Hus i Pacifica

20 minutter med bil på Highway 1 fra sentrum av San Francisco. Pacifica er en bitteliten by, med surfere og Taco Bell rett på stranda. Slik så småbyen ut for oss. Og så en liten og rufsete husklynge i den ene siden av stranda, med høns, umalte hus og gamle bilvrak i gata.

Nede i fjæra sto ei rekke hus bygd på påler akkurat på grensa dit havet ikke flør forbi. Jeg ville gjerne bodd der noen uker, sittet foran storvinduet og sett på havet, sittet på verandaen og luktet det. Gått i fjæra. Hvem er det som får bo her? Barnebarnet til en alkoholisert krabbefisker? Kunstnere?

Jeg fant ikke ut av opprinnelsen til disse husene, kanskje den dukker opp en annen gang, når det er bedre google-tid. Eller kanskje noen finner svaret. Hvis du klikker på bildene blir de større.

Jeg skal straks på eventyr

Det er eventyr jeg er temmelig spent på, snart ferdig med å booke 5 uker på vestkysten av USA. Vi skal bo med utekjøkken i Joshua Tree-ørkenen, i et slags teater ved saltørkenen, ved røde fjell og høye trær, blant geiter, kyr, surfere, hippier, esel, sjøløver og fjell-løver. Jeg skal diskret, innmari diskret, jakte på Harry Dean Stanton og jeg skal kjøre en svær trafikkmaskin i Los Angeles. Jeg skal til gamle Las Vegas og tenkte se på Hoover-demningen.

(her skal vi bo med utedusj og utedo i Joshua Tree-ørkenen)

Den voksne ungen og jeg har spart til denne turen noen år. Vi gir hverandre penger i gaver til en felles konto, setter inn på konto når andre anledninger passer også. Felles reisekonto er en super ide. Det er en lovnad så godt som råd er om at en reise kommer til å skje.

Vi har hatt 1000 kroner per døgn per pers til mat, sovested og bensin som utgangspunkt. Flyreise og bil-leie betalte vi utenom. Og så bruker vi nok litt ekstra når lønningene tikker inn, men det er greit å vite hva som er mulig uten slektninger og venner vei-langs.

(og utekjøkken)

Jeg gleder meg

Nå er det en ukes jobbing igjen og så er det en lang, lang flyreise til San Francisco. Jeg har kjøpt meg dyre BangOlufsen øreklokker og planlegger å stenge ute verden og dope meg med overfladisk film.

Jeg skjønte nylig at jeg snart (i slutten av oktober) har blogget i ti år. Det er lang tid, og Internett er anderledes enn da såklart. Jeg vil beholde dette stedet for å skrive og surre i fred med lengre tekster. Men jeg har også blitt begeistret for andre nettsteder siden den gang. Jeg pøser nok på med bilder og inntrykk fra eventyret på Twitter, på Facebook fr.martinsen, litt her, og kanskje særlig på Instagram.
Og hvis du har et tips du vil dele, gjør det nå.

A desert road from Vegas to nowhere
some place better than where you're been
A coffee machine that needs some fixing

Jeg har så lite overbærenhet

Jeg har fått invitasjon om å bli med i lymfomforeningen. Det har jeg i utgangspunktet ikke lyst til. Men jeg kunne tenke meg å gå på et par foredrag de skal ha.

Jeg har kveldsvakt den dagen og hvis jeg skal få hørt foredragene vil jeg vite nøyaktig når de to legene skal gjøre rede for siste nytt i behandling av lymfekreft og hvilke nye legemidler som kommer. Det er ikke gitt at man kan sette av hele kvelden. Ikke svarer de på eposter heller.

Like viktig er det kanskje at jeg ikke vil utsette meg for irritasjonen av å høre på "Hilsen ved generalsekretæren i Kreftforeningen" og verre "Meg selv som ressurs" av Torleif Lundquist, presentert som lærer og foredragsholder.

Jeg googler ham og leser "Det du fokuserer på vil du få mer av” sier Torleif. Så her gjelder det å fokusere på det positive. "Du er det du tenker. Forventningers effekt på liv og helse." - Neitakk, jeg har ikke lyst til å høre hva en lærer tror om dette.

Sally Mann "Hold still"

Det jeg liker best med Sally Manns bok om sitt eget liv er at hun forteller sånt som man ikke pleier fortelle andre, langt mindre skrive om det slik at hvem som vil kan lese, og kanskje særlig ikke når man selv er en kjent person.

Men den amerikanske fotografen Sally Mann skriver detaljer om hvordan svigermor, som hun ellers beskriver som en kjølig klatrer i det lokale sosiale hierarkiet en dag tar frem geværet fra skapet, skyter mannen sin som ligger i senga ved siden av, rydder vekk hylsen - hvorfor spør Sally Mann seg, det ligger allerede en skitten underbukse utypisk nok på teppegulvet på soverommet. Og så skyter hun seg selv. Kroppene blir liggende der de falt i tre dager til naboen reagerer på ropene til hundene.

As if, in that scene of murderous disorder, one spent shell casing was just too much mess.

Sally og mannen kommer til huset dagen etter, ikke noe er tatt vekk bortsett fra de to døde kroppene. De møter lokalsamfunnet i et merkelig coctailselskap som venner av svigerforeldrene holder. Den lokale medical examiner trekker dem til side og forteller dem diskret at han har tok vekk så mye piller han kunne klare når politiet ikke så ham. For mange piller til at det er rimelig at Sallys manns far som er lege burde ha dem liggende rundt.

Det samme gjør en nabokvinne. Hun og mannen ryddet også vekk poser med piller. Og før de blir tilsnakket om pillene har de selv gjort refleksjonen: Hvorfor er det så utrolig mange piller her. Konklusjonen til Sally er at svigerforeldrene var pillelangere.

Sally Mann skriver om sin egen far som legger seg på sofaen og tar piller for å ta livet sitt, på det tidspunktet han selv mener er riktig i forhold til den sykdommen han har. Også her viser hun frem detaljer som ikke forskjønner virkeligheten, at faren må ha utsatt selvdrapet en uke, hun lurer på hvorfor, at pillene han har tar er for gamle, eller kanskje for få, det tar ham timer å dø på sofaen hjemme. At han, eller er det moren, har lagt plastikk under kroppen på forhånd, av hensyn til de som må rydde, eller av hensyn til sofaen.

Sally Mann forteller også om egen ungdomstid, ikke like uvanlig, men lell. Hvordan hun er hensynløs i trafikken, hvordan hun ikke bryr seg om lekser, dummer seg ut sosialt og hvordan hun ligger med mange.

Jeg liker at hun om eget liv og andres ikke bare forteller de detaljene som er akkurat passe nærgående. Jeg liker virkelig at hun noen ganger går over den grensen mange vil trekke for hva som er dannet å utlevere.

Jeg har skrevet om Sally Mann mange ganger, for eksempel
Da jeg så Proud Flesh i New York
Da jeg så dokumentarfilmen What Remains
Da jeg var et døgn i Stockholm
Da det var utstilling her i Oslo