Det er lenge siden jeg har gått og kjøpt en bok samme dag som jeg leste om den i avisa og så lest mens jeg ventet på trikken og mens jeg ventet i parken og mens jeg ventet på maten og sånn gikk ettermiddagen og kvelden. Når man bare vil fortsette å lese, men ikke vil at boka skal slutte.
#den
Paul Auster snakker om seg. Han ser på seg selv og livet sitt og den kroppen som hittil har vært ham. Det skjer med kroppen til Paul Auster.
Sånn begynner boka: Du tror at det aldri vil skje med deg, at det ikke kan skje med deg, at du er den eneste personen i verden som aldri vil bli rammet av disse tingene, og så, én etter én, begynner de å skje med deg også, på samme måte som de skjer med alle andre.
Han tar deg med inn til seg og kroppen sin, det som skjer med den, forfallet, skadene, sexen, maten og han skriver om seg i du-form, jeg liker ikke akkurat det så godt, sånn: Du kunne blitt drept. Hun hadde utvilsomt rett. Arret er blitt mer og mer utydelig etter hvert som årene har gått, men det er der fortsatt når du ser etter det, og du kommer til å bære dette tegnet på hell (øye intakt! ikke død!) til du går i graven.
Jeg er glad for at Paul Auster har det akkurat sånn, slik jeg alltid er når noen forteller meg at jeg har noe felles med andre mennesker. Minner sitter fast i arr, i mynter på bakken, i hjørner og en boks kanel.
Jeg svarer Paul, jo sier jeg, jeg legger fortsatt merke til myntene på bakken, da tenker jeg på kusinen min som var to år eldre og syntes at den som går forbi en mynt på en bakken knapt kan vente seg økonomisk lykke. Jeg har også et arr over øyebrynet, jeg var to år og ramlet på meien til sparken i Tromsø.
Sånn går samtalen
Han roter seg kanskje litt bort fra kroppen i borettslagsreferatsitatene til Siri Hustvedt som han er gift med. Jeg liker jo forsåvidt å få innblikk i private ting: Se og Hør er bare i feil språk, i feil lay-out, om feil folk. Det er helt fint å se at Siri Hustvedt har en banalt tøysete form når hun skriver referater. Men jeg skjønner ikke helt hva de skal i boka.
De nøyaktige adressene på stedene han har bodd tjener til å holde fast en tidslinje på et liv. Men kanskje er det bare en geografisk livets gang Paul Auster selv trenger.
Jeg kart-googler opp hvor langt unna Paul Austers boliger jeg har overnattet selv.
Han forteller historien om sitt liv og morens liv og kroppen stikker innom bare, på side 147 blir jeg rørt over at han deler hvordan han ikke går tilbake til stedet i Prospect Park der han strødde asken av moren sin for ni år siden.
Han roter seg da ofte bort syns jeg, Paul Auster, i en 50-tallsfilm om Bigelow og det før nevnte, men jeg går med på det likevel. Jeg har allerede vært på lag så lenge.
Skadene kroppen har fått har en merkelig stor plass i forhold til mat og rus, han skriver at han liker alkohol og små sigarer, men skriver lite om det.
Han henter opp mattyper og produsentmerker fra barndommen, merkelig deilig å lese om 7Up og Orange Crush, Puffed Rice og Cheerios, og julemåltidet som de har spist med Siris norske foreldre hvert år:
Måltidet varierte aldri, og i løpet av treogtyve år ble ikke en eneste ingrediens tilføyd menyen, og det ble heller ikke fjernet en eneste ingrediens. Ingen kalkun eller gås eller skinke, som man kanskje ville forvente som hovedrett, men svineribbe, lett drysset med salt og pepper, stekt i ovnen og servert uten saus eller smakstilsetninger. Ledsaget av kokte poteter, blomkål, rødkål, rosenkål, gulrøtter og tyttebær, (fr.M: men hvorfor skriver han ikke om rødkålen er varm eller kald, om tyttebærene er rørte eller kokte. Vel, jeg fortsetter:) og med rispudding til dessert. Ikke noe måltid kunne være enklere enn dette, i sterkere kontrast til nåtidens amerikanske oppfatninger om hva akseptabel høytidsmat skal bestå av, og likevel, da du spurte de yngste av dine nieser og nevøer for et par år siden (tradisjonen fortsetter i New York) om de var fornøyde med julemiddagen som den var, eller om de ville foretrekke at det ble endret på den, ropte de alle sammen: Ingen forandringer!
Og siden Hustvedt-klanen feirer jul etter norske skikker, kan vi norsk tid julaften kveld, omtrent når alle i Norge er ferdige med mat og gaver og snakk og de fleste i huset har gått til sengs, og bare noen av oss sitter foran peisen med en siste konjakk før vi går til sengs, se for oss Paul og Siri gjøre de siste forberedelser med tyttebærene før de bærer inn til middag, 6 timer etter oss.
Auster skriver om Joubert, som skrev: Livets avslutning er bitter, og som skrev setningen som rører ham ekstra (særlig det i parantes): Man må dø elskelig (hvis man kan).
