua vekk, drylte den i veggen som var den en sint trassunge som ble budt en leke den ikke ville ha. I neste sekund sa hjernen NA NA NA NA, en repeterende hurtig rytme med de to bokstavene. Etter litt tok et refreng fra en sang jeg hørte samme morgen over og jeg tenkte, hva var det. Hvilket grunnleggende sted i hjernen hilste jeg på nå, var det hodedunkerens sted.

Etter tre ganger i masken, da jeg skulle flyttes fra de forberedende værelsene til selve behandlingsrommet skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg snakket med sykehuset, økte dosen av beroligende, jeg hilste på behandlerne mine, ble kjent med alarmknappen og cd-spilleren de har.

Nå fungerer det godt. Det hjalp også å lære seg å senke strupehodet en liten millimeter slik det ikke kom trykk på det. Jeg ligger med alarmknappen i hånda, jeg hører på cd-plata jeg har med, lett kvikk pop med ulike artister i korte sanger og jeg teller antall strålinger (11) med fingrene. Slik er jeg beskjeftiget.

Når den svære stråleklokka har gått runden på begge sider av halsen, og igjen beveger seg opp fra gulvet og kommer durende inn i synsfeltet mitt ganske tett på til den dekker hele, så har jeg et sci-fi-øyeblikk: Der Hugh Grant er på kino i Notting Hill og ser Julia Roberts i filmen i filmen, hun går i hvite klær i en hvit tunnel og det likner ikke der jeg ligger i det hele tatt, men jeg har ikke sett noen ordentlige sci-fi-filmer heller.

Da vet jeg at i neste øyeblikk kommer to operatører inn og knipser meg ut av maska.

I dag lånte jeg maska med meg ut på gangen etter behandling og tok et bilde av den.

I morgen er siste strålingsdag. Bivirkningene kommer til å øke på ei drøy uke. Noen av dem blir raskt borte etterpå, noen varer i måneder, noen blir permanente. Jeg skal holde hvile/væske/luft-regimet i to-tre uker til. Strålene fortsetter å virke helbredende/ødeleggende i kroppen i seks uker fremover. Et foreløpig resultat får jeg på seinvinteren en gang.

Fremmede følelser

Jeg satt på et venterom på Rikshospitalet og en av de andre som også satt der og ventet sa at han kom fra Bergen, og: Herregud, de kan ta biopsi i Bergen også. Og interessen min for samtalen sank sammen.

Han var irritert over at han måtte ta toget fra Bergen, mens jeg var glad for at de tok tilsynelatende samme prøve flere ganger, de er vel grundige, de har nok en grunn, det er ikke jeg som kan disse tingene, tenkte jeg. Men kanskje han var redd og sinne var en trygg måte.

Mange av mine egne reaksjonsmåter virker ikke på samme måte som de pleier for tiden. Jeg fikk en kreftdiagnose for et par måneder siden og vanligvis pleier jeg undersøke det jeg støter borti nærmere, og jeg pleier ha en sterk kritisk sans. Jaså, pleier jeg tenke, er det virkelig slik.

I den situasjonen jeg er i nå trenger jeg foreløpig ikke disse to egenskapene. De la seg bort av seg selv i samme øyeblikk jeg skjønte hvordan det var fatt.

Jeg skrev om noe av dette i teksten Virkeligheten er upresis i fagbladet Journalisten for litt siden.

Nå er jeg avhengig av mennesker som har voldsomme kunnskaper om noe jeg ikke har selskapskunnskaper om en gang. Jeg er helt på jordet, de er ikke det. Jo mer legen forteller meg at han var usikker og ringte en overlege på et annet sykehus, eller at det sitter fysikere i et team med andre fagfolk og lager den stråleplanen som skal være optimal for akkurat meg, at de har møter med flere leger som er spesialister på det som feiler meg og at de diskuterer seg frem til en behandlingsplan, at Radiumhospitalet er svært gode på forskning på lymfekreft internasjonalt, - Jo mer alt dette, jo bedre kjenner jeg at jeg ikke har noe å hente annet enn frykt foreløpig på å søke detaljkunnskaper om det jeg ikke har noen påvirkning på.

Så denne følelsen av at jeg gir meg helt over til de andres kunnskap får noen pussige utslag. Jeg kommer kjørende opp til Radiumhospitalet hver morgen i en drosje. Sola står gjerne svakt og lavt på og jeg syns at sykehuset ser pent ut. Jeg ser på isskulpturene og tenker på hvor pene de er. Jeg går inn i foajéen og syns det er hyggelig å være tilbake. Jeg er såpass fylt av positive følelser at beskrivelsen av dem er noe jeg ville stusset på hos andre.

Når jeg kommer til det jeg tenker på som min strålestue er jeg glad for å se de samme menneskene som arbeider der i dag igjen og jeg kjenner meg trygg på en måte som var jeg et barn.

Det jeg skal er å legge meg på en benk og la fremmede mennesker stråle meg og ødelegge kreftceller men også friske celler som jeg ellers ville hatt god nytte av. Noen tar meg på skulderen mens de bøyer seg over meg og tegner på masken min, mens de stiller meg inn i forhold til de grønne lyskoordinatene. Jeg kjenner meg som et trygt barn. Og det kjennes veldig rart ut.

Lena Dunham: Tiny Furniture

Jeg skjønte nettopp at Girls-regissør Lena Dunham, 26-åringen som kan alt og er hyggelig og morsom også, lagde en spillefilm før Girls. Tiny Furniture heter den og jeg så den akkurat via en minnepinne.

Jeg gir meg hen til fan-heten og liker at mora spiller mora, søstra spiller søstra og filmen er spilt inn i leiligheten de faktisk bodde i, et Erlend Loesk bankebrett sett fra en stor hvit leilighet i TriBeCa på nedre Manhattan.

Lena Dunham kan lage HBO-serien Girls som tar Sex in the City ned til hverdagen og ti år etter, dvs. hun skriver manus, gjør regi og spiller hovedpersonen. Hun kan skrive i The New Yorker, hun har signert bokkontrakt, hun kan dele på Instagram og Twitter.

Ok, traileren vil ikke la seg legge inn synlig når jeg gjør den litt mindre, så klikk på lenka heller, sorry.

Grace Coddington

I over 20 år har hun jobbet med Anna Wintour i American Vogue. Grace Coddington er creative director for bladet, selv kaller hun seg stylist. I forbindelse med 70-årsdagen ga hun ut memoarene sine i november, under kommer et utdrag fra boka gjengitt i Guardian. Jeg liker den snotty stilen.

I used to see every show in the New York collections, but these days I'm much more selective, partly because the experience has become so trying. Giveaway gossip papers like The Daily are constantly being pushed in your face, and cheap champagne is handed out at 9am – with the English fashionistas being the first to gulp it down.

As you dodge the movie cameras on your way in, there is usually some starlet of the moment surrounded by photographers and planted in the middle of the runway, hindering everyone else from getting to their seats. I can't stand it, so I usually put the blinders on and rush straight through. Before the show, there is that intensely irritating moment when the photographers yell out: "Uncross your legs!" What I usually think is "Screw you!", because if my legs were really in the way I would know it.

I siste utgave av Interview er hun hovedgjest, i et litt kjedelig intervju syns jeg, bare konkrete spørsmål, hva skjedde da, og så da.

Høvring og Petterson og Fossum og meg

De siste dagene har jeg glefset i meg tre nye romaner, dvs. Marita Fossums nye roman glefset jeg, leste i en fei for å få vite hva som skjedde, og hvis du vil lese noen som ble mer begeistret for "Et siste kyss" enn det, så kan du prøve Dagsavisens og NRKs anmeldelser.

Den fine overaskelsen var Mona Høvrings "Venterommet i Atlanteren". Mens jeg leste ble det så tydelig for meg hva jeg trenger for at jeg skal si JA til en roman, språket, det må overraske meg. Jeg kjeder meg hvis det er for mange setninger på rappen som bare beskriver rett frem noe som skjer sånn som denne hos Marita Fossum: Simone gikk ut av dusjen, tørket seg kjapt over kroppen og tvinnet håret inn i et badehåndkle.

Jeg trenger at det ofte nok flettes inn en observasjon som jeg kjenner meg igjen i, eller som er ny for meg, eller bare at språket gir meg godbiter.

I Marita Fossums roman hvisker personene i boka når de er alene. Jeg er opplagt ikke på lag med ei bok når jeg irriterer meg over det. Hvem hvisker når de er alene?

Mona Høvring derimot, ja sånn blir det. Mona Høvring, bruker ord som bistert og hungersnødig. Hun nekter seg ingenting ser det ut til når hun blander a-endelser og det vi tenker på som bredt språk, med ordvalg vi venter fra en gammel Aftenpostenmann. Språket gjør meg i godt humør, akkurat nå er alt mulig, sånn kjennes det mens jeg leser, som å være på vei inn i det tredje glasset.

Hun skriver "Det var ofte et slit å få bøkene med seg hjem, men strabasene hadde ei lystighet ved seg, da jeg av erfaring visste at innkjøpa kom til å hjelpe meg gjennom mange langdryge ettermiddager og kvelder og gjennom mang ei søvnlaus natt.

Sånn skriver Mona Høvring. Vil du lese flere og andre ord om boka, prøv Morgenbladets som jeg likte bedre enn Dagsavisens.

Der er Mona Høvring. Per Petterson likte jeg like godt som Mona Høvring. Jeg liker så godt når han forandrer retning midt i setninga, jøss, var det det som skulle skje mellom disse to punktumene. Sånn som i denne setninga som følger en bit som har handlet om Simon i Bibelen:

Og Simon fra Kyrene var ikke engang blant disiplene, de utvalgte tolv, han het ikke Peter etter Simon, og ikke var han fisker heller, han var fra landet, og fra landet, fra Mørk eller andre steder som det, hadde alltid vært treige, vært uvillige, de hadde ikke opprøret i seg (... setningen fortsetter).

Eller: Det var der butikken var og mølla var og bilverkstedet og BP-stasjonen var for dem som hadde bil og skolen for dem som gikk på skolen og kirka for dem som var kristne, og det var faen ikke få.

Eller: Hvordan går det med ansiktet, sa mannen bak disken, gjør det vondt ennå, nei, det går bra, sa Tommy.

Så da har du julegavetips, hvis du kjenner noen du tror liker sånne setninger.

Virkeligheten er upresis

Jeg kom bare på Knut Schreiner og Wenche Myhre som har fått kreft og kommet fra det. Jeg tør fortsatt ikke google, ord kan være så harde der de står. Jeg nøyer meg med å se på legenes ansiktsuttrykk og prøve å høre etter hva de sier, det er mer enn nok. Når det er din egen kropp det gjelder, er prognose et fryktelig skremmende ord. Selv om prognosene er gode betyr det at noe ikke er sikkert.

Ukens spaltetekst i Journalisten finner du her.

Ingebrigtsensaken

Det er lett å se at Ingebrigtsensaken kan ha som utgangspunkt at noen i Arbeiderpartiet vil rokke på nominasjonslista med politikk eller egeninteresse som drivende kraft. Den teorien er sannsynlig, men også mer interessant å skrive om og tenke på enn den enkle forklaringen. For det kan jo også tenkes at saken ikke inneholder politisk spill.

Ofte er det nyttig å spørre seg om hva den enkle forklaringen ville være. Den kunne for eksempel være at høstens nyhetssaker har gitt den en gang 17-årige jenta nye tanker og følelser om det som skjedde for åtte år siden. Og at hun har vært i tvil om hva hun skulle gjøre til nominasjonsprosessen nesten var over, før hun bestemte seg for å melde det inn til partikontoret i Oslo. Eller at hun har forsøkt på andre måter først lokalt. Det er ikke nødvendigvis et maktspill å si fra om noe du mener er en grunn til at Ingebrigtsen ikke skulle nomineres.

Vel så viktig som hvorfor saken kom opp nå er hvorfor den ikke ble tatt opp lokalt den gangen det skjedde. Hva er det ved maktstrukturene i partiet, i samfunnet for den saks skyld, som gjør at de rundt definerte det de måtte ha noe kunnskap om som irrelevant for partiet? Akkurat det er jo dessverre en klassiker av en historie: Den med mest makt kan ture frem.

Jeg blir også overrasket over hvor mange som ikke klarer å skille mellom:
1. Hvorfor kom saken om Ingebrigtsen opp akkurat nå?
2. Hvor kritikkverdig var det av Ingebrigtsen å oppføre seg slik vi foreløpig vet han har oppført seg?

Overraskende mange drar feilslutninger som: Det er et politisk spill og derfor kan det være det samme hva Ingebrigtsen gjorde for åtte år siden.

Overraskende mange blander også sammen spørsmålet om hvordan Ingebrigtsen oppførte seg med hvordan den da 17 år gamle jenta muligens har oppført seg. Det siste er uinteressant i denne sammenhengen. Det er Ingebrigtsen og hans egnethet til å representere et parti på Stortinget som er saken, og da er det utelukkende hans handlinger som teller.

Hvis du som voksen 37-åring godt oppe i et parti-hierarki misbruker den makten du har, eller ikke ser at det er det du gjør, så egner du deg ikke til å forvalte makt på vegne av oss andre. Det spiller ikke noen rolle om det er lovlig, hva hennes rolle var, ikke noe poeng å leke med slike spekulasjoner: Den eldste/mest makthavende kan ikke overse sin egen rolle i forholdet og må stanse det før det forlater idéplanet.

Winter White Hymnal

Her om dagen var det tre sangere i stua. De øvde på en julesang til koret. Den samme sangen om igjen og om igjen, i en lang fin bølge. Etterhvert som jeg oppfattet teksten skjønte jeg at den måtte være ny.

Slik er teksten:

I was following the pack
All swallowed in their coats
With scarves of red tied 'round their throats
To keep their little heads
From fallin' in the snow
And I turned 'round and there you go
And, Michael, you would fall
And turn the white snow red as strawberries
In the summertime

Så her er Fleet Foxes og Winter White Hymnal.

Jeg hadde ikke hørt om dem før, kanskje har du. Hvis ikke kan du få en ny julesang hvis du vil. Den kom ut i 2008.