Vi vet ikke alt, sa Kvaløy

I dag har jeg vært til undersøkelse på Radiumhospitalet, som jeg er hver tredje-fjerde måned. Jeg liker legen min. Han forteller meg viktige ting. Han er ikke bastant. Han er oppmerksom på hvordan jeg reagerer, og hvis han tror jeg er engstelig byr han gjerne på en ekstra CT-undersøkelse, og så kan jeg si Nei-takk, for han har allerede forklart meg nok om sjanser og symptomer. Han får meg til å føle meg trygg. Han er en passe blanding av formell med håndhilsing og uformell der han sitter og mumler til datamaskinen sin mens han fyrer den opp. Jeg blir rolig av det.

I dag fortalte jeg ham om noen symptomer siden sist, blant annet at jeg 3-4 dager kjente noe innenfor brystbeinet omtrent der en av de små kulene er, men det kan vel ikke være den kulen, sa jeg. For legen har forklart meg at kulene kan bli større, og så bli mindre igjen hvis man er heldig, men at det er langsommere bevegelser enn det jeg opplevde nå.

- Vi vet ikke alt, sa Kvaløy.

Og det liker jeg ham også for.

Og så drar jeg hjem. Og så blir jeg så trøtt, som jeg alltid blir etter undersøkelsene, selv om jeg tror jeg er rolig og trygg, ubekymret. Så sover jeg tungt i to timer.

Andre tekster om kreft, samler dem her:

Hvor stor dose bekymring anses som normalt?
Det Kari Bremnes sa på radioen i går
Kle av med på cellenivå
Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis