Sånn! La det bli en lærepenge!

Jeg ligger og flyter og sover og spiser i Hellas, siste rest av sommerferien. Det er fint her, vi bor i små hus mellom oliventrær og sjasmin som blomstrer. Frokostsalen ligger helt nede ved havet og har åpen front og oppskåret frukt til youghurten, tynne eplebåter, tynne nektarinbåter, små lysebrune rosiner. Folk er vennlige, kelnerne hyggelige, ingen er påtrengende. Det er godt å hvile her. Jeg har soset rundt i en mild ro, helt til aggresjonen min møtte mannen med taxibåten.

I resepsjonen forklarte de hvor taxibåten rundt odden til Parga gikk. Den koster to euro. Jeg fant den, det var den fine, lave hvite båten med noen malte bord i lyseblått, men det var ingen skilt på den lille flytebrygga. Båten hadde tak av lerret og i båten satt det to passasjerer da jeg skulle på. Jeg tok frem pengboka og spurte mannen med båten om han skulle til Parga? Maybe, sa han og snudde seg og gikk bak i båten til motoren sin. Ingen av oss hadde smilt.

Jaha, tenkte jeg, er det slik vi skal ha det? Du skal la meg sitte her og bare være nesten sikker på at du skal til Parga og at det koster to euro som damen i resepsjonen sa. Selvsagt skal du til Parga, selvsagt koster det to euro, men du vil at jeg skal være usikker på det. For det er klart, du kan sette båten mot anti-Paros så mye du vil og si at det koster tusen euro for her er det du som bestemmer, det skal være visst.

Fyren styrer inn mot ei lita øy på veien mot Parga og der går de to andre passasjerene av. Skal du ikke av på øya, spør fyren med båten. Nei, Parga, sier jeg og peker rett over sundet til Parga. Me, Parga? No. Sier fyren. Yes. Sier jeg. Og mens han styrer inn mot havna i Parga bestemmer jeg meg for å ikke se alvorlig på ham idet jeg går av og si, du er en meget uhøflig mann. Heller ikke stoppe ved billettboden på kaia og fortelle billettøren at skipperen deres ikke er høflig mot passasjerene. Nei, jeg gjør ingen av disse tingene.

Idet jeg skal til å gå av båten griper jeg skipperen med sine 65 år og buskete og bryske bryn i trøya, jeg vrir neven min rundt og trekker fyren nærmere fjeset mitt. Du trodde kanskje jeg ikke har så mange krefter som deg siden jeg er kvinne og musklene dine buler. Men det stemmer ikke, jeg har superkrefter og du skal heretter gi faen i å antyde at hvis du får det over deg kan du snu båten og kjøre hvor du vil og gjøre hva du vil med meg for du er skipper og mann, mens jeg er ei turistfitte. Dette spytter jeg frem mens fjeset han er helt inntil mitt.

Deretter slenger jeg leggen min opp og knekker knærne hans sammen. Jeg velter ham over på magen, drar den ene armen hans bak på ryggen, legger fjeset hans ned i dørken og trykker hodet hans videre nedover slik at jeg knar nesen godt inn i bunnen av båten. Sånn! sier jeg. Mens jeg lar foten min hvile seg på ræva hans mens jeg børster håndflatene sammen og ser på de som sitter i billettboden rett ved. Sånn! sier jeg og tar tak i bryggekanten og svinger meg opp.

Jeg skulle ønske jeg så ut som

Harry Dean Stanton

Det er sånn jeg føler meg. I går så jeg Partly Fiction der Harry Dean sang og snakket mens vi så nærbilder av fjeset hans. Når han beveger det og ser på oss med øynene sine, tenker jeg: Ja, Harry Dean. Sånn er det. Jeg føler meg som du ser ut. Se på meg, Harry.

Nei, la oss ikke det

Let´s walk to the end of cancer? Jeg er ikke så sikker på det, nei, hvis det kan få være opp til meg. I enden av kreft-gata bor heldigvis ofte friskhet, men sannelig også altfor for tidlig død. For et tåpelig slagord.

Og visst lunker jeg på gammel irritasjon, den blir stadig gitt ny fyr, i dag ved en plakat på T-banen i New York. For hvis vi bare går ti kilometer sammen med plakater og artige rosa sløyfer og gir en hundrings til arrangementet og litt til forskning så fikser dette seg snart?

Det er fint at folk går turer. Det er fint at de finner samhold. Men mer effektivt med skatt og forskningsmidler over statsbudsjettet. Og så er det dette som er så vanskelig for folk å forsone seg med i den tiden vi lever i: Vi kan ikke bare bestemme oss for å finne en løsning på alle problemer. Noen ting er vanskelig å finne ut av. Noen ting ved livet er usikkert.

På Coney Island

På Coney Island var fargene bleike. Vi lå på teppe, vi hadde brødskiver og blå druer med. Sanda var lyst brun og den kastet et dempende skinn mot de sterkere fargene som er malt på de tingene menneskene har bygd. Disen ga et ekstra softa filter på. Men selv om fargene i virkeligheten liknet de på bilder fra 50- og 60-tallet, justerte kameraet fra i år dem opp til de hverdagslige klare. De var finere i øyet mitt.

Jeg lå og så på folk. Folk foretar seg som regel en god del. De leter frem mat, rydder den vekk, bærer barna til havet. Jeg foretok meg lite. Jeg skiftet stilling av og til, så på hva de andre holdt på med, eller stirret tomt ut i lufta.

Ved siden av satt to mennesker på hvert sitt håndkle, i passe avstand fra hverandre. De kom ikke til stranda sammen, de kjente ikke hverandre kunne man se. Etter et par timer henvendte han seg til henne og sa: Tror du dette er den siste dagen på stranda i år? Det trodde ikke hun, hun dro til havet i all slags vær. Hun var mager og energisk, han lo. De var begge rundt 40 tror jeg.

De snakket om livet, om forventninger til det, om forhold de hadde og ikke hadde, om hva som er viktig. Etter enda et par timer lå hånda hans ytterst på kneet hennes, men samtidig nært kneet som var hans eget. Håndklærne hadde kommet nærme hverandre. Jeg hadde ikke sett hvordan det skjedde. Det ble senere på ettermiddagen, vinden forandret seg fra kjølende til kald og da pakket de bagene sine og forlot stranda sammen. Det så så lett ut.

Ta matpakka di!

Men nå står du der på gata og har grå et­ter­vekst. Du kom­mer deg ikke opp igjen et­ter fe­ri­en. Du kom­mer deg ikke på, før var du all­tid på. Nå vet du ikke hvor pif­fen er blitt av. Egent­lig har du ikke vært der oppe på en stund, men du har ikke helt lagt mer­ke til det, el­ler du hå­per i alle fall at kol­le­ge­ne ikke har mer­ket det. Nå har du bare lyst til å job­be mind­re. El­ler, alt er blitt så tungt. Egent­lig har du ikke lyst til å job­be mer. Men det må man jo, det gjør man jo, alle må med.

Denne fredagens spaltetekst i Journalisten, her kan du lese hele, på hvit bakgrunn og greier.

Sandy Hook, hviling

Jeg er i New York, nå er det hviling, nå er det sommerferie. Dette er Sandy Hook, en gammel nedlagt militærbase på en landtunge med strand utenfor New Jersey. Man kan ta båt dit fra Manhattan 34. gate. Båtturen er best. Det var mer enn 30 grader og vi satt i bararma hele veien utpå havet. Fortet ser ut som Andeby. På kaia sto to bryske kjerringer med hver sin gamle, gule skolebuss og kjørte oss nord eller sør på øya.