Jeg liker ikke Geir Gulliksens bok
Jeg trodde jeg ville like den.
Den figuren som er jeg-person i romanen til Geir Gulliksen, som jeg tenker på som Geir Gulliksen selv. I det minste må han tåle at jeg tenker på den figuren som litt ham selv når han leker med å legge storyen så tett opptil eget liv at ex-kona skriver kronikk om det. Den figuren syns jeg er irriterende.
"..at hvis hun noen gang skulle få lyst på en annen, for eksempel ham, så burde hun bare følge det, gjøre noe med det. Jeg sa at det ville kle oss to. Jeg veivet med armen ut mot hagen, eller forbi hagen, mot de andre husene i nærheten. Jeg ville så gjerne leve et annet slags liv. Jeg kunne gjort hva som helst, nesten, for å slippe å være en vanlig mann i en verden som reproduserte seg selv i det uendelige, der alle lignet på alle og der livet så ut til å være forutbestemt. Et sånt flatt og lite liv, jeg holdt ikke ut tanken på å se meg selv eller henne sånn, det sa jeg ofte.
Beskriver Geir Gulliksen en parodi av en fyr her? Men det virker ikke helt sånn heller. Han beskriver ekteskapet som noe han er stolt av, som om det var et smykke han har på sånn at andre kan se. Hvor raus han er. Hvordan han absolutt ikke er som alle andre. Beskriver Geir Gulliksen en fyr som ikke har kontakt med sjalusien sin overhodet? Kanskje det.
Men jeg vil gjerne ha et tegn, som jeg kan oppfatte, av forfatteren. Et tegn som sier: Jeg beskriver han slik med vilje. For jeg vil kjenne meg på lag med forfatteren. Jeg liker ikke å være så irritert på en romanfigur uten at forfatteren lar meg forstå at han også ser hovedpersonen sin med et delvis løftet øyenbryn. Gjør Geir Gulliksen dette? Er det jeg som ikke kan lese romaner om irriterende folk? Jo, jeg tror jeg vanligvis kan det.
Jeg-presonen vrir og vender på hva kvinnen i romanen må ha tenkt i ulike situasjoner, men romanfiguren reflekterer ikke over sin egen programfestede raushet, sin egen fornekting av sjalusi, sin egen blindhet for at det er fare til stede når noen begynner å flørte med en annen.
Denne romanens detaljer er så intime. Når ex-kona til Gulliksen skriver om at hun kjenner seg igjen i romanen på en ubehagelig måte, regner jeg med at det er snakk om mer enn at hun blir sammen med en fyr hun løper treningsturer med.
Det romanen beskriver er særlig hvordan de to romanpersonene snakker om hennes tiltrekning til den andre, og hvordan dette blir tatt med inn i sexen de to romanpersonene har sammen.
Eller kan ex-kona til Gulliksen ha blitt så irritert over at han skriver roman om et par der en møter en annen og de skilles, hvis deres virkelighet ikke var nærmere romanens enn som så?
En helt annen ting, som opptar meg: Det som blir ekstra tydelig i romanen er det øyeblikket i handlingen der du lett kan si stopp til en flørt som kan utvikle seg, tidlig i historien, lenge før de går på tur alene, før intimiteten mellom dem starter. Jeg syns det er rart at folk ikke snakker om denslags. Lett å stanse, hvis man stanser tidlig.
Den figuren som er jeg-person i romanen til Geir Gulliksen, som jeg tenker på som Geir Gulliksen selv. I det minste må han tåle at jeg tenker på den figuren som litt ham selv når han leker med å legge storyen så tett opptil eget liv at ex-kona skriver kronikk om det. Den figuren syns jeg er irriterende.
En jålete fyr
En fyr som ser på andres liv, ser på folk han ikke kjenner, og ser noe smått der, for en arroganse:"..at hvis hun noen gang skulle få lyst på en annen, for eksempel ham, så burde hun bare følge det, gjøre noe med det. Jeg sa at det ville kle oss to. Jeg veivet med armen ut mot hagen, eller forbi hagen, mot de andre husene i nærheten. Jeg ville så gjerne leve et annet slags liv. Jeg kunne gjort hva som helst, nesten, for å slippe å være en vanlig mann i en verden som reproduserte seg selv i det uendelige, der alle lignet på alle og der livet så ut til å være forutbestemt. Et sånt flatt og lite liv, jeg holdt ikke ut tanken på å se meg selv eller henne sånn, det sa jeg ofte.
Men jeg vil gjerne ha et tegn, som jeg kan oppfatte, av forfatteren. Et tegn som sier: Jeg beskriver han slik med vilje. For jeg vil kjenne meg på lag med forfatteren. Jeg liker ikke å være så irritert på en romanfigur uten at forfatteren lar meg forstå at han også ser hovedpersonen sin med et delvis løftet øyenbryn. Gjør Geir Gulliksen dette? Er det jeg som ikke kan lese romaner om irriterende folk? Jo, jeg tror jeg vanligvis kan det.
Jeg-presonen vrir og vender på hva kvinnen i romanen må ha tenkt i ulike situasjoner, men romanfiguren reflekterer ikke over sin egen programfestede raushet, sin egen fornekting av sjalusi, sin egen blindhet for at det er fare til stede når noen begynner å flørte med en annen.
Denne romanens detaljer er så intime. Når ex-kona til Gulliksen skriver om at hun kjenner seg igjen i romanen på en ubehagelig måte, regner jeg med at det er snakk om mer enn at hun blir sammen med en fyr hun løper treningsturer med.
Det romanen beskriver er særlig hvordan de to romanpersonene snakker om hennes tiltrekning til den andre, og hvordan dette blir tatt med inn i sexen de to romanpersonene har sammen.
Det er intimt
Hvis det er i nærheten av en virkelighet syns jeg ikke man skal utlevere den. Jeg har ikke tenkt sånn om andre romaner jeg har lest, Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjort, selv om jeg har hatt mine anmerkninger.Eller kan ex-kona til Gulliksen ha blitt så irritert over at han skriver roman om et par der en møter en annen og de skilles, hvis deres virkelighet ikke var nærmere romanens enn som så?
En helt annen ting, som opptar meg: Det som blir ekstra tydelig i romanen er det øyeblikket i handlingen der du lett kan si stopp til en flørt som kan utvikle seg, tidlig i historien, lenge før de går på tur alene, før intimiteten mellom dem starter. Jeg syns det er rart at folk ikke snakker om denslags. Lett å stanse, hvis man stanser tidlig.
innlegg av fr.martinsen på
08:54
6 Kommentarer:
Det du ikke likte var vel nettopp det jeg likte, - at hovedpersonen var så blotta for selvinnsikt, så arrogant i sin betraktning av andre, og jeg knytta det ikke til Gulliksen. Det skyldes nok at jeg ikke kjente noe særlig til ham, og at det var før ekskona kom på banen. Etterpå har jeg lest ei bok til av ham, - og var like begeistra. Nå skal det også sies at jeg leste min egen interesse for polyamorøse forhold inn i teksten. Ikke at dette handlet om det, - men jeg brukte det sånn.
Når det gjelder denne virkelighetslitteraturen, hybridsjangerne - whatever - så er jeg ening med deg,og jeg har utgytt meg om det på bloggen min flere ganger. Jeg legger skylda på Knausgaards. Forfattere har jo alltid skrevet om seg selv og det de ser, men de har anonymisert i hvert fall litt. Og så lenge de kalte det skjønnlitteratur og brukte andre navns så var det greit, - kontrakten med leseren var oppfylt. Selv om jeg kjente Laura Kielers historie, visste om Mykles kolleger og Hjorths venninner, - så tenkte jeg aldri på det, og det gjorde heller ikke noe med lesninga mi. Men nå er alt annerledes, - og jeg liker det ikke. Jeg tar meg i å vurdere både personer og handlinger: Er dette noe han har opplevd? Sa hun virkelig det? Da jeg leste Himmelstormeren av Cecilie Enger, lurte jeg på om Ellisiv Wessel virkelig fikk et kamera av Lady Arbutnot, og vet hun at dronning Mauds kammerpike i Kammerpiken drømte seg bort foran speilet mens hun holdt opp kjolen til dronningen? Og jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det. Når jeg dikter historier i hodet mitt, handler alt om meg og mitt liv, - men om jeg skrev det ned, ville ingen forstå det.
Har tenkt mye på det siste du skriver, at det er lett å stoppe hvis man gjør det tidlig nok. Plutselig er det for seint. Men da må man vite hva som skje, og ikke minst være oppmerksom på AT det kan skje. Tror folk er naive når det gjelder hva som kan ramme dem i livet. Inkluderer meg sjæl der.
_nora
Man må kanskje ha erfart det noen ganger, @_nora - før man vet noe om hvor vanskelig det kan være å snu, og hvor lett det er når det fortsatt er lett. Akk ja. Hvorfor snakker vi ikke om dette egentlig?
Jeg liker jo hybridgenre vanligvis, Hege. Jeg pleier være begeistret oftest over å bli rokket ut av tryggheten om hva jeg ser på. Men så stoppet det seg plutselig i denne boka, eller denne lesingen som finfolket sier. Jeg vet virkelig ikke. Jeg fikk behov for å skrive irritasjonen og forvirringen ned og eventuelt få respons og kanskje klarhet. Men klarhet kommer langsomt til meg.
Når noen sier de ikke gidder se Girls ford hovedpersonen er så umoden, sier jeg Hæ? Det er jo det Lena Dunham viser frem. Med ømhet og kjærlighet.
"Når jeg dikter historier i hodet mitt, handler alt om meg og mitt liv, - men om jeg skrev det ned, ville ingen forstå det." Jeg tror det er mulig. Jeg har akkurat blitt begeistret for en tv-serie: Better Things. Der kommer det flash i hodet på hovedpersonen, og jeg elsker hvordan den serien er redigert. Hvordan akkurat det sekundet kommer. Tanken.
Det er ikke bare sjalusien sin hovedpersonen ikke inkluderer. Det er i høyeste grad også sinnet sitt, som tenderer forakt, synes jeg, i de intimitetsgodstogsaktige beskrivelsene som i seg selv iallfall noen steder blir ekstremt kunstlede.
Jeg har ikke lest den ferdig, men jeg kjenner at det er et eller annet som skurrer.
Kom gjerne tilbake når du har lest ferdig, Thomas. Hvem forakter han, mener du, henne?
Og si gjerne litt mer om det "intimitetsgodstogsaktige beskrivelsene som i seg selv iallfall noen steder blir ekstremt kunstlede" - jeg skjønner ikke helt hva du mener.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden