Aldri så jeg et mer reinskurt fjes..

..som da Therese Johaug sa hun satt Rakrygga på pressekonferansen for å fortelle at hun har:

0 Skyld i Denne Saken Her

– Se her jente, ta vaskekluten og gni vekk sminka, ser jeg for meg samme omdømmerådgiveren som kledde lusekofter på kriminelle si til Therese.

– Såpeskur ansiktet og la følelsene flomme

For visst kunne jeg hatt det i meg å syns synd på Therese Johaug. Yrkesliv og ære står på spill, visst. Alle kan gjøre feil, alle kan gjøre feil, visst er det sant.

Det hadde hjulpet om hun tedde seg som det voksne kvinnfolket hun er. Tårer, ok. Men det er ikke et voksent menneske som prøver å ta seg sammen jeg ser, men et barn som lar følelsene flomme i ly av hva kvinnerollen har å by på.

Det hjelper ikke at hun har perfekt mengde muskelmasse, der hver eneste muskel er definert. Utøvere har juridisk ansvar for hva de putter i seg. Så skulle jeg tro de tar det ansvaret og legger inn margin for at landslagslegen gjør en slapp vurdering, når noe er så avgjørende. Legg inn et ekstra ledd. For alle kan gjøre feil.

Du kan saktens sitte på pressekonferanse og strekke armene opp i V, dytte frem haka og underleppa, legge ekstra skjelv på den leppa, trekke pusten og snørra inn i et hikst: Maãmmã! som var du 4 og hadde gjort noe galt, og der kommer mamma og du kan trekke kjeft eller trøst, kjeft eller trøst.

Du har ikke lommetørkle med. Bruk handbaken.

Biter: Toril Moi og Vigdis Hjorth

Jeg ble lettet over at jeg forsto alt Vigdis Hjorth og Toril Moi sa i kveld på Litteraturhuset, for sist jeg hørte Toril Moi var det vanskelig. Men klarer jeg gjengi det, nei.

Jeg liker det når folk bruker de vanlige ordene sine også når de snakker om kompliserte ting. Kanskje særlig da.

Hvordan gjør du det når du skriver, spurte Toril Moi.

Jeg mener den siste romanen til Vigdis Hjorth er viktig. Å skrive om hvordan fortielse kan virke har betydning for mange.

- Fortielse gjør like mye skade som utsagn, sa en av dem. I en familie der én sier at far gjorde overgrep mot meg som barn, for eksempel.

- Tilskueren (altså de andre i familien) blir tvunget inn i en konflikt, og det er lettere å være på lag med overgriperen, for overgriperen ber bare om stillhet. Offeret ber om gjerning, sa en av dem.

Men fortielse gjør like mye skade i en familie som utsagn, verdt å tenke på.

Er det egentlig slik, tenkte jeg etterpå. Vil ikke fortielsen gjøre mest skade på offeret, og selv om fortielse gjør skade på de andre i familien vil smerten kanskje være mer dump, lettere å legge vekk, lettere å betvile?

Og så problematiserte de godhetsspråket der noen krever forsoning, og nå må vi legge dette bak oss og alle kan gjøre feil. Og det er så sant som det er sagt, sa Moi. Alle kan gjøre feil. Men hva kan vi bruke utsagnet til i en slik situasjon? Ikke mye.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre bedre rede for utlegningene om dette siste, men det kan jeg ikke.

De snakker om Wittgenstein og Freud og andre, men ikke for mye etter min smak, ganske passe. Toril Moi ga meg den deilige lettelsen, som jeg aldri ser ut til å komme over, at topp-smartingene også strir med de vanlige tingene når de ligger på terapeut-benken: Hvorfor reagerer jeg sånn når sjefen sier sånn? Og skal jeg da aldri bli ferdig med å tenke på dette?

Disse bitene er de jeg vil huske. Jeg håper andre fyller inn flere biter for meg.

- Et yrke kan brukes til å spille ball med den egentlige tematikken i romanen, sa Vigdis Hjorth. Jeg skjønner det, men jeg skriver det her likevel, for jeg vil huske det helt tydelig.

- Jeg kan komme med en innrømmelse sa Vigdis Hjorth til slutt: Det kan godt hende jeg har dårlig samvittighet av og til. Men forfatterskapet mitt har det ikke.

Jeg så dem på storskjerm i tredje etasje.