Hva heter den

Jeg hakker ingefær og hvitløk til morgendagens kjøttboller, kikket opp på hylla over kjøkkenbenken der te og knekkebrød står og så kommer blaffet av å kjenne at jeg er her. Jeg står her og erfarer, med synet mitt, pappboksen, pen! Så kjent gjennom mange år, minnet om hvordan svart, engelsk te og Wasa frukost knekkebrød med smør og brunost smaker, jeg husker det og jeg skal få erfare det flere ganger.

Den følelsen er så deilig, hva heter den, hva kaller vi den følelsen. Det er den jeg ofte er ute etter å maxe, ta flyet eller toget eller bussen til gater som er mindre kjente for blikket mitt enn det som er min gate, se på trær som har helt andre blader enn de som står her på Olaf Ryes plass, eller ikke blader i det hele tatt - pigger. Eller rus, maxe med rus, åpne en liter vin og glede seg til iveren skrur seg opp et lite hakk. Eller sette på den samme plata på anlegget som i går og dagen før der igjen, vite at kroppen kommer til å kjennes tydeligere ut med musikken rundt seg.

Når folk snakker om døden nevner de gjerne begivenhetene, bryllupet til barna de gjerne skulle få leve til å se. Klart vi vil det, men. Det å bare få sitte her ved siden av kjøkkenbenken med skrellet ingefær og hvitløk og være i livet, se ut av øynene, høre kjøleskapet brumme, kunne gå til jobb i morgen og gjøre jobben, en alminnelig jobb, gjøre den anstendig kan man håpe, tilføre den et kardemommekorn av noe ekstra en gang iblant kanskje.

Jeg tror jeg har skrevet om denne følelsen før, men jeg tenker så ofte på den. Det er jo helt fantastisk å få leve. Flaks for oss. Det må være lov å nevne det.