HBO-dokumentaren om Woody Allen og Dylan Farrow og alle de andre

Jeg har skrevet om HBO-dokumentaren om Woody Allens overgrep mot datteren Dylan på Instagram. Denne teksten ble altfor lang, så publiserer hele her og på fr.martinsen-sida på Facebook, som jeg heller ikke har brukt på lenge.

Det er ubekvemt å tro at noen kan gjøre seksuelle overgrep mot barnet sitt, mot andre også. Det er i det hele tatt ubekvemt å ta inn over seg at folk gjør slemme handlinger mot den de skal beskytte, mot fremmede også.

Det er mer bekvemt å la seg selv være i den tro at dette ikke skjer. Vi lar være å se det vi ikke vil se. Det er et stort problem i familievoldsaker.

Men jeg venter meg, av meg selv og andre, at vi forsøker å tenke så klart vi får til, at vi prøver å legge merke til hvor kulturen, vi er vokst opp med og lever i, har gitt oss blinde flekker i tenkningen vår, i spørsmålene vi stiller, i konklusjonene vi trekker. For vi er alle påvirket av kulturen.

Det skuffer meg at ikke folk forsøker å være redelige når de hører en slik historie som Dylan Farrows. Det skuffer meg at det nesten alltid er kvinner som blir mistenkeliggjort, antatt løgnaktige, manipulative, hevngjerrige, sjalu. Enda statistikken viser at det oftest ikke er offeret, eller kvinnen som støtter barnet, som lyver. Men den voksne mannen, eller den mektige.

Jeg har fulgt saken opp gjennom årene, via New York Times, andre medier, blogger. Jeg har sett hvordan mange har kjøpt Woody Allens historie. Han tok tidlig grep over mediene. Det blir godt beskrevet i serien. Den kan også sees bare som en historie om mediemakt.

Jeg har lest kommentarfelt, jeg har lest anmeldelser, nå etter at dokumentaren kom. Jeg synes det er en slurvete mistenkeliggjøring av Mia Farrow, for ikke å snakke om en forenkling, når en del trekker frem hvordan det har gått med de andre ungene hennes. Tre av de er døde.

Kjetil Lismoen skriver i Aftenposten: Mia beskrives som nesten for god for denne verden. (Jeg synes hun er ganske kritisk mot seg selv). Og han fortsetter: Men tragediens omkostninger har vært forferdelige, med tre døde barn, hvorav ett med sikkerhet tok livet av seg. Dette er utelatt fra serien.

Som om disse sakene har en nødvendig sammenheng.

Jeg liker ingen av de norske anmeldelsene. Jeg tror ikke det er fordi de er kritiske. Jeg tror det er tonen, lettvint kritisk.

Endel trekker frem bloggposten som det ene barnet, Moses, skrev for noen år tilbake. Den nå voksne mannen Moses har fortsatt ikke troverdighet når han i Guardian før jul slår fast at han som 14-åring kunne bedømme Dylans reaksjon samme dag og dagen etter og dermed slutte at hendelsen ikke hadde funnet sted: - Absolutely not.

Jeg er alltid skeptisk når folk er for bastante. Ronan Farrow sier det i stedet slik: Jeg har lest rettspapirene. Jeg tror på min søster.

Ronan Farrow har endret syn med alder, arbeidsoppgaver, endret kultur. Han sier at han skammer seg over hvordan han selv dekket Cosby-saken. Ronan Farrow skulle senere gjøre et grundig arbeid med Weinstein-saken og bidro med den til at MeToo-bevegelsen skjøt fart.

Det er ikke uvanlig at søsken ser oppveksten sin ulikt, som i Anna Wahlgrens ungeflokk, eller hos familien Alva/Gunnar Myrdal eller i familien Hjorth.

La meg så rydde litt i det som skjedde:

Mia Farrow gikk ikke til politiet, hun tok Dylan til barnelege dagen etter at hun hørte om overgrepet. Legen gikk til politiet.

State attorney Frank Maco ledet etterforskingen for delstatspolitiet i Connecticut. Han ville gjennomføre den effektivt og stille, men Woody Allen holdt pressekonferanse der han offentliggjør historien om forholdet han har til den 21 år gamle datteren til Mia Farrow og dreier dermed historien til at Dylan er manipulert og at hevn er Mia Farrows motiv.

Mediene kjøper i stor grad betet, historien er Woody's.

Woody Allen kan komme med at Soon-Yi var 21 år, altså juridisk voksen, så mye han vil. Men det viser en grenseløs mann som tillater seg å innlede et forhold til sin partners datter. Det er ikke sånn at man ikke kan ta kontroll over en slik impuls.

State attorney Frank Maco bestilte en faglig rapport fra John Leventhals Yale-klinikk. Rapporten konkluderte med at Mia Farrow antakelig hadde manipulert Dylan og brukt henne som hevn mot Woody Allen. De ga Woody Allen rapporten og lot ham kunngjøre resultatet offentlig foran klinikken uten at Frank Maco visste det.

State attorney Frank Maco sa at klinikken ikke hadde rett til å trekke en konklusjon om hva som hadde skjedd, at ikke noe indikerte at Mia Farrow hadde manipulert barnet, og at det var han som skulle avgjøre om de skulle gå til sak. Frank Maco sa at en grundig etterforsking viste at han hadde nok beviser til å sikte Woody Allen for voldtekt og seksuelle overgrep.

Mye av det som sies i dokumentaren husker jeg fra tidligere dekning, for eksempel i New York Times i 1993:

«A state's attorney in Connecticut said yesterday that he had "probable cause" to prosecute Woody Allen on charges that he sexually molested his adopted daughter, but had decided to spare her the trauma of a court appearance. Frank Maco, said he had drawn up an arrest warrant for Mr. Allen, but then decided not to pursue the case. He said the girl's mother, Mia Farrow, had agreed that dropping the charges was in her daughter's best interest.» På den tiden sa Frank Maco til Mia Farrow at han når som helst ville være tilgjengelig for Dylan for å forklare hvorfor han ikke tok ut tiltale. Vi får se møtet mellom Frank og Dylan.

Det stemmer altså ikke som mange holder frem, at Woody Allen ble frikjent for alle anklager.

Barnevernet i New York, der Dylan hadde offisielt bosted, hadde sin egen undersøkelse. Fagpersonen her sa det var nok informasjon til å starte en politietterforsking i New York også. Han fikk sparken, gikk til sak og fikk jobben tilbake. Advokaten hans sier det var politisk vilje til å legge saken vekk.

Woody Allen gikk til slutt til sak for å få foreldreretten til Moses, Dylan og Ronan. Det fikk han ikke. Han fikk heller ikke besøksrett til Dylan.

Denne dommeren sa at ingen bevis støtter påstanden at Mia instruerte barna. Woody Allen anket to ganger, tapte alle tre sakene og måtte betale Mia Farrows saksomkostninger

Jeg synes dokumentaren er grundig. Med unntak av et par uttalelser av Mia Farrows venner synes jeg den har svært interessante og relevante kilder.

Den ligger på HBO Nordic.

Da Pushwagner gikk i graven

I dag er siste gang vi er i samme rom som kroppen din, var det noen som sa om det skjedde i Kunstnernes Hus i dag da Pushwagner ble bisatt.

Nå markerer vi overgangen fra nåtid til fortid, sa Thomas Seltzer.

Det var godt sagt syns jeg, for overgangen fra mennesket er levende til vi klarer anse det for dødt er mer uklar enn biologien forteller oss, og nå tenker jeg ikke på gud,
men at mennesker lever videre i bevissthetene våre på forskjellige måter, som at folk snakker direkte til den døde ved kista. Jeg snakker stadig til døde i tankene mine, selv om jeg vet de ikke hører meg. Det er en måte å holde dem i live på, sort of.

Så mye mørk fortvilelse bak de pastellfargede bildene, sa Thomas Seltzer. Og at det ikke måtte bli så sakralt i den hvite overlyssalen i andre etasje at vi kom til å glemme at Pushwagner også var en skøyer.

77 år ble Terje Brofos og det var mye grått hår å se i dag, grått hår, grått skjegg, grått langt skjegg, kvinner med stokker, en rullator.

Ikke så mange kjente fjes som jeg ville trodd. Desto flere raringer blant dressene. En gammel mann i pikkolouniform og de blåeste strømpene jeg noen gang har sett. En mann i safariuniform. Forhufsede sjeler som så ut til å ha fortsatt livs-, hår- og klesstiler fra den gang. Magre brune menn, bleke utflytende menn, kvinner med brede lærbånd rundt ankelen. Alle 70, og der satt de og fortalte oss og hverandre at hvis det er slik at vi fortsatt vil gå med grått hår som velter nedover ryggen, så kan vi det. Og godt er det.

Det var et overraskende og fint minutt da Thomas Seltzer fortalte at Pushwagner en gang hadde ønska seg applaus skulle gå i graven. Det ble det, ikke ett minutts stillhet, men ett minutts kraftig applaus. Og han fikk den på nytt da gravfølget kjørte avgårde ut på veien fra Kunstnernes Hus.

Lars Lillo-Stenberg om Nini Stoltenberg

Denne fridagen, en uventet fri-fredag foran en tom helg. Jeg elsker den. Jeg har gjort kjedelige ting som skal bli gjort, be om et anbud, skrive en epost til et kontor. Oppgaver som det er lett å utsette, men godt å ha fått gjort unna uten den dårlige samvittigheten. Det er nok dårlig samvittighet å ha.

En formiddag som allerede er frampå, som gir en følelse av at her er det bare å gyve løs, på ei lampe som skulle vært levert til franskmannen som skal skru litt på den. Franskmannen og jeg kommer i snakk om hagebord, og jeg skal kanskje kjøpe et av ham.

Jeg vanner blomster. Jeg henter en sekk ved.

Jeg går rundt på Grünerløkka og kjøper strikkepinner på Elna og et godt brød av hun som er polsk tror jeg, og som jeg ikke har sett på lenge for det viser seg at hun har jobbet mest i selve bakeriet i det siste. Hun sier at hun traff datteren min i Thorvald Meyers gate i går.

Og så går jeg innom bokhandleren, jeg har en følelse av at det var en bestemt bok jeg skulle se etter. Det var boka til Lars Lillo-Stenberg som er kommet, den om Nini Stoltenberg.

Jeg går hjem og bruker resten av fridagen til å lese den. Lese i stolen, lese i senga og sovne og lese videre i senga. Ta med boka ned til East i Markveien og lese mens jeg venter på sushien. Sitte foran peisen og spise sushi og lese. Bli sittende etter måltidet og lese.

Jeg møtte Nini i løpet av okkupasjonen av Skippergata. Jeg kom ikke til å bli så kjent med henne, men jeg husker at vi snakket sammen om ting som var vanskelig i oppveksten. Nini var pen. Jeg var sjenert.

Jeg møtte henne et par ganger tilfeldig etter det, en gang på gata i Grensen, hun hadde fått jobb i tv og vi snakket om følelsen av å ikke strekke til. Jeg tror jeg fortalte henne at det overrasket meg at hun hadde det slik. Eller tenkte jeg det bare, jeg er usikker. Selv om jeg vet bedre får jeg det fortsatt for meg at de andre knapt kan tenke usikre tanker bak et fjes som ser strålende ut.

Jeg så henne på avstand på Bakscenen på Nationaltheatrert da Andrej Nebb hadde konsert med gitar, motorsag og oljefat. Jeg tror det var da Eirik Stubø tok over som teatersjef i 2000. Han vil løse opp stivheten og ha åpne fester der skuespillere kunne servere øl og spille små scener på bardisken. Det var friskt, men jeg tror ideen døde i fagforeningene.

Nini Stoltenberg og/eller Bjørn Floberg stakk i alle fall av med to flasker vin av meg, jeg så ryggene på dem i trengselen da de gikk. Jeg hadde vært uforsiktig og gikk vekk fra posen et øyeblikk, hadde åpenbart større allmen tro på menneskene enn jeg har nå for tiden.

Jeg så henne i et blaff i Valkyriegata på Majorstua en liten stund før hun døde. Hun så mager og elendig ut. Jeg oppfattet ikke ordentlig at det var henne før blaffet var over, synet sjokkerte meg.

Jeg tenker av og til på hvordan det hadde vært å leve i Oslo hvis alt ved Oslo, gatenavn og klubber, arkitektur og spisetradisjoner, hadde blitt gitt like stor betydning av fremmede som alt som tilhører New York.

Det er rart at jeg aldri har tenkt tydelig på hvordan jeg ville vært anderledes hvis jeg ikke var vokst opp på et sted der man kunne velge mellom å gå på ski eller å røyke hasj, en tilværelse jeg lengtet bort fra og dro fra straks det var mulig. Hvis jeg i stedet var født i Oslo, med foreldre med kulturelt overskudd til å si ja når barnet ville begynne på Forsøksgym.

Med foreldre med et deilig sted på Ula, som senere arver et sted på Hvaler, men som også beholder Ula fordi de voksne ungene er knyttet til det, som er Stoltenberg-barnas hyttehistorie. Eller som arver og bor på Gimlehøyden, som er Lars Lillo Stenbergs bosted, og stedet også penge-Tvenge, Sveaas og Stolt-Nielsen bor.

Det høres vestkantaktig ut å si at alt er deilig, stedet er deilig, leiligeheten er, været, tiden. Det var en deilig tid. Jeg kjenner ingen som sier deilig. Lars Lillo-Stenberg skriver det. Men så har jeg knapt vært i store stuer der det er høyt under taket.

Hvis jeg virker snurten på det jeg leser, så er jeg ikke det. Klasseforskjell blir bare så slående, og det er bestandlig interessant å observere og forsøke å skjønne hvordan den påvirker.

Frifredag har blitt til frilørdag. Jeg liker svært godt måten Lars Lillo-Stenberg har skrevet boka på. Hele tiden reflekterende over seg selv som den som skriver og med paralleller til sitt eget liv. Oppvekstvilkår som var like, som stor frihet. Vaner som var like. Men det vesentligste ble likevel ulikt etterhvert.

Lars Lillo-Stenberg gir meg også betraktninger om helt andre ting. Jeg liker det, også:

«Jeg liker sånne små lokaltog, det gir meg følelsen av at det finnes mange muligheter i dette landet når jeg sitter på et lokaltog mellom Nelaug og Arendal. Hvis det var en buss, hadde det føltes mer som en provisorisk nødløsning, noe som bare var inntil videre, mens et tog gir en fundamental opplevelse av at muligheter er trygt forvart.»

Klart elementet av #seoghørforp2segmentet er viktig.

Lars Lillo-Stenberg reflekterer over det absurde i dette også, at det er han som skriver, han som er «fanebæreren av privatlivets rett, som blir leverandør av det motsatte?»

Jeg tenker å legge boka fra meg, for det blir seint på kvelden men så er neste kapittel med Benedikte, med Vicky, med Therese Bjørneboe, Camilla Stoltenberg, Tom Kvisle, Knut Olav Åmås, Hanne Skartveit, med Ole Paus, for hva kan Ole Paus komme til å si.

Ole Paus kan for eksempel komme på å si:

«Ja, det er glupe folk. Doktorander så langt øyet rekker, statsministere og utenriksministere og direktører, det er helt utrolig. Men det å ikke være tilliten verdig i en sånn setting, det å ikke strekke til, ikke bli doktorand eller kulturminister, det å stille seg slik at folk blir glad fordi du blir forlovet med en snill og ikke slem narkoman,» and so on.

Selv strukturen i boka er nær og med fremdrift. Lars Lillo-Stenberg etablerer hvor han er geografisk for hvert kapittel og hva han holder på med, planter neste kapittels intervjuobjekt (lurer på om Bjørn Floberg kommer til å si ja) før han konsentrerer seg om det nåværende.

Det er lag med metanivåer, der ett er at han vurderer sin egen tekst så langt, ett at forlaget mener han bør vurdere å kutte ned noen lag. Jeg er glad for at han ikke ga seg hen til latskapen og sa «Åhh, kan´ke du bare bestemme´a?»

Jeg kjenner igjen det nære hverdagslige perspektivet fra sangtekstene, i denne boka det blir utvidet. Det er interessant å få bli kjent med den Lars Lillo-Stenberg som skriver lengre strekk, og jeg blir irritert på Ingunn Økland som skriver: Barnslig nok har hvert kapittel en dagbokaktig datering. Hva er det slags karakteristikk å slå fast. Jeg er også uenig med Ingunn Økland i at det er lite av offentlig interesse i boka, uenig med Guri Hjeltnes konklusjon i VG der hun reduserer boka til «Jovisst, mangt å minnes for vennene».

Lars Lillo-Stenberg viser frem tvil om sin egen dyktighet og om prosjektet. Etisk tvil har verdi. Alle mennesker fortjener sin bok. Denne viser frem klasseforskjeller, fortvilelse, flaks, uflaks, sårbarhet, fliker av et liv og fliker av forklaringer på hvordan det ble som det ble. Som med det meste vi holder på med alle sammen, fliker. Av alle bøker som renner ut fra forlagene i Norge blir jeg i uventet stor grad takknemlig over de få som også kan leses som en historie om min egen tid i min egen by.

Kom igjen, snakk til ham

Helga Hernes er 80 og jeg så henne på Torp på NRK, og nå leser jeg intervju med henne i Morgenbladet.

- Som denne Unge Høyre-lederen, som ikke forstår sin maktposisjon, det er så banalt.

MeToo handler om makt, sier hun. Det er åpenbart, men vi snakker lite om makt og hva det innebærer å ha den og hvordan det påvirker oss at andre har makt, formell og uformell.

Helga Hernes er overrasket over at det ikke har vært flere #metoo-saker fra Universitetet i Oslo. Hun foreslår at universitetene kunne ha møter der unge og eldre kvinner treffes i organisasjoner.

Dette minner meg om irritasjonen fra et Morgenbladet som har ligget i et hjørne i stua siden november. Trond Berg Eriksen får spørsmål fra en nyansatt foreleser i spalta Etikeren om hva han skal gjøre, skal han melde den eldre, respekterte foreleseren som nærmer seg "studiner" på en upassende fysisk måte, noe han selv har observert at "studinen" syntes var ubehagelig. Skal jeg melde ham til ledelsen eller la ham holde på til han pensjoneres? Trond Berg Eriksen avviser problemet på ulike måter og konkluderer med at den nye foreleseren ikke har noe med saken å gjøre. "Det er få handlinger som er mer motbydelige enn å stille seg på den gjeldende moralens sokkel og bevitne - ren og ubesudlet - den eldre generasjonens feiltagelser.".

Hverken ny foreleser eller Trond Berg Eriksen overveier de etter mitt syn mest opplagte mulighetene: Å gå rett inn i den situasjonen man ser er ubehagelig for en annen, gå bort, legg en arm på skuldra til den gamle foreleseren, meld deg inn i samtalen. Og så ta to ord i gangen med fyren etterpå.

The Brown Sisters

I kveld åpner utstillingen om The Brown Sisters i Boston. Jeg har sett Nicholas Nixons prosjekt, der han tar bilde av kona og de tre søstrene hennes hvert år, på MoMa for noen år siden, og på Internett. Det var hyggelig å bli minnet på dem. Står om den i The New Yorker.

Fattig i America

Jeg blir overrasket når jeg ser noen som likner folk jeg kjenner være åpenbart fattige. Det kan man mene mangt om, også at jeg viser frem egne fordommer og kulde, men la gå. 

På bussen nedover Manhattan satt jeg i nærheten av et godt voksent par med et barn på 10-12 år med seg. De snakket sammen slik vi snakker sammen, er det lurt at barnet får gjøre slik eller sånn. Men den ene kvinnen hadde ikke tenner. Hun hadde en stubb som sto alene i nedre del av kjeven. Den stubben syntes godt. Men hun så ut som oss ellers, som en SV-aktig bibliotekar i 60-årene, pent grått hår, dongeriskjørt, dongerijakke, tights, og fornuftige danske pensko med rundt tupp. Men når jeg så ansiktet hennes skjønte jeg at hun måtte være fattig. Tenner betyr mye.

I går kveld var jeg på en panelsamtale om urettferdigheten of Wealth i nabobygget til herberget jeg bor, International Center of Photography. (Får ikke lenket ordentlig før jeg kommer hjem, bær over med meg og redskapene min).

bor, https://www.icp.org/exhibitions/generation-wealth-by-lauren-greenfield. 

Der lærte jeg for eksempel at minimumslønna i USA nå er 125.000 norske kroner for full tids arbeide et år.

Det er aktiv kamp for å øke minimumslønna. I Minnesota har den kommet opp i 15 dollar timen, mens i en stat, husker ikke hvilken, hadde staten satt foten ned for vedtaket byene hadde gjort for å øke minimumslønna, fikk ikke lov.

Panelet forklarte forskjellen på wealth og income, der income er lønna som du bruker til det daglige, mens wealth er verdiene du har, også sikkerhetsmarginen. De siste 15 årene har income vært stabilt, ingen økning altså, mens wealth har økt for den jevne amerikaner. Men de med lavest income har også fått lavere wealth. Svarte hadde sin wealth i huset sitt, hvite i større grad i det økonomiske markedet. Boligmarkedet falt, motsatt for pengemarkedet, aksjer og fond går jeg ut fra.

Senatorer har 23 ganger mer wealth enn medianen for hvite familier.

Panelet ga oss dette eksemplet, Marta Ramos til venstre jobber som renholder i Apple nå, Gail Evans til høyre jobbet som renholder i Kodak for 35 år siden. De tjente det samme hvis man regulerer for inflasjon, 16 dollar timen.  

Men på de 35 årene har arbeidsmarkedet forandret seg radikalt. 

Gail Evans var fast ansatt. Da hun ble overflødig i jobben ga Kodak henne en annen funksjon i firmaet. Hun hadde fire ukers betalt ferie og hun fikk støtte av jobben til etterutdanning, og fikk etterhvert nye jobber i firmaet.

https://www.nytimes.com/2017/09/03/upshot/to-understand-rising-inequality-consider-the-janitors-at-two-top-companies-then-and-now.html

Marta Ramos er ikke ansatt i Aplle. Hun blir leid inn av det firmaet Apple kjøper renholdstjenester fra. Hun har ikke tatt ferie på år fordi hun ikke har råd til ferie uten lønn, ferie er ikke betalt for mange amerikanere. Hun har ikke den sikkerheten i fast jobb som Gail Evans hadde, får slett ingen støtte til utdannelse, og har ikke muligheten Gail Evans fikk til å klatre i systemet.

Hvordan kom vi hit, til dette arbeidslivet, uten sikkerhet, uten ferie, spurte en i salen.

Vi har devaluert arbeid og arbeidere siden 70-tallet. Vi trenger ikke ta hensyn til enkeltarbeidere, arbeidere er en masse. Det er nok å ta av. Det er derfor fotografi er viktig. Det tvinger oss til å se enkeltmennesker, svarte en i panelet og pekte på journalist Natasha del Toro (hun til venstre).

De to andre var professor Leslie McCall og Shawn Escoffery.

Natasha del Toro lagde, sammen med den danske fotografen Joakim Eskildsen, en serie om fattigdom i verdens rikeste land for Time Magazine. Hun fortalte om folk med god utdannelse som ikke fikk jobb, heller ikke lavtlønnede jobber fordi de er overkvalifiserte. En kvinne med master som hadde jobbet med fosterhjem og som mistet jobben og måtte flytte inn med eksmannen og kunne ikke ha datteren på college. 

Eller de som jobber på åkerne i jordbruksområder, som ikke har tilgang til maten de plukker, men som står i kø for utlevering av hermetikk til fattige.

http://americanrealities.org/

Lou Reed: A Life

Det gjelder å ikke bli brakkesyk når man reiser alene, så før jeg dro hjemmefra kjøpte jeg billett til en samtale med Anthony DeCurtis, om den nye biografien hans om Lou Reed. Det kan ikke skade å gå dit, tenkte jeg. Arrangementet var i et jødisk kulturhus i 92 street på East Side, Manhattan i går. 11 stolrader i en liten sal. 

Der satt DeCurtis sammen med Richard Barone, Suzanne Vega og Jeff Ross. De fortalte historier om Lou Reeds uberegnelige vranghet, men også andre historier. De spilte Walk on the wild side, Caroline says II, de spilte en versjon av I'll be your mirror med Lou Reed på filmlerret på bakveggen. Han hadde lest inn teksten timet slik at Richard Barone kunne spille live til. Det var tredje gang han gjorde det. Fant en av de andre to på amatør-Google.

Men så husker jeg ikke, spilte de Perfect Day, spilte de Vicious eller er det bare de sangene jeg lettest får opp når jeg tenker på Lou Reed. Men jeg husker lyden på de to gitarene og hvordan alle fire, forfatteren også sang med. De hadde øvd.  Og jeg husker teksten til Caroline says II, jeg hadde ikke hørt den før.

Caroline says

as she gets up from the floor

You can hit me all you want to
but I don't love you anymore

Så nå ligger jeg til sengs i herberget på Bowery og leser i Anthony DeCurtis: Lou Reed A Life. Når jeg ikke ligger på brakka finner du meg og gjøremålene mine på Instagram.

Råtne bilder, men hey.
Her er en video fra et intervju Anthony DeCurtis gjorde med Løy Reed samme sted.