La oss si det var no harry musikk?

Det er interessant å se en del reaksjoner på en nabo til Øyafestivalen på Tøyen, hun irriterte seg over at festivalen skulle være midt i et boligstrøk, hang opp banner på verandaen og sa til avisen at hun måtte flytte vekk noen dager med småungene. Jeg regner med at hun ikke er alene om å være irritert.

Men i mine strømmer på Twitter og Instagram er alle bare glade. Irritert? Kunne ikke falle dem inn, vi får jo gratis musikk helt opp til Tåsen.

Jeg er ikke irritert jeg heller, men jeg kunne godt blitt. Det er ikke alltid jeg klarer å leve etter eget pålegg om å tolerere også de uttrykkene for livsutfoldelse som jeg ikke setter pris på selv. Jeg kan bli urimelig muggen over at naboer ikke klarer å håndtere søppel på en relevant måte, men setter pizzaeskene sine oppå papirsøppelkassa. Det er bare få år siden jeg ga opp å ergre meg over at folk selger juggel på Olaf Ryes plass - når jeg ikke liker juggel. Eller hasj.

Men jeg har alltid ment det var bra at andre tok byen i bruk, enten det var kvinner som løp og drakk Grete Waitz-løpet, eller folk som ville se på at racerbiler og racerbåter kjører fort og lager høy lyd.

Nå virker enigheten overdøvende: Det er selvsagt at noen tusen mennesker skal få holde andre folks unger våkne utover kvelden, og voksne folk som skal på jobb neste morgen, meg også. Musikken er bare høylytt grøt noen kvartaler unna, det er ingen musikalsk opplevelse akkurat. Etter at Øya stengte høytalerne litt før 23 i går, startet det vanlige helgeskrålet med fylleroping, det varte et par timer. Men, greit nok. Sånn er det i byen, som vi pleier si.

Dere som syns det er teit å bli sur for høy musikk nå, dere mente vel ikke det ble trangt i sentrum under Grete Waitz-løpet?

— frmartinsen (@frmartinsen) August 6, 2014

Det er interessante er hvilke ulemper for en selv det er akseptert å ergre seg over. Det er åpenbart at rockemusikk har høynet statusen sin de siste årene. Og godt er det. Men så høy er fortsatt ikke statusen blitt, at skattepengene våre går til å bygge et veldig fint hus med supergod akustikk der vi kan høre på musikken vår.

Hva betyr antirasisme for deg, Audun Vinger?

(en sammenliknende test på Audun Vingers feminismesyn, se nederst i posten).

Det er et ladet uttrykk. Jeg vokste opp i en familie med antirasisme på dagsordenen, med kulturforeldre på venstresiden. Jeg synes det er en følelsessak nå, mer enn en kamp om rettigheter. En identitetssak.

Er du anti-rasist?

Hvis jeg blir tvunget til å svare, vil jeg kanskje si at jeg er det. Jeg vil se på meg selv heller som rytmisk, enn stiv i kroppen, for eksempel. Jeg ser heller på Oprah Winfrey enn Skavlan, og jeg identifiserer meg ikke med for eksempel debatten rundt Elisabeth Norheim og Kongolandsbyen. Samtidig vil jeg ikke sette ikke-etniske nordmenn høyere enn etniske nordmenn, for å si det slik. Men det har kanskje ikke noe med antirasisme å gjøre?

Antirasisme bør vel egentlig være uavhengig av etnisitet? Innvandrere har vel færre problemer i det norske samfunnet, enn tidligere, det som er større er kravet fra omverdenen og en selv om å lykkes. Det å kombinere jobb og interessante studier og kjernefamilien, OG uavhengighet, og kravet om utseendet er plagen hos innvandrere i 2014. Kanskje jeg er blind for hvordan det er i dag, kanskje det er mye grums jeg ikke ser. Likevel: Toppledere med innvandrerbakgrunn er det svært få som fnyser av...

(Eller hvordan Audun Vinger svarte Fett sine spørsmål om feminisme).

Hva er feminisme for deg, @AudunVinger? Fett#1 2004. Nå er det 10-årsjubileum, gitt. pic.twitter.com/C7xiZJRBnz

— Charlotte Myrbråten (@CharlotteMyrbra) August 6, 2014

>

Døden på teknisk museum

Jeg dro opp på Teknisk museum i dag og så på fotoutstillingen om døden. Det anbefaler jeg folk å gjøre, den var så ikke trist eller skremmende. Døden er det, men ikke utstillingen. En tysk fotograf og en journalist møter folk like før de skal dø, og de dødssyke menneskene lar seg fotografere rett etter døden. Utstillingen står ut måneden.

Jens Pallas var 62 år da han døde av emfysem. Det første bildet er tatt 1. desember 2003, det andre to uker etter.

Edelgart Clavey er 67 når hun dør på hospice i Hamburg. Hun sa: "Døden er en modenhetsprøve som alle må gjennom".

Heiner Schmidtz arbeidet i reklamebyrå og bor på hospice når han dør. Det er en måned mellom hvert av de to bildene. Han liker ikke at kolleger besøker ham og sier "god bedring" eller "håper du snart er på beina igjen".

"Ingen spør hvordan jeg har det. De er redde. Dette nesten krampaktige snakket om alt mulig annet, det sårer meg. Skjønner de ikke at jeg skal dø? Når jeg er alene tenker jeg på det hvert eneste sekund."

Wolfgang Kotzahn fikk lungekreft og døde 57 år gammel. "Det kom som et sjokk. Jeg hadde ikke tenkt på døden i det hele tatt, bare på livet. Jeg er overrasket over at jeg ble fortrolig med tanken så raskt. Nå ligger jeg her og venter. Men jeg nyter også hver dag jeg er i live. Jeg tenkte aldri på skyer før. Nå ser jeg alt anderledes: Hver sky på himmelen utenfor vinduet. Hver blomst i blomstervasen. Plutselig er alt betydningsfullt."

Og det er så rart syns jeg, hvordan kan man unngå å tenke på døden, hvordan kan man unngå å gi betydning til vaser og blomster og leverposteiskiver og dynetrekk, alt som er. Det er kanskje fordelen med dødsbevisstheten som har vært her hele mitt voksne liv, jeg oppfatter det rundt meg ganske tydelig. Jeg tar det inn.

Waltraud Bening ville gjerne dø hjemme, men mannen mente det var vanskelig. Det såret henne og hun tenkte det ikke var noen vits i at han kom til hospicet i det hele tatt. "Han har alltid vært så dominerende. Jeg har aldri kunnet sette meg opp mot ham". Tanken på dette opprører henne to uker før hun dør.

Og det kan være lett å glemme. Vi dør og vi omgås døende med de svakhetene og de sterke sidene vi har. Det minner meg om da jeg leste Tre Dagbøker i 2007, om hvordan det endte med at ingen satt ved Ingrid Bergmans side da hun døde. Det skjer oftere enn man kan tro, sier min sykepleier-kusine, at de nærmeste ikke makter døden likevel.

Michael Lauermann møter journalisten og fotograf tre dager før han dør. Han er 56 år gammel. Seks uker tidligere har han fått vite at han har hjernesvulst og kommer til å dø raskt.

"Jeg har elsket livet", sier han. Han vil heller snakke om livet, enn om døden. Han snakker om opptøyer i Paris, om Baudelaire og kvinner. Han føler til og med en viss glede i sykdommen. Det er en tilstand av frihet og åpenhet, en slags vektløshet. Kroppen svinner hen, uten smerter. Dette står på plakaten ved siden av bildene av Lauermann. Her kan du lese mer om utstillingen på Teknisk museum. .

Vanessa Baird på radio

- Kanskje sitter jeg stille resten av livet. Hvis jeg leser en ekstra bra bok, eller en setning, så kan jeg stramme lårene, sier Vanessa Baird.

Jeg liker henne veldig godt. Jeg liker henne så godt at det bare passer at hun fremfører teksten sin dårlig, det er bare bra. Hun er på Sommer i P2 og snakker situasjoner uten dekning. Og å være i en sammenheng, da kan man grille, ha et banklån og holde på.

Hun forteller at det er fullt av folk rundt bordet hjemme om ettermiddagene når hun sitter der og tegner. Folk og nugatti, nettbrett fulle av destruktive spill. På dagen maler hun i Møllergata 19.

- Hadde jeg vært poet skulle jeg flyttet til Vinje og sittet stille på en stein og studert busstabellen. Alle vil jo det.

Her er hun i Sommer i P2
Og så fant jeg et intervju i Klassekampen
Og ei bok