Sivert Høyem i Operaen

Det var fint, han synger fint, han har fine sanger

Han hadde bedt meg seg Kari Bremnes, Susanna Wallumrød og Ane Brun til gjester og de synger også fint, de har virkelig særegne stemmer de tre. Operaen har god akustikk og det er så påfallende at det er trist. Jeg var glad for å være der, jeg var det. Likevel savnet jeg ting.

Sivert Høyem ser keitete ut på scenen syns jeg, keitete samtidig som han kneiser med nakken og jeg har sympati med begge deler, det er hjemmekjent, ikke ønsker jeg egentlig en artist som er så profesjonell at man ikke får øye på ham bak jobb-attituden. Men jeg syns det er synd å ikke få til å gi ordentlig kred til bandet sitt, til Ane Brun og Susanna Wallumrød når han introduserer dem. Kari Bremnes ble presentert med et løft - godt.

Jeg stusset også på arrangemnetet

Å ha Ane Brun og Susanna Wallumrød stående så og si arbeidsløs med stemmene sine på hver sine sanger, hvorfor det - og på siste sang sto Brun, Wallumrød og Bremnes og bare oa-et litt bak, skulle ikke det være løftet der alle fikk briljere i hver sine øyeblikk? Men de ble helt borte bak Sivert selv. Før det sang Kari Bremnes og Sivert Høyem en Leonard Cohen-sang, Dance me to the end of love, veldig fint. Men jeg tenkte på Cohen og hvordan han alltid har brukt koristene sine så godt, de har lagd stor variasjon i sanguttrykket. Jeg syns ikke Sivert Høyem utnyttet det potensialet han hadde i stemmene i kveld.

En annen ting er den store scenen i Operaen, den tåler folk og utstyr. Nå har jeg vært på noen konserter i Operaen og det gjør seg med svært band, med variasjon, sceniske uttrykk som skifter. Det ble nedstrippa i kveld, og det som kan være enkelt og klassisk på et lite sted, liknet på tynt.

Før konserten begynte fikk jeg god tid til å se på publikum, og de overrasket meg. Hvordan skal jeg si det. Det var få der som liknet på Sivert Høyem selv. Utseendet til publikum overrasket meg så mye at jeg en stund lurte på om jeg hadde tatt feil av dagen, og hun jeg gikk med foreslo at de kanskje skulle på Scene 2, men nei. Det trodde ikke jeg, ikke scene 2. Publikum var eldre enn Sivert Høyem og det så ut til å leve mer rutinepregede liv enn ham. Men hva vet jeg. De var i alle fall i et annet Bourdieu-hjørne enn Sivert selv. Kanskje Sivert Høyem kjente publikummet sitt, kanskje var det derfor han ikke ga bort uro i musikken innimellom. Det var lite butt i mot det vakre, nå ble det nydelig på søtt, og bare innimellom kom det en gitarlyd med rust på som variasjon. Det gjorde det på Strange Color Blue og det gjorde godt.

I alle tilfelle tenkte jeg

...at det publikummet som kom i Operaen i kveld i liten grad går på Sentrum Scene og Rockefeller for å høre Sivert Høyem, Madrugada og andre band. De kom nå, så dette er kanskje et publikumssegment som egentlig liker mye av musikken som spilles på konsertsteder, det er i stor grad musikk fra da de og jeg var 20 og 30, men de orker kanskje ikke lenger gå på tette, svette, støyete steder, høre på folk som skriker og skravler.

Så deilig å sitte i myke seter

Jeg har ofte stusset på at så mange er såpass mye yngre enn meg på endel konserter der artisten på scenen er fra tiden der foreldrene til publikum som er der var ute og drakk. Har jeg rett i antakelsene, er det en synd at konsertmarkedet ikke klarer å ta vare på et interessert publikum. På samme måte som det er en skandale at det bare er de som liker opera som skal få den gode akustikken på konsertene sine.

Akustikk!

Operaen i Oslo har vegger med tre-elementer i som lar seg justere slik at de kan tilpasses den musikken som spilles der. Det høres godt, hvert instrument, klangen i det, helt anderledes enn når man står i bunnen av et svømmebasseng, som Rockefeller er. Det ergrer meg at den musikken jeg liker å høre på skal få så dårlig akustiske kår og finansieres av øl, mens andre toneklanger skal få mine kjærlige skattepenger, jeg unner operaelskerne alt godt, men jeg synes ikke god akustikk skal begrenses til en musikalsk genre.

I kveld skriver Sivert Høyem på Facebook-siden sin: Herregud for en fantastisk kveld! Tusen takk til alle som kom i Operaen i kveld. For et publikum! ...og for noen fantastiske artister jeg sang med ikveld. Jeg er heldig. Takk alle sammen. S

Det var en fin kveld. Jeg savnet Ingrid Olava, jeg håper alt er godt med henne.

Albert Maysles til Norge

Du har kanskje hørt om ham fordi han lagde dokumentarfilmen om Grey Gardens med broren, nå er han i ferd med å lage dokumentarfilm om Iris Apfel, i begynnelsen av mai skal han holde masterclass i Fredrikstad. Jeg har ikke noe på en masterclass i dokumentarfilm å gjøre, men hvis du har - kjør på. Mannen er 86 år.



Sånn ser det ut der Albert Maysles bor, for den som interesserer seg for sånt. Det gjør jeg.

Alt påvirker alt

Jeg er litt sliten, det er litt stress, og i går kveld skulle jeg hygge meg med å se etter hotell/herberge i London til Meltdown-festivalen i sommer. Jeg skjønner at stress fins i skallen når ingen steder er bra nok. Jeg ser på bildene av rommene og alle har for mye av noe, for mye kos, for mange ting, for store blomstermønstre, treverk som er lakket og gjør for mye av seg, glinsende puter i kontrastfarger på sengetepper. Jeg skjønner at det jeg ønsker meg er hvite vegger og rene flater, et luftig rom, en lys løst vevd gardin med utsikt utenfor.

Når det blir stress

Akkurat nå er jeg i en sump av stress, og denne bloggposten er en del av min stressmestring. Jeg har lagt merke til at arbeidsoppgaver kan ligge foran meg, jeg har ofte et greit grep om mengden og en avslappet plan om hvordan jeg skal forholde meg til hver og en av dem, de løses, nye kommer til, helt ok.

Men så kommer det en ekstra og litt uvant type oppgave

Vips forrykkes hele systemet, og til og med små oppgaver som å støvsuge og få avlevert en beskjed blir forstørret og ligger og murrer sammen med alle de andre oppgavene, små og store, jeg har tilsynelatende mistet oversikten over mengden og oppgavene flyter i en saus og jeg sitter i båten og kaver. Så og si.

I denne tilstanden nytter det ikke for meg å si at jeg må senke ambisjonene, ambisjoner du allerede har er vanskelig å senke uten å bli misfornøyd med produktet du skal lage og miste arbeidslysten, miste lysten til å gyve på løs på det, er det ikke slik?

Så i formiddag rydder jeg i stresset mitt. Jeg snakker om det til meg selv, til deg, jeg har skrevet en liste, jeg har kastet papirer på bordet mitt, ryddet vekk andre småting i huset og i hodet, ting som fikk ta uforholdsmessig stor plass, and so on. En av tingene som har stått på lista mi de siste ukene, er å nok en gang ta tilbake bloggen min og det akkurat passe for meg avslappede forholdet jeg pleier ha til den. Sånn. Det er gjort. Kommaene bestemmer jeg også over her inne.

I Dagbladet i dag!

Jeg har en tekst i Dagbladet i dag, og er fryktelig glad for det! Opp tidlig og kle på seg og gå ut og kjøpe avisa, dopapir, fløte. Nekte seg å åpne den før jeg har kommet inn og satt fløten i kjøleskapet. Men så! En satans god følelse.

Den heter First House rykker ut til døden.