Hvor god er du til å kaste gamle ting?
Nei, jeg er ikke veldig god til det, det er jeg ikke. Men jeg er ikke så verst, for jeg vil gjerne gjøre det, så man ikke bare sitter der til knes i greier, som egentlig stenger energien solid, for det kan alle disse tingene gjøre.
Jeg er min fars datter. For han fins ikke orden i arkivskuffer. For han er det måten å huske på, alt han fornemmer ved disse tingene. Han vet akkurat hvor den koppen kom fra, hvor han var da han skrev den der der. Han forbinder, hva skal jeg si, det er en måte å huske på.
En fysisk hukommelse?
Ja. Sånn at alt som skal hives der settes i et større perspektiv. Fordi de buksene kjøpte han da han var til sjøs, og det var sånn Manchester-cord som du bare fikk tak i og han hadde spart og brukte nesten all hyra si på de buksene. Og det er litt vanskelig å hive de buksene fordi da ser du, han skriver også tekster, og det er flere tekster som er kommet ut av de.
Og du vet når du har det forholdet til ting, så blir det vanskelig å kvitte seg med ting. Og det er ikke helt det samme som det står om i disse bøkene, ta bilde av det og putt det inn der.. Jeg har det også sånn at jeg assosierer liv med forskjellige ting, med forskjellige perioder i livet og får fort en sånn.. et vemodssted.
Hvordan assosierer du?
Når du har fått barn, som blir eldre, flytter ut, så går du gjennom disse eskene med de røde lakkskoene og lurer på, skal vi ha de med, skal vi ikke ha de med. Tegningene. Det blir et tydelig tegn på at tida går. Noe har vært der og et kapittel er avsluttet. Den boka er helt forandret nå.
Men du må.. Det kan jeg fortelle dere at livet blir mer og mer brutalt, så man kan like gjerne venne seg til det.
Det blir mere og mere brutalt??
Ja, det gjør det altså. Jo eldre du blir jo større sjanse er det for sykdom, du miste folk, masse greier og du vet at du sjøl skal, du har kortere tid igjen enn du hadde. Og så ser du at det er mange ting.. Ja, det er en brutalitet i det her. Vi kan ikke late som noe annet. Det blir tydeligere, syns jeg, jo eldre du blir. Den brutaliteten kan man jo enten nekte å forholde seg til, eller så kan man bli steinhard, sånn som jeg har blitt, og som jeg øver meg på å bli.
Hva gjør du for å bli det?
Jeg prøver å forsone meg med ting. Ikke bare vegres i forhold til at dette skjer, og forandringer skjer som du ikke egentlig har bedt om kanskje. Jeg tror forsoning er en slags nøkkel.
Jeg syns du argumentere godt for hvordan livet blir mer og mer brutalt fremover, men på den annen side, du er jo et par år eldre enn meg, blir det ikke noe roligere og tryggere også, det har jeg hørt andre mennesker si.
Nei, det er bare tøv. Det er bare jåss. Ikke blir du klokere heller, du får ikke mer ro i sjela, du syns ikke ting er mye lettere nå enn før. Det er bare tøv. Det er ingenting som blir lettere. Men det trenger ikke være så verst for det altså.
Men det forstår jeg ingenting av, ingenting blir lettere?
Men det er ikke lett nå heller, er det det?
Nei, men jeg hadde kanskje forventet at det skulle roe seg ned litt.
Det gjør ikke det. Det kan jeg herved avkrefte.
Alt er ved siden av hverandre hele tiden, det henger sammen, det er den lettheten og den tyngden og de vanskelige tingene og de artige tingene. Vi er jo like til stede med hele sanseapparatet, selv om vi blir eldre.
Ja, og for å være veldig brutal og konkret så blir du 60 år i år. Hvordan har du det med det?
Jeg har det litt som jeg sier. Det er noen ting du blir fortalt her i livet som du må forholde deg til, og det er en av de tingene. Det er som om du skulle bli fortalt at du blir 40 eller 50 eller 60 og så ser man litt sånn forbauset på den som sier det. Seriøst?? liksom. Ok. Du skjønner du kommer ikke unna, det er akkurat som om rektor kommer og sier: Ut på gangen. Du kommer ikke unna. Nei, nei. Så. Men hva skal vi gjøre med det? Skal vi sutre, skal vi holde på med det? Nei. Det er sånn det er. Så.. Jeg forsoner meg med det. Jeg tror faktisk jeg gjør det. Og så syns jeg det er fint å ha dette livet.
Ja, ikke sant, å ha det. Du fikk en alvorlig diagnose for 25 år siden?
Det er 23 år siden.
Som satte de tingene i spill litt tidligere?
Ja, jeg fikk i alle fall en vekker da. Jeg fikk en alvorlig diagnose, og det så ikke noe bra ut ei stund og så har det gått bra. Men du blir veldig klar over at det kan godt stoppe opp. Du kan godt ikke ha noe tid igjen. Og det har nok også fått meg til å syns at for mye sutring over å bli 30 og 40 år som jeg syns endel holder på med, det har jeg ikke noe sans for. Altså, skjerp dere. Jeg orker ikke det. Jeg syns det blir veldig lite interessant rett og slett. Jeg er ganske glad for å ha fått innvilget et amnesti i så mange år. Jeg har jo fortsatt diagnosen og går til kontroll, og det er mange som gjør det og som kan ha et ok liv.
Her kan du høre hele programmet
