Sally Mann "Hold still"

Det jeg liker best med Sally Manns bok om sitt eget liv er at hun forteller sånt som man ikke pleier fortelle andre, langt mindre skrive om det slik at hvem som vil kan lese, og kanskje særlig ikke når man selv er en kjent person.

Men den amerikanske fotografen Sally Mann skriver detaljer om hvordan svigermor, som hun ellers beskriver som en kjølig klatrer i det lokale sosiale hierarkiet en dag tar frem geværet fra skapet, skyter mannen sin som ligger i senga ved siden av, rydder vekk hylsen - hvorfor spør Sally Mann seg, det ligger allerede en skitten underbukse utypisk nok på teppegulvet på soverommet. Og så skyter hun seg selv. Kroppene blir liggende der de falt i tre dager til naboen reagerer på ropene til hundene.

As if, in that scene of murderous disorder, one spent shell casing was just too much mess.

Sally og mannen kommer til huset dagen etter, ikke noe er tatt vekk bortsett fra de to døde kroppene. De møter lokalsamfunnet i et merkelig coctailselskap som venner av svigerforeldrene holder. Den lokale medical examiner trekker dem til side og forteller dem diskret at han har tok vekk så mye piller han kunne klare når politiet ikke så ham. For mange piller til at det er rimelig at Sallys manns far som er lege burde ha dem liggende rundt.

Det samme gjør en nabokvinne. Hun og mannen ryddet også vekk poser med piller. Og før de blir tilsnakket om pillene har de selv gjort refleksjonen: Hvorfor er det så utrolig mange piller her. Konklusjonen til Sally er at svigerforeldrene var pillelangere.

Sally Mann skriver om sin egen far som legger seg på sofaen og tar piller for å ta livet sitt, på det tidspunktet han selv mener er riktig i forhold til den sykdommen han har. Også her viser hun frem detaljer som ikke forskjønner virkeligheten, at faren må ha utsatt selvdrapet en uke, hun lurer på hvorfor, at pillene han har tar er for gamle, eller kanskje for få, det tar ham timer å dø på sofaen hjemme. At han, eller er det moren, har lagt plastikk under kroppen på forhånd, av hensyn til de som må rydde, eller av hensyn til sofaen.

Sally Mann forteller også om egen ungdomstid, ikke like uvanlig, men lell. Hvordan hun er hensynløs i trafikken, hvordan hun ikke bryr seg om lekser, dummer seg ut sosialt og hvordan hun ligger med mange.

Jeg liker at hun om eget liv og andres ikke bare forteller de detaljene som er akkurat passe nærgående. Jeg liker virkelig at hun noen ganger går over den grensen mange vil trekke for hva som er dannet å utlevere.

Jeg har skrevet om Sally Mann mange ganger, for eksempel
Da jeg så Proud Flesh i New York
Da jeg så dokumentarfilmen What Remains
Da jeg var et døgn i Stockholm
Da det var utstilling her i Oslo