Å befeste hierarkiet, eller justere for det

Mens mormor var ungjente og gikk de fem kilometerene til gudstjeneste langs en jordete landevei, forbi småbruk med kyr og menn som rodde fiske, ser jeg for meg at Cora Sandel samtidig satt ved et bord på en kafe i Paris og røykte, drakk grønn sprit og snakket om Marx og Freud. Kanskje gikk hun på do med en venninne, kysset og tok en snufs kokain. Hestene skeit på begge steder.

Spalteteksten i Journalisten fra fredag.

Å gjøre sitt kjønn

Se på dette bildet av Eirik Stubø. Se for deg en kvinne stage seg slik.

Det er det noen kvinner som gjør, altfor få. De få gangene en profesjonell har fotografert meg for offentlig bruk, har jeg trodd på at jeg måtte smile, ellers ser jeg sur ut.

Det verste er

At mens jeg sitter og skriver dette går det opp for meg at jeg stadig forklarer folk at jeg ikke er sur når jeg har på meg hverdagsfjeset mitt, altså når jeg sitter i tanker, jobber, står ved kaffemaskinen og venter. Det er bare slik fjeset mitt er når jeg ikke smiler. Og jeg smiler jo ikke hele tiden. Jeg har altså til dette øyeblikk trodd at jeg har et spesielt surt-utseende hverdagsfjes, som krever sin forklaring for ikke å bli mistolket. Ikke at dette mer sannsynlig er en kulturell lesing av en manglende kontinuerlig happy-mimikk som mange kvinner holder seg med.

Det er rart med sånne erkjennelser. For meg kommer de helst når jeg skriver uten å ha en spesiell retning eller når jeg snakker med folk, sjeldnere etterhvert som jeg blir eldre. Men altså selv i saker som denne som jeg jo har tenkt mye på, plutselig kobler noe seg sammen i hjernen.

Jeg har ligget til sengs noen dager. Nå kjenner jeg energien snike seg inn i kroppen igjen og jeg sitter ved bordet mitt igjen. God følelse, kom igjen energi. Jeg skal blogge om kraftløshet senere.

Bildet er herfra og saken i Sverige er høyst underholdende og handler om at den tidligere Nationaltheater-sjefen først gikk til det mer folkelige Stadsteatern i Stockholm i høst, så poff til Dramaten der den høyeste kulturen bor. Han snappet jobben foran den alle trodde skulle få den og Dagens Nyheter hadde flere saker på topp som vore det Northug og Dagbladet det var snakk om.

Noen gråt offentlig

Noen brakte opp en av mine favoritt #seoghørforp2segmentet-historier, nemlig at Lars Norén var så forelsket i Kirsti Stubø, kona til Eirik. Han skriver om det selv en god del i den offentlige dagboka si, en av inspirasjonskildene til Knausgård. Lars Norén skriver han ikke prøvde seg på Kirsti Stubø av respekt for teatersjefens kunstneriske virke, noe sånt noe.

Det er da som satan at ikke norske tabloider kan bygge opp kjendishistorier om folk som ikke er med i puppeshow på tv.

Men alt dette er jo en helt andre historier enn Eirik Stubø som stager seg.

Jeg er ikke pen feminist, jeg er sur feminist

Jeg gidder ikke være med på image-byggingen av feminist-begrepet. Gidder ikke, sier jeg. Er for sur. Jeg leser i avisa at folk forbinder feminist med armhulehår og brente bh-er, sure kvinnfolk. Det er lenge siden jeg brydde meg. Hva faen er feil med armhulehår? Ingen ting. Ingen brente bh-er den gangen, den som enda ikke har oppfattet det enda får seile i sitt eget tåpelige farvann. Jeg har ikke tålmodighet med folk som ikke vil kalle seg feminist fordi de er redde for å ikke være stilig, egentlig fordi de ikke tør forestille seg at generasjonen til mor, mor til og med, hadde sex en gang.

Internett er full av pene, unge kvinner som smiler innbydende mens de forteller at de er feminister: Se min nydelig barberte armhule. Jeg er feminist, men samtidig svært pen. #feministjavisst

Jeg skal gi deg feminist, jeg. Se for deg den feministen du er så redd for å likne på, litt store pupper, vide kjoler som skjuler litt mage, mønster du ikke liker, hår der du ikke har hår, ørepynt som du ikke ville hatt på deg. Hva mer er det å være redd for? Ja, samma. Sånn ser jeg ut. I tillegg sur.

Og du, min unge venn, du kommer også til å se sånn ut når du blir 60. For du kommer mer eller mindre til å beholde den stilen du har nå med ørepynt og hår og klær. Og da, kommer de som er yngre enn deg til å peke. Da er det din tur. For det er ikke form og farge det er noe feil med, det er hvem som bærer det. Uansett hva kvinner over 50 bærer, blir det feil. Dette vil skje deg også, med mindre du ser til satan å bli feminist.

Anna Odell: Gjenforeningen

Onsdag så jeg filmen Gjenforeningen, og oppdaget sangen The War is Over, med svenske Sister. Fin, fikk meg til å huske på Stina Nordenstams Little Star, som mange har hørt i den gamle Romeo og Julie av Baz Luhrman, fin film, lenge siden, sangen ble litt klissete for meg etterhvert, uansett.

Musikprojektet Sister består av dansarna och musikerna Giovanni Bucchieri och Aleksandar Maksic, och kompositören Stefan Levin. De fann varandra efter ett samarbete på Operan 2012, när de satte upp ”Kom Ni Döttrar”. Då var syftet att föra in popen till operan. Med Sister vill de göra det omvända, operan ska in i popen.

Det var snakk etter filmvisningen på Gimle, og Anna Odell sa at hun vil undersøke hva som skjer når man gjør sånn som man vanligvis ikke gjør. Det er en god overskrift syns jeg. Jeg syns vi alle skulle bevege oss litt mer i den retning i eget liv: Hva skjer hvis jeg nå gjør som jeg vanligvis ikke gjør.

Egentlig er jeg mest interessert i det kunstprosjektet Anna Odell har på Atelier Nord på Grünerløkka om den gang hun undersøkte psykiatrien. Jeg skrev om det her om dagen. Jeg skal tilbake dit i løpet av et par dager.

Da jeg skrev den forrige bloggposten, var lenka til overlege Eberhardts fryktelige avisinnlegg død. Jeg etterlyste den fra Dagens Nyheter, og nå er den i orden. Så full av forakt og med så lite innsikt at det er vanskelig å tro at inlegget er skrevet av en overlege ved et stort sykehus. Og bare som et ekstra lite poeng, når Eberhardt okker seg på denne måten: För ojsan vad hon kommer kunna visa upp den slutna psykiatriska vårdens orättvisor genom sitt lilla (för skattebetalarna ganska kostsamma) tilltag. Så kan det jo tilføyes at Stockholm-sykehuset faktisk ble dømt for å bryte loven om forutsetningen for tvangstiltakene de brukte.

Han skriver videre:
Men är det konstigt? Om det dyker upp en människa som skriker obegripliga "goddag yxskaftsmeningar", och dessutom slåss med personalen och spottar på dem är det ju fullständigt orimligt om man inte la människan i bälte och försökte få henne lugn. Alternativet till att lugna henne på det sättet skulle ju vara att slå ner henne. Och sådant sysslar man inte med i psykiatrin tack och lov. Anna Odell fick vanlig lugnande medicin som vem som helst skulle fått om de försökt slåss och skrika och göra självdestruktiva utfall. Hon fick inte medicinerna för att läkarna ställde någon felaktig diagnos. Hon fick dem för att det överhuvudtaget skulle vara möjligt att bedöma hennes psykiatriska tillstånd.

I rettsaler kom ting frem. I dette tilfellet at hun ikke hadde slåss eller slått personalet. Og fra politibetjentene som kom med henne, at sykehusansatte sa allerede idet de ankom akutten at hun skulle legges i belte. Og hun ble lagt i belte uten at en lege forsøkte snakke med henne. Som jeg har skrevet tidligere, jeg er enig i at tvang er nødvendig i psykiatri. Men det sjokkerer meg at en overlege nevner alternativet å slå henne ned, et retorisk eksempel fra hans side, men som om det ikke fantes å tilby et teppe og en stol og prøve på en samtale.

David Eberhardt var i alle fall i høst overlege ved et annet Stockholms-sykehus: psykiatri vid Danderyds sjukhus.

Utgangspunktet for Anna Odells film er den egne erfaringen med mobbing. Hun planla å kanskje lage et prosjekt med 20-års-gjenforeningsfesten etter folkeskolen, og så skjer det at hun oppdager at festen har vært uten at hun ble invitert. Jeg ser at endel sier første halvdel av filmen er slik hun forestiller seg at den ville blitt hvis hun ble invitert og gikk. Men det er ikke det hun sier selv, hun sier at hun viser frem hvordan hun tror klassekameratene forestilte seg at det kunne blitt, det skrekkbildet de har av hva hun kunne stelle i stand.

Det er en replikk i filmen. Gutten som den gang var ovenpå, sentrum for alles oppmerksom, er nå blitt en voksen mann og sier til "Anna Odell" i filmen: Men jeg ville ikke lagt merke til om noen ignorerte meg.

Det er hans kommentar. Han skjønner ikke hvordan "Anna Odell" kan ha merket seg og hukset all avvisning. Og nettopp det er kjernen i alle forhold mellom sterke og svake posisjoner i et samfunn, mellom kjønn, innvandrere/lokalbefolkning og så videre. Jeg har hørt dem mange ganger. Det er den flinke, hvite, velfødde, vestlige og friske mannens privilegium: Hæ?

Anna Odell er i Oslo

Jeg så henne i går, rett rundt hjørnet for her jeg bor, på Atelier Nord. Egentlig er hun nok i Norge for å reklamere for filmen Gjenforeningen som har premiere i dag. Men på veien har hun satt opp en utstilling med kunstprosjektet fra da hun var student på Konstfack i 2009 og ble kjent på en voldsom og vulgær måte.

Hun lagde et kunstprosjekt av å late som hun var psykotisk på en bro, hun ble tvangsinnlagt på S:t Göran og lagt i reimer. Det ble radiodebatter, tv-debatter, folk skrek hatskheter om kunstnere.

Merkeligst var overlegen av sykehuset, David Eberhardt. Uten å snakke med Odell selv før han utalte seg, uten tanke for at han hele tiden, også i tv-debatter, er lege og psykiater, for pasienter som er utskrevet, for pasienter som skal komme. Uten tanke for at kunstprosjektet, som ikke var ferdig da, kunne ha noe vesentlig å si som han kunne ha nytte av, satt han der og freste som en unge noen hadde røsket kaka fra. Det var som jeg ikke trodde mine egne ører. I Dagens Nyheter skrev han at Anna Odell burde klippe seg og skaffe seg en jobb.

Jeg har tidligere lenket til denne artikkelen, nå er den vekk. Jeg har sendt en e-post til debattredaksjonen i DN for å høre hva som har skjedd med den.

Da dommen etter rettsaken seinere kom hadde Svenska Dagbladet direktesending.
Dette var bloggposten min da.

Selve filmen fra Liljeholmsbron er på et par minutter. Du ser hvordan hun går frem og tilbake, det er vinter, hun er bararmet, beveger seg på en måte som gjør at man skjønner at hun antakelig har det vondt, kanskje vurderer å ta livet sitt. Et par menn i 60 åra går forbi uten å endre kroppsspråk. En ung mann med hette, senere et ungt par, stanser og ringer etter hjelp. De blir til hjelpen er på plass. Og hjelpen er politiet, som ikke kommer ut med et ullteppe til det tynne, lille mennesket med bare armer i vinterkulda. Det er lite forsøk på vennlighet før de legger henne på magen på asfalten og gir henne håndjern. Hun setter seg riktignok mildt til motverge, men det er ubehagelig å se hvordan de tingliggjør henne.

Det fikk meg igjen til å huske med takknemlighet en egen erfaring med kjæreste som ble tvangsinnlagt, deler av den erfaringen brukte jeg i denne teksten.

Det Anna Odell gjør er å spille gjennom den situasjonen hun selv var i ti år tidligere. Denne filmen er å se i utstillingen på Olaf Ryes plass.

- Jag vill visa hur omhändertagandet ser ut av en människa som redan är i en skräcksituation. Les mer om selve hendelsen på broen og på sykehuset i lenken.

Når hun i forundersøkelsene til filmen snakker med sykehuspersonale og forteller om sin erfaring, opplever hun at folk tviler. Det er ikke slik det gjøres, hun var syk, hun kan ha misoppfattet. Likevel, når hun gir seg over til systemet denne gang som frisk, opplever hun at situasjonen er skremmende lik forrige gang.

Nå mener ikke jeg at tvang ikke er nødvendig i psykiatri, men det er disse maktforholdende Anna Odell ville undersøke. Og selvsagt skal de stadig undersøkes, på ulike vis. Det viste seg i den seinere rettsaken mot Odell at sykehuset hadde brutt loven. Og så er det jo fryktelig å høre at det første de sier på St:Göran når politiet kommer med henne, er at hun skal i reimer. Hvor blir det av å sette henne i en lenestol med teppe rundt seg og forsøke å snakke litt med henne?

Får ikke skrevet ut flere poenger, om anklagene om at hun tok for seg av helsevesenets penger, om hvorfor de ville ta henne til retten, om makt som brukes før motmakt, om folk som ikke reagerer på at man lurer andre som det ble gjort i et svensk tv-program på den tiden der en mann ble filmet mens han fikk "vite" at han var far til en unge på to. Hvis formålet er latter gjør det ikke visst ikke noe, sa Anna Odell i går. Nåja, mer filmdokumentasjon å se på galleriet. Det jeg så var interessant, jeg skal stikke bort en annen dag og se litt mer på når det ikke er folk der.

Utstillingen står til neste uke

Her blir Anna Odell intervjuet av Kalle Løchen, med sine lukkede og tildels irrelevante, delvis selvsentrerte spørsmål. Etterpå kunne alle stille spørsmål, og det lot Kalle Løchen bare skje av seg selv, slik at mannen uten selvkritikk som både var kunstner og arbeidet i helsevesenet, og som brukte uendelig lang tid fikk ture frem. Og så var det ikke plass til noen andres spørsmål.

Lena Andersson: Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek

I dag, og søndag klokka 17.00 er jeg i Verdibørsen i P2 og snakker om Lena Anderssons roman "Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek" sammen med Cathrine Grøndahl og Finn Skårderud.
Her kan du høre programmet

Lena Andersson vet att kärleken inte är fri – den som älskar mest är i underläge. Med ”Egenmäktigt förfarande”, en av höstens viktigaste romaner, finner hon en perfekt form för att skildra hoppets lust och själens obotliga ensamhet, skrev Daniel Sandström i anmeldelsen i Svenska Dagbladet da den kom ut i Sverige. Nå kommer den på norsk.

Ester skal holde et foredrag om Hugo, en kunstner som snakker om ansvar og solidaritet. Allerede før hun møter ham har hun mørnet seg for lidenskap. Mens hun forbereder seg til foredraget og føler hun seg nær ham, og hun ser Hugo gjennom andres blikk. Var jeg Ester ville jeg kanskje rynket brynene litt til meg selv allerede der, og tenkt på min egen faglighet og mannen jeg lever med, er det noe galt i det forholdet? Hun kunne kvelt seg i starten, men det gjør hun ikke. Hun virker overmoden for å ta fatt på Hugo Rasks sinn og kropp, og allerede før hun får hilst på ham tolker hun måten han flytter kåpen hennes på som det mest sensuelle hun har sett. Viljen til å lese inn egenskaper i en liten bevegelse, heldig kan den være den som blir lest så velvillig og rikt i et forhold.

Hugo sier etter foredraget at aldri han noen forstått ham så presist og dypt, og folk går jo rundt og roser hverandre, men jeg syns man kan dempe seg og være mer presis i sin ros, ikke slenge ut fantastisk i utide. Skjønt som erfarent menneske er det meningen at man skal kunne skille rent sukker fra grovere karbohydrater. Ester blir samme kveld en fremmed for mannen sin.

Hun ser ikke at hun vil på vei inn til et nytt forhold. Hun tror de skal bli venner, hun og mannen og Hugo og bryne hverandre på kompliserte ideer. Ester kaster seg over SMS-ene Hugo sender og legger ikke merke til at hun overser mannen sin, som ser henne i samme seng, fra sin kant. Han lider.

De snakker hverandre mot sengen i tre måneder fra ulike bord og stoler og så ligger de med hverandre tre ganger i løpet av fem døgn. Allerede etter første natt konfronterer Ester Hugos manglende frokostlyst. Hun sier at frokost er mer enn maten. Han signaliserer uforpliktenhet, hun sier: Nei, det er dessverre ikke slik han tror, at hvis en av dem vil møtes så møtes de. Det er slik at hvis han føler for det så sees de igjen. Nå vet han. Og så har vi det gående. Skal hun sende sms? Nei. Hun gjør det. Hvorfor svarer han ikke. Hun spør.

Ester analyserer Hugo som svak kunstnerisk, at han ikke tør gå inn i følelser hverken i kunst eller liv, like forbanna forelsket er hun. Kan man vente at et menneske med solidaritet til fattige overfører tankegangen sin til andre grupper, for eksempel folk de snakker med i selskaper eller har i sengen sin?

Hva har Ester krav på i dagens kultur, er ett av spørsmålene i romanen. Jeg mener hun har krav på en større grad av anstendighet enn det Hugo byr på. Jo nærere man kommer, jo mer ansvar får begge parter. Har vi krav på forklaringer etterpå? Ester leser for mye nærhet inn, fort gjort for den som håper. Hvordan ville Skårderud snakke med en pasient som Ester, som ikke klarer ikke håndtere skuffelsen, det lurte jeg på.

Hun mener Hugo har brukt noe som er hennes, kroppen, uten å ville fortsette i et forhold. Det gjør henne rasende. Men hun har også brukt hans kropp til å oppnå noe hun vil. Så spørs det om premissene er klare idet de forenes i kjødet. Hva lover vi hverandre av intimitet når vi ligger med hverandre.

Mange tillater seg å komme med mye utydelig språk i slike situasjoner, og det kan også være en morsom lek, hvis vi forstår hverandres utydelige språk nogenlunde. Forbausende ofte forstår vi hverandre utmerket godt i de små hentydningene. Forbausende ofte overser vi likevel det vi ser.

Jeg liker Ester, og jeg liker romanens vilje til å vise frem skitten vår med alle sine detaljer, selv om jeg får lyst til å rope: Nei! ikke åpne den døren. Prosjektet til Ester i livet er å forstå bitene i virkeligheten og finne språket for dem. Hun er riktignok bare delvis flink til det, men jeg heier på henne. Skal noen av dem skjemmes? Ester vil ikke skjemmes, hun vil ikke se på seg selv som et offer, og det holder jeg med henne i.

Hvordan behandler man sin egen stolthet hvis det er en selv som vil mest? VG viste for noen år siden at noen norske menn dreper kjærestene sine når de ikke får være med dem mer. Rettsalene er fulle av folk som lar følelsene i et brudd overskygge fornuften når bo og barn skal gjøres opp. Men vi forventes å være rasjonelle, og i alle fall så fryktelig tidlig i en tilnærming som Ester og Hugo er.

Stolthetens svar pleier være at vi skjuler følelsene våre for den andre, vil ikke du, så trekker jeg meg tilbake. Men jeg har sans for Esters ærlighet og pågåenhet. Jeg syns det ligger en stolthet i det også: Jeg har disse følelsene og jeg står for dem. Men så driver hun det for langt. Ester oppfører seg ikke pent, hun skjuler seg ikke. Å vise sårbarhet kan være å vise styrke, det kan være ganske fryktsomt å skjule seg.

Og Hugo mater håpet hennes, han er kanskje lat eller han vil kanskje bare bli kvitt sin skyld. Kanskje kan han ikke bli noen forelsket i noen?

Nå for tiden blir vi forventet å ta effektivt på ubesvart kjærlighet, aborter, død. Vi skal ikke forstyrre andre for lenge med følelsene våre, men bruke fornuften til å ta kontroll over dem. Før fikk folk gå med enkeslør i årevis. Jeg syns det er et interessant trekk ved vår kultur.
Se på Lena Andersson selv på Babel:
Noen må jo fortelle disse tingene!

.