Reise-internett i USA

Her er et praktisk reisetips for å få lettvint og billigere nett når man reiser i USA, forklart slik jeg selv ville hatt nytte av det.

Man går til en Verizon-butikk og kjøper denne lille dingsen på størrelse med ei halv kneippbrødskive. Den koster en drøy tusenlapp, det er litt dyrt, men det er en engangsinnvestering og den lønner seg fort likevel.

Så kjøper man forhåndsbetalt bruk. Det koster 850 kroner for 10 gigabyte på en måned. Du må ha med deg cash for at de skal kunne registrere deg på forhåndsbetalt (husker ikke hvorfor).

Ikke gå fra butikken før de har gjort all registreringen og du erfarer at mifi-en virker. Det er litt kål for dem, men la dem ta kålet. Og de gjør det, bare ikke si at du kan fikse det hjemme. De må fort nok konsultere en kollega selv.

Fordelen med dette systemet er at du tar den lille ulempen (en halvtime i butikken) der og da, du slipper å ringe til Tyskland når du kommer hjem for å av-abbonnere deg og ta slike ergrelser. Og så er det langt billigere, skal jeg tro på to av mine mest internett-teknisk-interesserte venner, jeg tror på dem.

På denne siste reisen på 5 uker, med opp til 3 personer som ga seg hen til nettbruk underveis i bilen og når hotellet likevel viste seg å ha tregt nett (vi kjørte på, brukte nett som vanlig, mye) måtte vi kjøpe 2x10 gigabyte-pakker til sammen. Men 1700 delt på 3 er en langt mindre kostnad enn de 5.000 kronene jeg klarte å bruke alene i vinter da jeg ga faen og brukte brettet mitt på mobilnettet når jeg ikke var på språkskolen eller i leiligheten jeg leide i New York.

Tips 2: Hvis du bruker opp den første pakken du har kjøpt, ikke forlat butikken før pakke nummer 2 fungerer. Bruk opp restnettet du har før du kommer til butikken.

Grand Canyon, Colorado River

I dag var vi på dagstur på Colorado River nede i Grand Canyon. I går så vi Grand Canyon overfra, vi var på de store utkikkspunktene. Det var fint, men det var litt som å se det på tv. Det var langt bort og langt ned og jeg liker bedre å være inni en opplevelse. Det fikk jeg i dag.

Der det er blå felt på fjellet har bakterier dratt ut magnesium fra det fuktige fjellet og så oksiderer magnesiumet, desert varnish, sa Jerry.

Vi kjøpte dagstur med Colorado River Discovery og jeg er veldig fornøyd. Jeg blir litt reisetipsaktig i denne bloggposten, i tilfelle noen vil prøve. Resten er opplysninger som jeg fikk underveis som jeg ikke vil glemme.

Jeg fryktet at vi skulle på en stor båt med guide med ropert, men vi var i en liten gummibåt, og vi var heldige med guiden Jerry. Han snakket rolig og behagelig, kul fyr. Når det var landstopp for å gå på do kunne jeg høre de andre guidene, en kar med full amerikansk energi-utestemme og to høylytte unge kvinne-kvinere. Jerry kjørte av gårde før de andre, det var stille på elva, og elva flyter stille, det er ikke stryk her.

Jeg glemte å fotografere side-juv som kom inn på den store canyonen som Colorado River går i. Når det er svære regnfall drar sidejuvene med seg ekstra mye sand. Det kan være opptil 40% sand i ei slik midlertidig elv, og det er da den drar med seg stor stein ut i hovedelva. Det ramler også den digre steinflak fra fjellveggene.

En skummel ting om sidejuv. De kan være tørre til vanlig og passende å gå turer i. Men så er det et svært regnfall. Det kan være langt unna og ikke en dråpe faller på deg, før det kommer en voldsom og overraskende elv nedover juvet og feier deg av gårde.

For en måned siden druknet 7 mennesker i Zion nasjonalpark.

Turen startet i Page, Arizona ved denne demningen. Det kommer vann til Colorado River fra snøen i Rocky Mountains, og da demningen ble bygd tok det 17 år å fylle den opp. Hovedhensikten med den er å være vann-lager, men den leverer også strøm.

Jeg har aldri tenkt på at ei elv kan gå tom før den når havet eller et vann. Men Colorado River går tørr nede i Mexico et sted. Før det er vannet brukt opp, ledet inn i byer og landbruksområder. Når det er år med lite snø i Rocky Mountains blir det lite vann. Nå håper alle på at El Ninjo skal komme. Colorado River leverer 40% av vannet til Denver. Et år var det like før vannforsyningen dit måtte kuttes, og de hadde ikke alternativt vann, sa Jerry.

Dammen reguleres, på samme måte som Akerselva reguleres. Det sitter noen og bestemmer hvor mye vann som skal gå i elva og hvor mye som kan holdes igjen til tørrere tider. I Colorado-elva betyr vannmengden også hvor mye elektrisitet som produseres. Om natta slipper de ut mindre vann, på ettermiddagen mer.

En gang var det strømkrise i California, og sjefen for strømforsyninga der ringte til dam-vokteren og ba ham slippe ut mer vann til strøm. De hadde hatt små kutt av strømmen og nå fryktet de et alvorlig strømkutt. Damvokteren forklarte at han ikke kunne, han var allerede på grensen til det miljøhensyn i elva tillot. Ti minutter etter ringte noen i Det Hvite Hus, og han måtte slippe ut mer vann. Mens jeg skriver dette tenker jeg, kunne de ikke fått med folk på strømkutt i stedet?

Her er vi ved det kjente Horseshoe Bend (se ovenfra) der det er et lite sted man kan sette opp telt. Det er et utedo der, det er alt. Det koster ikke noe, ingen service ellers, men kajakkere kan overnatte der. Man kan bli fraktet opp elva med kajakk av Jerry fra stedet han satte oss av for å bli busset hjem, og så lar de seg flyte nedover. Vi så flere av dem i kajakk, eller der de sto i elva og fisket regnbueørret. Det så hyggelig ut.

Inn i landet

Nå har vi vært et par uker i San Francisco og Los Angeles og i naturen midt i mellom. Det har vært mange Oh, og Se der. Jeg unner alle å kjøre strekningen og ha enda bedre tid på den enn du tror du trenger. Det har vært en fest.


Nå skal vi innover i landet, til ørkener og fjellene. Jeg ser for meg syn som i Thelma og Louise, uten slutten, men line dance ville vært fint.

Når jeg vil reise til, og selv være på, steder er det oftest fordi jeg har sett dem før i en bok, i en referanse i en artikkel, i en tv-serie, men kanskje mest i en film. Filmer som bygger følelser til et landskap som appellerer. Dernest legger andre referanser seg til. Thelma og Louise forsterket hvordan det å kjøre i et åpent landskap kan være å reise vekk fra noe, til en frihetsfølelse.


Det vemodige landskapet uten ende i Paris, Texas. Jeg fant ikke Harry Dean Stanton denne uka, men jeg prøvde, litt. Skiltet til Mullholland Drive og restauranten Dan Tanas har jeg lagt ut på Instagram.



Noen av dere husker bildene fra Bagdad Cafe, og sangen til Jevetta Steele. Jeg husker ikke egentlig filmen, og rakk ikke se den på nytt før reisen. Men jeg kjenner på meg at den trekker i samme retning som disse to andre. Jeg husker at den gjorde inntrykk på meg.

A desert road from Vegas to nowhere
some place better than where you're been
A coffee machine that needs some fixing

Når jeg nå ser trailerne til filmene og hører på sangene gleder jeg meg til å traske rundt, sulle rundt, lange ut, legge overarmen mot vinduskanten i bilen. Rulle opp takvinduet! Høre på lydsporet til bilturen.

Og så er det denne da. Helt anderledes i tonen, men den har vært med meg i like stort monn opp gjennom årene, den har satt seg fast i språket, bilder fra den kommer merkelig ofte opp i hjernen.