I dag gikk jeg til legevakten for å sjekke om jeg har hjerteinfarkt. Jeg har vært bekymret av og på i to dager av et trykk i brystet, trøtthet: Ta det med ro, vent litt og se om det går over, du er kanskje bare fryktsom, oversensitiv, selvsagt skal du undersøke, det er det eneste fornuftige, tenk om jeg bryr dem med et tullete spørsmål, sånn kan man holde på.
Det var nok ikke hjerteinfarkt, EKG var helt fint, jeg får svar på en blodprøve i ettermiddag, men alt så godt ut.
Etterpå gikk jeg på kafe for å spise frokost og feire at livet er normalt og jeg skal på kveldsvakt, ingen utblokking av årer i dag. Overarmen svei, er det blodforgiftning i den åra der, ser den mørkere ut, hva er det egentlig som svir når det fortsatt svir. Men kroppen tåler at sykepleieren stikker feil, husk det. Husk det.
Å sitte på kafe og bekymre seg over svie på overarmen virker tøysete når jeg har kreftkuler som vokser i kroppen. De er jeg ikke så bekymret for for tiden, skjønt jeg er ikke fullstendig ubekymret heller, men sådär. Rolig. Fornøyd. Broren min sa: Jeg kan ikke forstå at det skal være en god nyhet at kulene dine fortsetter å vokse, da jeg fikk resultatet her om dagen og var glad.
Det er klart. Det hadde vært en bedre nyhet om de hadde stagnert. Eller enda bedre gått tilbake. Begge deler er mulig.
Men det jeg fryktet da jeg gikk til legen for å få CT-resultater etter ferien var at tilstanden skulle være så dårlig at jeg måtte behandles. Nå må jeg ikke det og det betyr at jeg kan leve normalt. Jeg kan ha hverdag, det beste som er. Jeg kan planlegge ting som skal skje om noen uker og anta at de kan skje, og jeg kan fortsette å begynne å løpe (så smått, så smått, egen post om litt) og regne med at jeg langsomt blir sterkere, ikke svakere.
Jeg har kuler som vokser i hele kroppen. I bekkenet er en av dem blitt 25 x 12 mm, mot 10 x 9 mm for tre måneder siden. Det er knuter på halsen og i nærheten av lungene. Men skjelettstatusen er uendret og jeg har luftfylte bihuler. Dette siste virker bra. Jeg merker meg det.
Legen på Radiumhospitalet lærte meg at kulene mine kunne vokse langsomt, men så kunne èn av dem skyte fart og gi symptomer i løpet av en måned.
Bekymring flyter frem og tilbake, stopper opp ved en flis, stopper opp ved langt større trusler. Jeg håper de lærer på lege- og sykepleierskolen at vi ikke trenger være koko likevel.
Legen på legevakta spøkte med meg på en intelligent måte. Jeg regner med det betyr at han ikke syns jeg var koko, og det er en god ting. Han lærte meg noe interessant: At diffuse og svake symptomer på alvorlige tilstander øker med alderen. De er ikke så typiske i den alderen jeg er i.
Hvorfor det, lurer jeg på. Er det fordi cellene deler seg så slapt at kroppen venner seg til forandringene? Er nervetrådene blitt sløve slik at smerte ikke oppstår så lett. Hvor er det popviten å finne om slike ting. Vi burde vite mer om slike ting. At gamle ikke fryser ihjel fordi de er gjerrige, men fordi de ikke kjenner at det er kaldt for eksempel.
Oh well. Takk for i dag. I morgen tidlig flyr jeg til Jæren og skal leve noen dager utenfor hverdagen. Det er også fint.
Andre tekster om kreft, samler dem her:
Det Kari Bremnes sa på radioen i går
Kle av med på cellenivå
Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis
