tirsdag, mai 13, 2014

Anna Odell: Gjenforeningen

Onsdag så jeg filmen Gjenforeningen, og oppdaget sangen The War is Over, med svenske Sister. Fin, fikk meg til å huske på Stina Nordenstams Little Star, som mange har hørt i den gamle Romeo og Julie av Baz Luhrman, fin film, lenge siden, sangen ble litt klissete for meg etterhvert, uansett.

Musikprojektet Sister består av dansarna och musikerna Giovanni Bucchieri och Aleksandar Maksic, och kompositören Stefan Levin. De fann varandra efter ett samarbete på Operan 2012, när de satte upp ”Kom Ni Döttrar”. Då var syftet att föra in popen till operan. Med Sister vill de göra det omvända, operan ska in i popen.

Det var snakk etter filmvisningen på Gimle, og Anna Odell sa at hun vil undersøke hva som skjer når man gjør sånn som man vanligvis ikke gjør. Det er en god overskrift syns jeg. Jeg syns vi alle skulle bevege oss litt mer i den retning i eget liv: Hva skjer hvis jeg nå gjør som jeg vanligvis ikke gjør.

Egentlig er jeg mest interessert i det kunstprosjektet Anna Odell har på Atelier Nord på Grünerløkka om den gang hun undersøkte psykiatrien. Jeg skrev om det her om dagen. Jeg skal tilbake dit i løpet av et par dager.

Da jeg skrev den forrige bloggposten, var lenka til overlege Eberhardts fryktelige avisinnlegg død. Jeg etterlyste den fra Dagens Nyheter, og nå er den i orden. Så full av forakt og med så lite innsikt at det er vanskelig å tro at inlegget er skrevet av en overlege ved et stort sykehus. Og bare som et ekstra lite poeng, når Eberhardt okker seg på denne måten: För ojsan vad hon kommer kunna visa upp den slutna psykiatriska vårdens orättvisor genom sitt lilla (för skattebetalarna ganska kostsamma) tilltag. Så kan det jo tilføyes at Stockholm-sykehuset faktisk ble dømt for å bryte loven om forutsetningen for tvangstiltakene de brukte.

Han skriver videre:
Men är det konstigt? Om det dyker upp en människa som skriker obegripliga "goddag yxskaftsmeningar", och dessutom slåss med personalen och spottar på dem är det ju fullständigt orimligt om man inte la människan i bälte och försökte få henne lugn. Alternativet till att lugna henne på det sättet skulle ju vara att slå ner henne. Och sådant sysslar man inte med i psykiatrin tack och lov. Anna Odell fick vanlig lugnande medicin som vem som helst skulle fått om de försökt slåss och skrika och göra självdestruktiva utfall. Hon fick inte medicinerna för att läkarna ställde någon felaktig diagnos. Hon fick dem för att det överhuvudtaget skulle vara möjligt att bedöma hennes psykiatriska tillstånd.

I rettsaler kom ting frem. I dette tilfellet at hun ikke hadde slåss eller slått personalet. Og fra politibetjentene som kom med henne, at sykehusansatte sa allerede idet de ankom akutten at hun skulle legges i belte. Og hun ble lagt i belte uten at en lege forsøkte snakke med henne. Som jeg har skrevet tidligere, jeg er enig i at tvang er nødvendig i psykiatri. Men det sjokkerer meg at en overlege nevner alternativet å slå henne ned, et retorisk eksempel fra hans side, men som om det ikke fantes å tilby et teppe og en stol og prøve på en samtale.

David Eberhardt var i alle fall i høst overlege ved et annet Stockholms-sykehus: psykiatri vid Danderyds sjukhus.

Utgangspunktet for Anna Odells film er den egne erfaringen med mobbing. Hun planla å kanskje lage et prosjekt med 20-års-gjenforeningsfesten etter folkeskolen, og så skjer det at hun oppdager at festen har vært uten at hun ble invitert. Jeg ser at endel sier første halvdel av filmen er slik hun forestiller seg at den ville blitt hvis hun ble invitert og gikk. Men det er ikke det hun sier selv, hun sier at hun viser frem hvordan hun tror klassekameratene forestilte seg at det kunne blitt, det skrekkbildet de har av hva hun kunne stelle i stand.

Det er en replikk i filmen. Gutten som den gang var ovenpå, sentrum for alles oppmerksom, er nå blitt en voksen mann og sier til "Anna Odell" i filmen: Men jeg ville ikke lagt merke til om noen ignorerte meg.

Det er hans kommentar. Han skjønner ikke hvordan "Anna Odell" kan ha merket seg og hukset all avvisning. Og nettopp det er kjernen i alle forhold mellom sterke og svake posisjoner i et samfunn, mellom kjønn, innvandrere/lokalbefolkning og så videre. Jeg har hørt dem mange ganger. Det er den flinke, hvite, velfødde, vestlige og friske mannens privilegium: Hæ?

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start