søndag, mars 25, 2012

SeogHør for P2-segmentet

Jeg leser Edmund Whites bok "City Boy" - jeg bestilte den etter å ha lest Børge Skråmestøs bloggpost om boka. Jeg liker den direkte måten White skriver om sex på, han gir oss detaljene.

Han er også detaljert og direkte når han skriver om Susan Sontag, en venn som senere ble en ikke-venn.

Som når han beskriver hvor generøs, men dominerende Sontag kunne være i omgang med venner: She invited you to a good Chinese restaurant and ordered for you and paid for it. Then she accompanied you to several bookshops and expressed her scandalized amazement that you´d never read Trelawny´s Adventures of a Younger Son or Aksakov´s Family Cronicle.

She bought those books for you and gave them to you in a nice little ceremonius moment. During the unrushed afternoon she talked to you about her struggle with cancer and her love affairs - five women and four men."

Man kan se det for seg, en manipulerende, alltid på sin måte, alltid om seg selv. Men vel også det motsatte, White som leser maktbruk i en gave, nedlatenhet i en vennlig gest, Sontag som prøver å snakke om livet?

Det ødelegger jo alt å komme i tanker om slike ting. Jeg som først syntes jeg hadde funnet toppoppslag til SeogHør for P2-segmentet. Oh well. En siste Sontag-historie.
Den kan også leses på andre måter enn det White har tenkt.

"She was a terrible snob. Once I had her to dinner with a beautiful and charming young couple who each eventually went on to write successful novels but who were unknown at the time. Susan said in an embarrassingly loud stage whisper, "Why did you invite them?" I was so vexed that I lied and said, "They´re terribly rich."

Susan nodded sagely, as if that answered all her doubts. In fact, they weren´t rich at all, but later split up and each of them married extremely "well". Oddly enough, when I invited Susan to dinner in Paris in 1981 with Michel Foucault, he whispered, when she left the room for a moment, "Why did you invite her?"

Han legger ikke merke til at han kan virke temmelig snobbete selv, at Susan Sontag kanskje syns de var kjedelige til bords mer enn ukjente og at Foucault kanskje prøvde å sjekke White opp.

1 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Respons fra Twitter: Cathrine Barth: Ikke gi opp. Leses av oss som ikke oppfyller P2-segment, men skal ha litt å prate med dem om når vi råkes. #slipperikkeP3

26 mars, 2012 19:08  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start