Dag Solstad

Dag Solstad sier rare ting i den nye intervjuboka med Alf van der Hagen. Han sier ingen er redd for å dø når man er over 50. Han sier også at han har vært "helt fri for referanser til amerikansk kultur og politikk". Jeg har forsøkt å forestille meg en person som lever i Norge i en slik posisjon, men nei. Det er ikke mulig. Jeg liker ikke og er forbauset over at Dag Solstad har et upresist språk.

Og så er det jo ikke sant heller, for senere viser det seg at Dag Solstad mener det blir litt mindre tungt å dø for hvert år som går og at han går på jazzklubb i New York, og klager over at det han kaller katastrofen, at folk føler de kommer hjem til New York, mens man, ikke han heller, føler noen kulturell forbindelse når han går rundt i Roma eller Aten, bare i Jerusalem blir historien levende for ham. "Den hjemmefølelsen som Ibsen og Bjørnson fikk da de kom til Roma, er den samme som vår kulturløse generasjon får når de kommer til New York. Det er forferdelig." Man kan åpenbart ikke stole på det Dag Solstad sier. Vi sier litt av hvert flere av oss.

"Da tenkte jeg at jeg fikk se å ta meg sammen om å være litt far. Så da var hun i Roma, på Forum Romanum, tretten år gammel. Stakkars jente, hun har også vært med på så mye kjedelig sammen med meg. Jeg tror hun syntes Forum Romanum var kjedelig, det er ikke så lett å forestille seg hvordan det var i antikken. Det er faktisk veldig vanskelig."

Når Dag Solstad skriver at han drikker en flaske hver kveld, skal man da forstå av seg selv hvilket innhold det er i flasken? Bare en tanke.

Jeg leste denne boka i den rekkefølgen jeg pleier lese om folk i biografiliknende bøker. Jeg begynner med at de er blitt voksne og så leser jeg meg ut hele voksenlivet og alderdommen. Så gå jeg eventuelt tilbake til barndommen hvis jeg skulle få lyst. Men hvem interesserer seg for foreldrenes barndom, pussig mye om dem i biografier.

Jeg liker å lese hva folk tenker, Solstad også. Folk skulle skrevet mer om hva de tenker på, hvorfor blogger ikke flere, skjønner det ikke. Vi som lever i denne tiden der vi kan. Solstad er så ubegeistret syns jeg. Han forferdes over hvordan folk definerer seg i forhold til teknologi og mener datamaskinen ikke er en stor nyvinning, den gjør bare kontorarbeidet lettere. Men hvis den er koblet til nettet, Dag Solstad. Og han sier at foreldre og besteforeldre jo ikke skrøt av at de var heldige som opplevde å få strøm og bil og radio og symaskin. Jeg håper Dag Solstad husker feil, jeg håper de var skikkelig begeistret og sa det høyt. Jeg kan fortsatt bli glad over å tenke på at jeg har vaskemaskin. Ingenting er feil med begeistring.

Jeg liker å lese pussigheter folk har for seg, Solstad også. Dag Solstad tar trikken til Centra på Majorstua nesten hver dag for å handle, det er den eneste matbutikken i byen han syns virker. Han tar trikk nå som han er pensjonist og billetten er så billig, får seg ikke til å ta så mye drosje mer. Han kjøper to bæreposer hver gang, sier han. For egen del er det først i det siste jeg har skjønt at jeg kan legge en bærepose hjemmefra i veska.

Du har tross alt ikke så fryktelig god råd?
Har jeg ikke fått æreslønn? Må jeg ikke bruke den?
I romanene 16.07.41 og Armand V. kjøper du slangeskinnssko og dyre dresser og bor på luksushotellet Londra Palace i Venezia. Du er jo radikaler. Har du mage til dette?
I høyeste grad. Jeg har faktisk ikke penger til det, men mage har jeg. Jeg har et så dårlig forhold til eiendomsretten, at jeg synes det er herlig å bare sløse, med gode ting, da. Gleden over nytelsen er stor for meg. Jeg har aldri skammet meg over at jeg får lyst på hummer, og at jeg tillater meg å gå og kjøpe den.

Dag Solstad sier at han er gjerrig også, og blir glad når han kan handle på tilbud. Han sjokkeres over hva folk handler på Rema 1000: Og jeg lager ordentlig mat. Du bruker mye tid? Jeg har mye tid, husk på det. Og så tenker jeg så godt når jeg lager mat. Jeg liker å stå over grytene. Hvis maten skal stekes en time, setter jeg meg ikke ned med en bok mens jeg venter, nei, da står jeg over maten hele tida, og rører litt nå og da.

Et annet sted sier han: "Men jeg er blitt mer forsiktig med å gå til angrep på eiendomsretten, siden det jeg selv regner som en sykelig trang til eiendom, kanskje kan sees på som en sunn hengivenhet til tingenes verden."

Ok, nå må jeg snart gi meg med sitater, man skal jo ikke bare sitere uten å bidra med egne tanker innimellom selv også. Men jeg har ikke så lyst på egne tanker i dag, vi holder oss til Dag Solstad i dag. Jeg kjenner meg igjen i det han sier om å ta inn musikk. Han vet at musikk kan løfte ham, han liker konserter, da er han innstilt på å lytte til musikk. Men til hverdags har han det stille hjemme. Jeg også. Jeg blir forskrekket hvis gjester spør om bakgrunnsmusikk hjemme hos meg, langt i fra sier jeg. Her går det ikke med noen bakgrunnsmusikk. Ikke nå lenger.

Dag Solstad: "Men det hender, og ganske ofte, når jeg sitter her, at jeg tenker at nå skal jeg sette på en plate. En pianokonsert med Mozart, eller han gærningen fra Canada, Glenn Gould, med Bach. (fr.M: også Patti Smiths favoritt). Det ville vært veldig deilig.Men som oftest når jeg tenker på det, så merker jeg at jeg ikke er psykisk i stand til å ta imot det. Det blir for stor påkjenning, rett og slett, å høre musikk."

Livet

I dag var jeg på Radiumhospitalet til sjekk nummer to etter strålebehandlingen før jul. Alt vel, neste sjekk i august. Jeg har fatigue, jeg smaker fortsatt ikke salt og søtt, jeg har tørr munn. Men dette er små problemer i sammenhengen. Da jeg kom hjem fra sykehuset gikk jeg over Olaf Ryes plass, på vei til en kafé for å feire med en frokost blant andre mennesker. Jeg gikk over plassen og kjente på hvor varmt det plutselig hadde blitt. Hjemme i bakgården blomstret det svære kirsebærtreet i morges, og alt tyder på at jeg skal få være i livet i enda mange år. Jeg kunne kjenne gleden i brystet et sted, den steig opp. Men i neste øyeblikk samtidig sorgen over han som ikke fikk oppleve denne våren ferdig, og heller ikke andre vårer. Noen av oss har flaks. Noen av oss er heldige.

Det er jo bare papir

Klart jeg kan brenne bøkene mine hvis jeg lyster. Det er ingen som forlanger at jeg må gå ut hver kveld etter Dagsrevyen og lete på gata til jeg finner noen som enda ikke har lest avisa og som vil ha mitt eksemplar og som lover å ta den med hjem og også lese i den. Det er bare papir. En bok er ofte bare en lang avisartikkel.

Gamle lesere av denne bloggen kjenner igjen tematikken.
Den fikk noen nye ord i teksten til Journalisten i uka som var.