onsdag, mars 21, 2012

Sånn bor folk også i New York

Vi kan så mange bilder om hvordan folk bor i New York. Vi vet hva slags svære trapper det er utenfor brune hus der Carrie kommer ut i Sex and the City, vi vet om mer slurva steder der rockere og kunstnere holdt til i Lower East Side, vi har sett det på film så mange ganger at det blir uvirkelig å gå i gatene på Manhattan. I dag har jeg sett på andre steder der folk bor i New York.

Vi satt i bakhagen i formiddag og det var ganske varmt og sol og timesoversikten på Yr ga oss håp så vi bestemte oss for å dra til Rockaway Beach i Queens, det er en lang tarm av en halvøy rett utenfor flyplassen JFK.


Her f.eks, se hvordan en byplanlegger, en politiker og en utbygger sammen har gått med på at det skal ligge høye blokker med boliger og et frimerke av en lekeplass i høyre hjørne av blokka, så knapt utstyrt at alle som har vært borti saken skulle skjems. Et par benker rett ved parkeringsplassen, så har de sitt på tørre?

En hovedvei som deler bebyggelsen fra stranda og friområde mellom. Det var lange områder med kratt mellom veien og stranda og der lå det søppel. Plastfiller og kaffebegere, potetgullposer, en sånn tetthet av søppel som ikke likner på noe som fins i Norge - ut av bilvinduet med det. Å se kilometre med søppel er så trøstesløst.


Mens noen rett i nærheten bor i hus på påler med terasse og utsikt inn i bukta.


Se her, det så ut som Smögen, eller rorbuer i Lofoten.


Det fins et sentrum i Rockaway Beach som ser omtrent sånn ut.

Tåka veltet innover gatene som røyk.

Vi ble sultne og så oss rundt etter muligheter og valgte dette stedet som, var det litt gresk, det var i alle fall sør-europeisk, litt fiskemat, litt pizza, ikke så verst, hakket over gatekjøkken, interiøret fikk meg til å tenke på tyske landsbyrestauranter.


Gjestene og betjeningen, det var de som vakte interessen. De var alle over 70, servitører som kunne være greske kanskje men som hadde hvitt hår, de var godt bemannet, en mann brettet servietter, en serverte mat, en vin, en hentet skittentøy. Men alle kokkene (som to mellommål mens vi var der snakket spansk og så sør-amerikanske ut) Og nesten alle gjestene var hvithudede middelklassekvinner som også var over 70 og som så ut til å være bekjente selv om de satt gruppert ved ulike bord.

Det gjelder bare å se forbi frisyrene og blusene og utseendet på restauranten og smaken på maten så er det lett å forestille seg at det er godt å bli gammel på et slikt sted? Hvis jeg kunne stikke innom en stamkafé med mat jeg likte som jeg syns så fin ut og det var ganske varmt og godt og venner i nærheten? Håper det var sånn de syns det var, det kunne virke sånn.


Vi tok bussen videre utover øya og der ble det villaer med amerikanske flagg hengende utenfor, eller plastfigurer som feiret St. Patricks-dagen eller figurklippede busker. Det var hus i ulike deler av skalaen av mur eller umalt trevirke, men de lå alle i det området som er regulert for enfamiliesboliger og der det ikke skal være noe næringsliv


Jeg tok slomsete bilder fra bussen. Mange av husene lå i en kort tverrgate til den lange stranda. Jeg så for meg hvordan unger har vokst opp der og satt seg på sykkelen og ringt på til naboungen og vaset nedpå beachen hele dagen. I dag satt en av guttene tror jeg, på restauranten der vi spiste med pensjonistmor og argumenterte med at hun ikke trengte treate ham for lunsjen, hun kunne spare pengene sine til noe annet. De småkranglet om dette, hun sa at hun skjønte at han hadde penger, men likevel.


Turens mål var stranda, men turens mål ble bare en liten del av utflukten for det var kjølig og disig, vi kunne ikke se storhavet der vi hørte båter tute. Jakka måtte være på i sanda. Det var ikke nødvendig å fylle på med solkrem.


Vi tok bussen hjemover gjennom Flatbush, mer ytterkanten av Brooklyn enn der vi bor.


Det er noen regler som er tydelige. Langs havet og der det er utsikt og nært sentrum er det dyrt å bo. De andre stedene fylles det opp med de som har gjennomsnittlig lavere levealder enn oss andre. Jeg satt på bussen og så på hovedgatene og butikkene der.


Her er lokalene med 4 meters flate mot fortauet fylt av neglesalonger med treading, fried kylling og kirkesamfunn. Jeg talte ti små kirkesamfunn med nedrullsvegg på to kvartaler.


Plakatene har grellere farger, større bokstaver. I den delen av Brooklyn der vi holder til er flere plakater mørkegrønne eller brune. Og vi har frukt og friske blomster. Og restauranter og gallerier. Kirkene er penere større og færre.


Hva gjør det folk å bo akkurat der. Hvis vi et øyeblikk ser bort fra pengene som antakelig er færre, jobben som er anderledes, bakgrunnen, hvis vi bare tenker på hva det gjør å være i akkurat de skrikende omgivelsene.


Det er ulikt som påvirker stemningen min, hvor kjent jeg er med miljøet, om jeg syns det er fint, hvor tett med mennesker det er (det kjennes roligere her i bygatene i Park Slope enn i Little Italy) - fargene, grellheten, søppel, fattigsligheten.


Bymiljøer utvikler seg gjennom det næringslivet som ser seg tjent med å etablere seg akkurat der, etterspørsel. Men det er noe dypt urettferdig at det blir plukket mindre søppel i noen områder og at det er færre trær og pene offentlige bygg.


Dette sagt av meg som bare t-banet og busset seg gjennom områder i Queens og Brooklyn der jeg ikke har vært før.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start