Jonathan Frantzen og meg
Jeg leser Jonathan Frantzens "Mistrivselssonen" i dag
og jeg føler meg nær ham.
det holder for meg. Så Frode Grytten får ha meg unnskyldt.
Jeg leser biografier som jeg leser Se og Hør, som jeg leser Jonathan Frantzens essays. Det ene er bedre enn det andre, men alt er noens liv, ganske uten filter.
Jeg vil vite at noen andre lever også. Mia G. vil gi en unge grøt. Jonathan Frantzen bekymrer seg også. Jeg ser for meg huset han vokste opp i, den masete mora, den glemske faren.
"Mor virket redselsfullt ensrettet og håpløst opptatt av penger og ytre ting, og far lot til å være allergisk mot alt som var moro.
Jeg ville ikke ha det de ville ha. Jeg verdsatte ikke det de verdsatte. Og vi var alle like lei av å snurre rundt på karusellen, og vi var like ute av stand til å skjønne hva som var skjedd med oss."
Han skriver dette i "Mistrivselssonen", de er i Disney World, han er ungdom. Han tenker det ungdommer tenker. Senere står han i huset i den lille byen som vi er blitt kjent med etter hvert, vi som Se-og-Hør-leser og vanligleser Jonathan Frantzen og han skal selge det huset som moren så møysommelig har bygget opp.
"Hun satt år etter år i rommene og spurte seg selv hvordan det kunne bli enda bedre. Det hun ville, var at man skulle komme inn og føle seg velkommen og glede seg over det hun hadde gjort.
Hun viste frem seg selv ved sin gjestfrihet, hun ville at man skulle ha lyst til å bli værende."
få en impuls. Men så står J.F. der og skal rydde henne ut en dag.
"Selv om innboet i hennes endelige utkast var solid og godt utført, i fin kirsebær og lønn, kunne verken brødrene mine eller jeg få oss til å ønske oss det vi ikke ønsket. Jeg kunne ikke foretrekke hennes nattbord av lønnetre fremfor den tilfeldige vinkassen jeg hadde ved siden av sengen min i New York.
Men likevel, å gå vår vei og forlate dette hjemmet som var så fullstendig møblert, så nær slik hun alltid hadde villet at det skulle se ut, gav meg den samme paniske følelsen av sløsing som jeg hadde hatt to måneder tidligere, da jeg forlot den ennå hele kroppen hennes, med hender, øyne, lepper og hud så perfekt intakt og som så nylig hadde fungert, for at begravelsesfolkene skulle ta den bort og brenne den opp."
Så sånn er det. Jeg er ikke bare moren hans, jeg er også J.F. selv synes det meg, for en arkaisk uttrykksmåte. Og foreløpig er jeg bare kommet til side 46.
Men hvis jeg hadde vært forlaget til Jonathan Frantzen i Norge ville jeg i alle fall sørget for en norsk wikiartikkel på ham.
Her er i alle fall noen bøker han anbefaler.
Og her er et essay Kathryn Chetkovich har skrevet. Det er en historie om å være kvinne, om kjærlighet og å misunne kjæresten sin talentet hans.
Og hvis ikke det snart kommer noen bilder i denne bloggen blir jeg nødt til å skifte bakgrunn til hvit. Synes det meg.
og jeg føler meg nær ham.
Oops
Han skriver ikke akkurat blogg, men fordi jeg har lest essays og "Korrigeringer" så vet jeg at han smugrøyker for seg selv og hva han tenkte da faren døde av alzheimer.Jeg vet at han skriver om seg selv
Hvertfall skriver han sånn at jeg tror han skriver om seg selv,det holder for meg. Så Frode Grytten får ha meg unnskyldt.
Jeg leser biografier som jeg leser Se og Hør, som jeg leser Jonathan Frantzens essays. Det ene er bedre enn det andre, men alt er noens liv, ganske uten filter.
Jeg vil vite at noen andre lever også. Mia G. vil gi en unge grøt. Jonathan Frantzen bekymrer seg også. Jeg ser for meg huset han vokste opp i, den masete mora, den glemske faren.
"Mor virket redselsfullt ensrettet og håpløst opptatt av penger og ytre ting, og far lot til å være allergisk mot alt som var moro.
Jeg ville ikke ha det de ville ha. Jeg verdsatte ikke det de verdsatte. Og vi var alle like lei av å snurre rundt på karusellen, og vi var like ute av stand til å skjønne hva som var skjedd med oss."
Han skriver dette i "Mistrivselssonen", de er i Disney World, han er ungdom. Han tenker det ungdommer tenker. Senere står han i huset i den lille byen som vi er blitt kjent med etter hvert, vi som Se-og-Hør-leser og vanligleser Jonathan Frantzen og han skal selge det huset som moren så møysommelig har bygget opp.
"Hun satt år etter år i rommene og spurte seg selv hvordan det kunne bli enda bedre. Det hun ville, var at man skulle komme inn og føle seg velkommen og glede seg over det hun hadde gjort.
Hun viste frem seg selv ved sin gjestfrihet, hun ville at man skulle ha lyst til å bli værende."
Jeg er Jonathan Frantzens mor
Jeg gjør sånn. Jeg sitter og pønsker på hvordan folk skal føle seg bekvemme i huset mitt. Hvordan de skal bli varme på beina, fulle på en god måte. Hvordan jeg skal få dem til å le, smake noe godt,få en impuls. Men så står J.F. der og skal rydde henne ut en dag.
"Selv om innboet i hennes endelige utkast var solid og godt utført, i fin kirsebær og lønn, kunne verken brødrene mine eller jeg få oss til å ønske oss det vi ikke ønsket. Jeg kunne ikke foretrekke hennes nattbord av lønnetre fremfor den tilfeldige vinkassen jeg hadde ved siden av sengen min i New York.
Men likevel, å gå vår vei og forlate dette hjemmet som var så fullstendig møblert, så nær slik hun alltid hadde villet at det skulle se ut, gav meg den samme paniske følelsen av sløsing som jeg hadde hatt to måneder tidligere, da jeg forlot den ennå hele kroppen hennes, med hender, øyne, lepper og hud så perfekt intakt og som så nylig hadde fungert, for at begravelsesfolkene skulle ta den bort og brenne den opp."
Så sånn er det. Jeg er ikke bare moren hans, jeg er også J.F. selv synes det meg, for en arkaisk uttrykksmåte. Og foreløpig er jeg bare kommet til side 46.
Men hvis jeg hadde vært forlaget til Jonathan Frantzen i Norge ville jeg i alle fall sørget for en norsk wikiartikkel på ham.
Her er i alle fall noen bøker han anbefaler.
Og her er et essay Kathryn Chetkovich har skrevet. Det er en historie om å være kvinne, om kjærlighet og å misunne kjæresten sin talentet hans.
Og hvis ikke det snart kommer noen bilder i denne bloggen blir jeg nødt til å skifte bakgrunn til hvit. Synes det meg.
innlegg av fr.martinsen på
16:31
3 Kommentarer:
Jeg leste en anmeldelse i Dagsavisen der Frantzen ble fremstilt som en iskald og menneskeforaktende person. Fremstår han virkelig slik i den boka? Jeg synes ikke det, men det er kanskje fordi jeg også kan ha sånne smålige private tanker om andre. Har ikke alle det?
Hva synes det deg,fr?
Det synes meg at jeg må blogge med bilder snart. Ellers blir svart-leser-leserne sinte. Her er det jo bare tekst for tida.
Men du tenkte kanskje på anmeldelsen.
Den anmeldelsen i Dagsavisen er den øverste lenka forresten.
Hun skriver bl.a.
"Boken preges i for stor grad av den kalde, nærmest menneskeforaktende tonen, som om forfatteren velger å kokettere med at han kan tillate seg å være politisk ukorrekt, fordi han åpenbart er så mye smartere enn de fleste av oss likevel."
Det er jeg heller ikke enig i nei. Det synes meg at han utleverer seg med vilje, se her, her er jeg, med mine små tanker. Så kan du ta det roligere fordi vi er flere.
Franzen står absolutt på "burde lese"-leselista mi!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden