onsdag, september 19, 2012

Helsevesenet, irritasjon

Og så jeg som er så u-irritert på helsevesenet fra før.

Jeg har fått lapp fra legen om at jeg skal til en røngtenavdeling. Aker sykehus sin poliklinikk for slikt vil ha tilsendt lappen og så får man svar innen en måned.

Hæ? Her er det ikke noe som skal granskes eller grunnes på. En lege skal ta en kikk på de fire ordene som legen har skrevet og sette meg i en kø.

Hva slags respekt er det for pasienter å velge å organisere seg sånn at man ikke får til bedre?

3 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg er nærmest en jomfru i bruk av norsk helsevesen (og slik kan tenkes det fortsetter også) - men akkurat nå gjør jeg forbausende og nye erfaringer.

Jeg har jo hørt om fritt sykehusvalg, men jeg trodde det gjaldt operasjoner og litt større greier, ikke en skarve røngten, og ikke at det var så betydningsfullt.

Så hvorfor tar ikke legen som en rutine og gir deg en lapp og sier: Her er listen over de som tilbyr undersøkelsen du skal gjøre, ring litt rundt, ventetiden kan være forskjellig med et par måneder?

Og sykehusene "liker å gjøre det på den måten" som blodprøvemennesket forklarte meg i går da jeg klaget over at Aker måtte ha henvisningen i brev og så skulle de svare i løpet av en måned på når jeg kunne komme.

Null kontroll over tidsbruken, for meg.

Det første stedet jeg ringte, husker ikke hva det het, holder til på Oslo City, hadde 28 virkedager som ventetid på min undersøkelse, uti november ville det bli.

Så tipset en kollega om Aleris. De tok faks, faks dere. Og jeg kunne regne med to eller tre uker ventetid. Ok, den tar jeg.

21 september, 2012 08:10  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hva har jeg lært om helsevesenet siden fredag?

Jeg fortalte legen hvor irritert jeg ble på Aker sykehus som sa noe om at jeg måtte vente en måned for å få vite hvor lenge jeg måtte vente.

Legen sa at leger pleier mase på sykehus om at de skal slutte å ha den frasen i telefonen, for pasienter misforstår den.

For det er jo ikke slik jeg oppfattet det heldigvis: "Vi er jo leger, vi ser jo på papiret som kommer med en gang".

Da hun sa det ergret det meg at jeg ikke hadde tatt det med en gang: Det er en frase som dreier seg om å sikre seg og opplyse om garantien.

Men hva faen, man tenker ikke nødvendigvis at man må ha tolkningsapparatet på plass for å bestille seg en time?

Ellers, sansynligvis ikke noe alvorlig i veien med meg, all statistikk peker mot det. Likevel, en prøve er sendt hit, en annen dit, jeg var hos en spesialist på mandag, skal til Aleris på lørdag for en ultralyd. Svaret på den går til fastlege og spesialist.

Alt dette for sikkerhets skyld. Det er stadig vekk mye å være takknemlig for, født i riktig tid på riktig sted.

25 september, 2012 22:51  
Blogger fr.martinsen sa ...

To fortellinger, en kort og en litt lengre.

Kort: Lørdag var jeg på ultralyd for første gang i mitt liv. Veldig effektiv og proff affære, kom inn før tiden, fikk informasjon om hva legen så og hva det ikke kunne være og muligens være.

Det som var eksra fint var at han flere ganger sjekket: Hvilken prøve er tatt fra fastlege, fra spesialisten? Og da jeg gikk sa han med en tilfreds tone: Fastlegen og spesialisten har tatt akkurat de riktige prøvene.

Den lengre fortellingen handler om følelser.

Jeg har en minst mulig følelsesladd innfallsvinkel til medisinske problemer. Jeg føler meg rolig, hører på hva legen sier, bidrar med mitt med å få tempo på undersøkelser og ellers gjøre det legen og andre fagforlk forteller meg at jeg skal.

Or so I thought.

Bortsett fra at jeg en natt nå drømte at jeg skulle skytes, hele drømmen dreide seg om venteperioden før skuddene skulle komme, så besvimte jeg av kroppsfrykt for noen dager siden.

Jeg satt på første rad i domkirken på en korkonsert. Da jeg var ferdig med å ta inn hvor pent det er der og tenke på at jeg vel ikke syns Benjamin Britten og gjengen appellerte særskilt til meg, begynte tankene og gå, jeg kjedet meg litt og jeg ble sittende og kjenne på kroppen.

Etter en stund kjente jeg meg uvel, litt svimmel, litt fjern, og jeg prøvde å spore tankene inn på bookinger av koselige hoteller i Provence, dit skal jeg i november.

Men det var for seint, kroppen hadde tatt over, jeg visste det bare ikke der jeg satt. Det rasjonelle hadde delvis forlatt meg. Jeg skjønte ikke at jeg burde gi et hint til datteren min som satt ved siden av om at jeg følte meg uvel og kanskje ville besvime. Jeg tenkte bare at det var for ståkete og usikkert å skulle bevege seg ut.

Det siste jeg husker er at tyggegummien jeg hadde i munnen var så slitsom å tygge på. Den måtte ut. Jeg klarte ikke å forholde meg alminnelig til et slikt prosjekt, pakke tyggisen pent inn i et papir, jeg tok den ut av munnen og la den inn i veska. Jeg hadde glemt hele greia da jeg fant klysa neste dag.

Etterpå fortalte datteren min at hun så meg komme sigende mot seg på benken med et tomt blikk og at hun ropte "mamma, mamma" før musikken satte i med et par skikkelige poengteringer, fortalte noen i koret henne i etterkant.

Og jeg våknet til meg selv, liggende flatt på en benk på første rad i domkirken. Jeg skjønte jeg hadde besvimt, jeg kjente svetten piple, jeg skjønte med kroppen at det ikke var farlig, at jeg hadde psyket meg ut selv.

Men ved siden av satt en fremmed dame og holdt meg i hånden og hun hvisket jevnlig til presten at jeg pustet. Jeg forsto at jeg hadde lagd oppstuss og at det var best at jeg oppførte meg pent som pasient og ble liggende litt, ikke sette meg opp igjen slik jeg egentlig hadde lyst til.

Så jeg lå der da og så på de omstridte takmaleriene som fortsatt flakker av. Ytterskoene på kirkebenken. Den fremmede damen med sine rapporter.

En stund passe lenge etter hendelsen etter mitt skjønn, da jeg hadde følt meg trygg lenge på at jeg ikke undervurderte hvor kvikk jeg var (for se for deg filmscenen sett fra radene bak: Hun reiser seg langsomt, før hun synker sammen igjen) sa jeg til damen at jeg kom til å sette meg opp, og jeg satte meg opp.

Jeg prøvde å se lite urovekkende ut. Man blir selvbevisst av å synke sammen helt foran i domkirken. Men uavhengig av det er det som alltid, de få gangene det har skjedd meg, veldig merkelig å miste bevisstheten.

Sekundene før der man merker det, men ikke rekker tenke flere praktiske tanker, likevel, en kroppslig bevissthet om hva som kan skje og hvorfor. Hver gang jeg nesten har besvimt eller besvimt har det vært av tenkt kroppslig ubehag. Og hver gang har jeg visst akkurat det, før det skjedde. Selv den gangen da jeg var 12 år. En merkelig følelse i kroppen.

04 oktober, 2012 21:19  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start