torsdag, september 26, 2013

Sånn! La det bli en lærepenge!

Jeg ligger og flyter og sover og spiser i Hellas, siste rest av sommerferien. Det er fint her, vi bor i små hus mellom oliventrær og sjasmin som blomstrer. Frokostsalen ligger helt nede ved havet og har åpen front og oppskåret frukt til youghurten, tynne eplebåter, tynne nektarinbåter, små lysebrune rosiner. Folk er vennlige, kelnerne hyggelige, ingen er påtrengende. Det er godt å hvile her. Jeg har soset rundt i en mild ro, helt til aggresjonen min møtte mannen med taxibåten.

I resepsjonen forklarte de hvor taxibåten rundt odden til Parga gikk. Den koster to euro. Jeg fant den, det var den fine, lave hvite båten med noen malte bord i lyseblått, men det var ingen skilt på den lille flytebrygga. Båten hadde tak av lerret og i båten satt det to passasjerer da jeg skulle på. Jeg tok frem pengboka og spurte mannen med båten om han skulle til Parga? Maybe, sa han og snudde seg og gikk bak i båten til motoren sin. Ingen av oss hadde smilt.

Jaha, tenkte jeg, er det slik vi skal ha det? Du skal la meg sitte her og bare være nesten sikker på at du skal til Parga og at det koster to euro som damen i resepsjonen sa. Selvsagt skal du til Parga, selvsagt koster det to euro, men du vil at jeg skal være usikker på det. For det er klart, du kan sette båten mot anti-Paros så mye du vil og si at det koster tusen euro for her er det du som bestemmer, det skal være visst.

Fyren styrer inn mot ei lita øy på veien mot Parga og der går de to andre passasjerene av. Skal du ikke av på øya, spør fyren med båten. Nei, Parga, sier jeg og peker rett over sundet til Parga. Me, Parga? No. Sier fyren. Yes. Sier jeg. Og mens han styrer inn mot havna i Parga bestemmer jeg meg for å ikke se alvorlig på ham idet jeg går av og si, du er en meget uhøflig mann. Heller ikke stoppe ved billettboden på kaia og fortelle billettøren at skipperen deres ikke er høflig mot passasjerene. Nei, jeg gjør ingen av disse tingene.

Idet jeg skal til å gå av båten griper jeg skipperen med sine 65 år og buskete og bryske bryn i trøya, jeg vrir neven min rundt og trekker fyren nærmere fjeset mitt. Du trodde kanskje jeg ikke har så mange krefter som deg siden jeg er kvinne og musklene dine buler. Men det stemmer ikke, jeg har superkrefter og du skal heretter gi faen i å antyde at hvis du får det over deg kan du snu båten og kjøre hvor du vil og gjøre hva du vil med meg for du er skipper og mann, mens jeg er ei turistfitte. Dette spytter jeg frem mens fjeset han er helt inntil mitt.

Deretter slenger jeg leggen min opp og knekker knærne hans sammen. Jeg velter ham over på magen, drar den ene armen hans bak på ryggen, legger fjeset hans ned i dørken og trykker hodet hans videre nedover slik at jeg knar nesen godt inn i bunnen av båten. Sånn! sier jeg. Mens jeg lar foten min hvile seg på ræva hans mens jeg børster håndflatene sammen og ser på de som sitter i billettboden rett ved. Sånn! sier jeg og tar tak i bryggekanten og svinger meg opp.

8 Kommentarer:

Anonymous Strekker sa ...

!

27 september, 2013 07:48  
Anonymous tb sa ...

Vært der... Kjent på den.
men jeg er mann, så da teller det vel ikke positivt i alle fall.. så hver gang jeg kjenner at jeg nærmer meg, prøver jeg å putte det dyret inn på rommet sitt og låse døra ;-)

27 september, 2013 10:53  
Anonymous Strekker sa ...

Jeg er ikke sikker på om fr. martinsen slapp dyret ut av rommet eller om dette er et tilfelle av l'esprit d'éscalier, men jeg likte det likevel!

27 september, 2013 13:14  
Anonymous tb sa ...

Jeg er ganske helt sikker på at fr.martinsen her, i siste del av sitt innlgg, beskriver den greia med det franske navnet, og at siste del av innlegget altså omhandlet en virkelighet litt på siden av den virkeligheten vi vanligvis omtaler som virkelig... ;-) Men mitt poeng er at jeg også mange ganger har kjent nettopp slike relativt fysiske varianter av l'esprit d'éscalier velte fram i meg.. (forbainna parkeringsvakt, æ skull ha slått'n rætt ned! come on, make my day punk!) og da føler jeg faktisk noe som likner på skam, som mann, som sivilisert (håper jeg), over å leke med slike tanker, over å kjenne at slike ting bor i meg...

Har lest SCUM Manifesto, og likt det (med en slags skrekkblandet fryd..) som provokasjon (selv om jeg håper det ikke er bokstavelig ment), og ser logikken i slagordet Kill all men http://stavvers.wordpress.com/2013/05/07/kill-all-men/ og forstår jo at det kan være befriende og frigjørende for kvinner.. men som mann kjenner jeg bare skam over den volden som jeg er redd for bor et sted i meg også? Jeg hevder intenst at å være et skikkelig mannfolk ikke handler om å knuse nesa på folk du ikke liker..
nei, der rota jeg meg visst bort i ett eller annet

27 september, 2013 14:18  
Anonymous Strekker sa ...

Jeg synes ikke du rotet! Det er interessant å høre om forskjellen. Jeg har selvsagt følt den voldelige trappeånden som vi gjetter på at fr.martinsen beskriver her, men aldri følt skam ved den. Kanskje fordi jeg er en ganske liten og vever kvinne. Kjønnsaspektet er muligens viktigst av de tre (størrelse, relativ styrke, kjønn). fr.martinsen er, eller var i alle fall, ganske sterk, tror jeg. Jeg lurer på hvordan jeg ville følt det om jeg faktisk var i stand til å påføre mye smerte og skade.

27 september, 2013 16:33  
Anonymous Hege sa ...

Deilig! Deilig!

27 september, 2013 19:43  
Anonymous Anonym sa ...

Haha! Den filmen som dukket opp i hodet... Fantastisk,
M

27 september, 2013 21:23  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk, dere!

Skammen har jeg også følt. Det handler vel om å miste ens cool. Mitt ofte beherskede jeg handlet som i avsnittet over det fysiske svaret, jeg sa i fra, rolig og kjølig arrogant til tosken, behersket og forsøksvist forklarende til billettbodkvinnen.

Situasjonen jeg var i var dynket med forutsetninger for kjønnene. Jeg var satt i en situasjon som ga meg rett til å bli rasende, og det eneste svaret jeg kan, som ikke gjør at jeg mister verdigheten, er å ikke vise boblende og ukontrollerte følelser, men denne kalde arrogansen.

Men, de færreste situasjoner er som denne, at det er gitt at jeg er under en type angrep som gir moralsk rett, nærmest plikt til et slag tilbake.

Skammen tb føler tror jeg at jeg kjenner, hvertfall likner min skam. Jeg angriper nemlig selv, ansatte som utøver det jeg mener er urimeligheter f.eks, jeg påpeker urimelighetene, ikke alltid cool til det siste kan jeg innrømme.

Etterpå har jeg en blandet følelse av å forsvare meg selv i min indre dialog, hvordan skal verden gå fremover hvis ingen påpeker urimelighetene, liksom. Hvis ingen snakker om dem?

Men også irettesettelsen: Slapp av litt, ikke la iritasjon basert på mangel på mat og søvn ose ut av porene dine, overse det uviktige.

Så selv om mine angrep sjelden har fysiske fantasier, men foregår verbalt og i virkeligheten, så bunner de i å ty til å kjenne overlegenhet i en situasjon der jeg kjenner meg angrepet. Og er ikke det ganske likt tb-s muskelskam?

01 oktober, 2013 22:35  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start