Inn i landet

Nå har vi vært et par uker i San Francisco og Los Angeles og i naturen midt i mellom. Det har vært mange Oh, og Se der. Jeg unner alle å kjøre strekningen og ha enda bedre tid på den enn du tror du trenger. Det har vært en fest.


Nå skal vi innover i landet, til ørkener og fjellene. Jeg ser for meg syn som i Thelma og Louise, uten slutten, men line dance ville vært fint.

Når jeg vil reise til, og selv være på, steder er det oftest fordi jeg har sett dem før i en bok, i en referanse i en artikkel, i en tv-serie, men kanskje mest i en film. Filmer som bygger følelser til et landskap som appellerer. Dernest legger andre referanser seg til. Thelma og Louise forsterket hvordan det å kjøre i et åpent landskap kan være å reise vekk fra noe, til en frihetsfølelse.


Det vemodige landskapet uten ende i Paris, Texas. Jeg fant ikke Harry Dean Stanton denne uka, men jeg prøvde, litt. Skiltet til Mullholland Drive og restauranten Dan Tanas har jeg lagt ut på Instagram.



Noen av dere husker bildene fra Bagdad Cafe, og sangen til Jevetta Steele. Jeg husker ikke egentlig filmen, og rakk ikke se den på nytt før reisen. Men jeg kjenner på meg at den trekker i samme retning som disse to andre. Jeg husker at den gjorde inntrykk på meg.

A desert road from Vegas to nowhere
some place better than where you're been
A coffee machine that needs some fixing

Når jeg nå ser trailerne til filmene og hører på sangene gleder jeg meg til å traske rundt, sulle rundt, lange ut, legge overarmen mot vinduskanten i bilen. Rulle opp takvinduet! Høre på lydsporet til bilturen.

Og så er det denne da. Helt anderledes i tonen, men den har vært med meg i like stort monn opp gjennom årene, den har satt seg fast i språket, bilder fra den kommer merkelig ofte opp i hjernen.