Papirer og kjærester

Jeg likte godt denne. Jeg syns Jens M. Johansson skriver dempet og tett om forholdet til kjæresten som skurrer og har avstand i seg, og så lusker de seg litt nærmere igjen. Sånn forstår jeg det.

Jeg liker historien der mannen leter gjennom den døde svigermorens papirer og skjønner mer av hvem hun var og mer av hvordan kjæresten hans vokste opp. Men hvor mye vet han likevel? Vi har alle papirer, og når jeg ser gjennom mine egne tenker jeg på hvordan en annen ville forstå mine lapper, hvordan et øyeblikk kan tillegges for mye vekt. Derfor er dette ett av avsnittene jeg liker godt:

"Dette er Katjas skog. Jeg leser dagbøkene, brevene og alle papirene på hennes vegne også. Jeg gjentar for meg selv: Husk alt det som ikke står skrevet, Simon, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."

Fordi jeg ikke er anmelder, men en blogger som kan tenke høyt om små ting også, som jeg vil, så vil jeg fortelle at jeg irriterer meg over noen fast sammensatte ord, som irrgrønt, tussmørkt. Hvorfor irriterer jeg meg over slike? Kanskje fordi det er en fast form. Kanskje fordi ordene er fremmede for meg, de er langt fra mitt språk, jeg hører ordene som vestkantvillaaktige.

Kanskje fordi jeg ikke forstår dem. Har irr alltid den samme skjærende grønnfargen? Av sammenhengen i setningene forstår jeg etterhvert at tussmørkt ikke kan være kjempemørkt slik jeg alltid har trodd, men nesten helt mørkt. Det tror jeg i alle fall.

Jeg leste en anmeldelse der det står at sønnen i historien er en ensom tenåring. Jeg hadde hele tiden sett for meg en gutt, en gutt på 9 år, kanskje 11 år. Det gjør jeg fortsatt, sånn kan hjernen være.

Jeg samler bøkene jeg har lest på Pinterest. Hukommelsen gjør seg så sær at det hender jeg må slå opp der for å huske om jeg i det hele tatt likte den boka jeg nyss leste.