Så jævla typisk franskmenn

Kjerringa var lita og fransk. Hun sto i den inntil da hyggelige gangen med persiske tepper oppå gamle mørke brede lakka, franske bordplanker i villa-hotellet og jeg vet ikke hva hun skrek. For jeg kan ikke fransk, og hun kunne ikke et pip engelsk selv om hun nok hadde drevet businessen i Normandie rettet inn mot amerikanske turister som skulle se nøyaktig hvor far gikk i land mot slutten av krigen, siden hun tok over etter foreldrene sine da hun selv var ung. Det var i alle fall slik jeg bedømte hotellhistorikken etter å ha tidsvurdert de gule små baderomsflisene (60-talls) på rommet i et døgn.

Antakelig den siste spalteteksten i Journalisten,
dessverre, siste papiravisutgave på fredag.