Hjemme igjen, jul

Jeg har vært hjemme etter reisen en uke. Jeg har vært på jobb. Jeg har sovet mye. En VG-fyr ga meg uspurt råd om å ikke starte så mange av setningene mine meg "jeg". Han om det, jeg sluttet å lese ham. Julaften kveld var en vanlig kveld, det var tilfeldig, ikke dramatisk og ikke så mye å skrive i avisen om.

Jeg har vært i juleselskaper. Jeg har hatt fyr på peisen hver dag. I går og i dag har jeg knapt gjort noe annet enn å lese i bok, først den nye biografien om Kerstin Thorvall, nå den nye (tror jeg) om Tove Jansson. Jeg spiser kokosmakroner og drikker te. Er julen grei med deg?

God jul denne siste juledagen med Josef og Maria som ikke kommer frem til Betlehem. The "Christmas card" has been around since at least 2005. It appears to enjoy something of a viral resurgence every December. Her er noen bilder fra 2007, da Banksy hadde utstilling i Betlehem, sammen med palestinske kunstnere.

Å spise limblanding mens man siterer Durkheim

I går skrev jeg en bloggpost om en 27 år gammel student som skrev et leserinnlegg i Bergens Tidende. Hun beskrev sin elendighet i et slikt språk og med slike detaljer at jeg ikke trodde på historien. Studenten hadde ikke familie, sultet slik at håret falt av, spiste en stekt blanding av mel og vann. Innlegget hennes fikk veldig mange kommentarer, et overveldende stort antall tilbød henne hjelp. I dag skriver studenten et nytt innlegg. Nå har hun en slektning, hun takker kommentarfeltet og ber næringsliv samarbeide med Nav om å få ungdom ut i arbeid.

Studentens første innlegg
Min bloggpost fra i går
Studentens andre innlegg

I går diskuterte jeg innleggets troverdighet på Twitter og i min egen blogg. Hilde Sandvik, som er debattredaktør i Bergens Tidende svarte at det ikke var noen grunn til å tro at historien ikke stemmer og at studenten ville svare i dag.

Men studenten har ikke svart på kritikken

Og Bergens Tidende har ikke svart stort mer enn det Mathias Fischer, debattjournalist i BT skriver i leserinnleggets kommentarfelt: Ingen av oss burde egentlig la oss overraske over at det finnes fattige mennesker i Norge.

Jeg har ikke egentlig sett noen tvile på det.

Studenten skriver i dag: "Selv har jeg bare vært arbeidsledig i et halvt år. Likevel rakk jeg å betvile hele mitt eksistensgrunnlag og verdifølelse. Jeg kjenner jevngamle ungdommer som har vært under Nav siden de gikk ut av videregående. Kanskje de begynte litt på slump de også."

Jeg gjetter studenten har kjent på følelsene hun beskriver i innlegget, og har overdrevet så mye at det som kunne vært en situasjon interessant å få innblikk i blir en parodi. Og jeg gjetter hun har gjort det fordi hun vil belyse hvordan De Andre egentlig har det.

Men det vet hun ikke

Og så: Du ikke er ungdom lenger, menneske. Kom igjen. 27. Voksen.

Visst kan studenter som siterer Durkheim og Descartes trenge hjelp. Det er ikke noe galt med å bruke litterære virkemidler for å belyse noe en syns er vesentlig i samfunnet. Det er ikke noe i veien for å ta utgangspunkt i seg selv heller. Men denne studenten skriver ikke en tekst der hun viser frem at det er slik det er fatt. Hun ber i teksten om å bli trodd på håret som faller av av sult og limblandingen (mel og vann) som hun spiser. Bergens Tidende støttet dette i går kveld. Og mange av Bergens Tidendes lesere trodde på historien og flommet over av ømhet i kommentarfeltet.

Jeg mener leserne er ført bak lyset, og jeg ønsker meg fortsatt et svar fra avisa. Mener Bergens Tidende at sannhet i et slikt innlegg er vesentlig?

Debattredaksjonen kunne hjulpet frem leserinnlegget slik det jeg antar er studentens intensjon kom bedre frem.

Jeg ser noen lesere skrive at det ikke er avgjørende om historien er sann, den belyser likevel en virkelighet som finnes, som vi ikke vil se. Jeg mener det er avgjørende at medier beskriver virkeligheten så sant det lar seg gjøre innenfor de genre de har til rådighet.

Egentlig er innlegget i tråd med mye journalistikk om fattigdom, og jeg pleier irritere meg over den. Norsk fattigdom og ensomhet blir ofte beskrevet med overdrevne detaljer og uten kritiske spørsmål. Det gjør oss ikke bedre i stand til å gripe fatt i de problemene som eksisterer. Sannheten om fattigdom er trist nok slik den faktisk er.

Oppdatert: Hilde Sandvik svarte i Bergens Tidende

Hva er det vi har lest egentlig?

200.000 mennesker har lest den ensomme og fattiges studentens førjulsbeskrivelse "En levende død" skriver Bergens Tidende, og mange mennesker er blitt berørt av historien. Dette innlegget er obligatorisk lesning, skriver noen. Andre blir rørt over kommentarfeltet under artikkelen, der mer enn 200 mennesker tilbyr vennskap, julemiddag, kaffekopp og bolle til studenten.

Jeg ble sittende med en helt annen følelse: Hva er det jeg har lest nå, stemmer denne historien virkelig?

Kanskje stemmer den. Kanskje leser vi et menneske som trenger hjelp, og ikke får til å be om det på den måten vi har lagt opp til det på i samfunnet vårt. Men jeg tror ikke det. For meg skurrer fortellingen både i innhold og måten den er fortalt på.

Studenten skriver at h*n aktivt og daglig har søkt jobb siden august, men ble så sulten og nedkjørt etter å ha spist stekt farse av mel, vann og salt at h*n mister håret, at h*n må skjule vekttap og frossenhet på grunn av lavt blodsukker bak flere lag klær. Etter dagesvis med sult tar h*n kreditt i banken. Nå skinner håret igjen.

Historien henger ikke sammen for meg. Studenten flyttet til Bergen og får ikke jobb. En ellers frisk student får en jobb etter daglige forsøk på det, en deltidsjobb, en vaskejobb. Noe får man. Veggene i værelset blir så uutholdelige at h*n må søke tilflukt på biblioteket for å lese Hamsun. Jeg skulle ellers tro at biblioteket var et utmerket sted å sitte for en som har plan om å ta eksamen. Studenten lever av å pante tomflasker som står i oppgangen og salg av et kamera. Så, hvorfor nøye seg med flaskene i oppgangem hvorfor ikke gå ut i byen og lete opp fler tomflasker og få seg en brødbit? Hvorfor går h*n ikke til NAV før nå? Og har h*n virkelig ingen mennesker å be om hjelp?

Et menneske kan riktignok være så deprimert at det ikke kommer seg ut av sengen og til NAV, men heller ikke når sulten gnager? Og er det dette samme mennesket som setter seg ned og skriver et leseinnlegg til Bergens Tidende, i et språk der sjelen gis lindring, lemmene er matte og glansen i øynene slukner? Eller er dette et menneske som leker Hamsun eller svovelpike som ser inn på leende menneskers varme ved restaurantbord? Er det en student i markedsføring, en student i sosiale mediers makt? Eller har vedkommende et annet prosjekt som vi ikke helt får ta del i? Og hva vet Bergens Tidende om dette?

Jeg håper ikke innlegget, hvis det viser at det er skrevet under skjulte premisser, bidrar til å gjøre oss mer kyniske og mindre tilbøyelige til å hjelpe den som trenger hjelp.

Patti Smith og Suzanne Vega

kommer til Fredrikstad til sommeren på Månefestivalen. Kanskje har det stått svære annonser om dette, eller kanskje du har nytte av denne opplysningen. Det kan visst bli utsolgt, så det lønner seg å vurdere saken nå.

Jeg har hatt permisjon og har svirret rundt i utlandet i fem uker, Reykjavik, New York og nå Las Palmas. Jeg kommuniserer mer på Instagram for tiden, på de små observasjonene, skulle ønske de som leser meg her også ville finne ut av det med Instagram, jeg savner den mer hyppige kommunikasjonen. Instagram har en letthet over seg som jeg liker. I morgen er det hjem til hverdag, alvoret og jobb. Det har vært godt med et langt friminutt.

Internett, min venn

I lommene har jeg nettutstyr. Jeg rusler rundt i New York på desemberferie med nettbrettet, og med en lommeruter som gir meg så mye nett jeg trenger hele ferien, langt billigere enn utlands-mobilnett. I lommene har jeg også min egen lommelader, som kan gi meg ekstra strøm hvis jeg skulle bli tom. Jeg er godt rustet for ferie.

Les hele teksten i Journalisten, jeg kritiserer at hovedtyngden av den journalistiske nettdekningen er så fryktsom.

http://m.journalisten.no/node/41222

Å utvide bildet

I går tok jeg toget fra Manhattan et par timer oppover langs Hudson-elva. Jeg satt og så ut av vinduet, på gammel industri, på store områder uten tegn av folk, med tynn vinterskog med nedfalne trær som ikke ville fyre i peisen med, med bekker og små vann med is på, de typiske høye brune stråene, et og annet gammelt industriområde, gamle villaer med god avstand fra hverandre, dette var landsbygda. Og så noen småbyer før vi nådde Albany og snudde nedover igjen.

Det kjennes som New York ble mye større. Upstate, der Don og Betty bodde, der Meryl Streep og Robert de Niro tok toget i Falling in Love, dit nederlenderne kom, det fins referanser, jeg har sett stedene på fim. Jeg ser dem fortsatt på kart, slik jeg kan sitte og stirre også på Long Island, på Hyannis, Marthas Vineyard og andre områder i verden.

Når jeg får sett et sted på ordentlig, sett med mine egne øyne, uten den avstanden som et tv-apparat eller et ark i et blad gir, så forvandles denne delen av virkeligheten som jeg har gjort meg forestillinger om, fra å være et "at" til å "være i meg". Jeg tror dette er en riktig beskrivelse av følelsen. Jeg visste at stedene fantes før også, men nå har jeg sterkere, mer mangfoldige og aktive forestillinger om dem. Jeg kan hente frem en bredde av opplevelser på et øyeblikk nå, hvis noen nevner området over Manhattan.

Følelsen jeg er på jakt etter å gripe fatt i minner om hukommelsen om da jeg fødte. Lenge var fødselen i meg, etter noen år husket jeg den ikke på en direkte måte, jeg bare visste "at" det gjorde veldig vondt.

Jeg vet ikke om jeg har tungt for det, men jeg syns det er mye vanskeligere å forstå noe hvis jeg ikke får sniffet på det i virkeligheten.

Er svette i naturen, mannens duckface?

Alle pattedyr ordner seg med sosiale bånd til andre. Det er på sin plass at det er sånn med deg også. Sosiale bånd får meg til å ta bilde av meg selv med trutmunn, eller andre rare ting.

Jeg har kronikk i Dagbladet i dag.

Dagbladet i morgen

I morgen har jeg en tekst i Dagbladet, og det gjør meg opprømt. Jeg håper folk vil lese den. Den første setningen er:

Hvis du vil lage trutmunnfjes, kan du godt det.