Elisabeth Peyton, Robert Frank,

lukten av en jeep, Karl Ove Knausgård, hjernen og meg

På alle de tingene man kan få ekstra lyst til å ta på i museet står det lapp om at vi ikke må gjøre det, på alt som er litt tredimensjonalt eller er lagd av et rart stoff, de kjenner oss de folka som lager lappene på museene, de vet når det klør i finga for å ta borti saken og vurdere den på den måten,

men nei. Det må vi ikke

I designavdelingen hang det lapper over alt. Men ingen kunne nekte meg å lukte den grønne åpne jeepen som sto der, den luktet svakt av sånt som hører til i båten eller i naustet.

Det er merkelig å gå i et stort museum,
som MoMa som jeg var på i går.
Det meste er helt likegyldig for meg selvsagt, men også bilder som jeg ville trodd jeg skulle bli berørt av er likegyldige. Jeg går forbi Diane Arbus, Nan Goldin, Anders Petersen, Sagmeister, det er greit.

Men så kommer jeg til det bildet til høyre her, Elisabeth Peyton har malt det, det er noen som spiser lunsj og malingen renner nedover papiret på kroppen og på blusen og hjertet mitt synker men på en god måte, pang i hjertet. Hvorfor det?

Jeg har lest ferdig Knausgårds bok nå, en bok jeg trodde jeg ikke skulle like men som jeg liker svært godt. Han skriver bl.a:

"Jeg hadde studert kunsthistorie, og var vant til å beskrive og analysere kunst. Men det jeg aldri skrev om, og som er det eneste viktige, var opplevelsen av den. (...)

Det var som om to ulike betraktningsmåter steg og sank i bevisstheten, den ene med sine tanker og resonnementer, den andre med sine følelser og fornemmelser, som, selv om de lå siden ved side, var utelukket fra hverandres innsikter. Det var et fantastisk bilde, det fylte meg med alle de følelser fantastiske bilder gjør,
men når jeg skulle forklare hvorfor, hva det fantastiske bestod i,
kom jeg til kort. Bildet fikk mitt indre til å skjelve, men for hva?
Bildet fylte meg med lengsel, men etter hva?
Skyer var det nok av. Farger var det nok av.
Bestemte historiske øyeblikk var det nok av.
Også kombinasjonen av de tre var det nok av."


Når jeg legger inn disse bildene nå er det fremmed for meg hva som var greia, jeg husker bare at det var noe. Jeg gikk tilbake til dette bildet av Franz West som jeg ikke hadde hørt om før, hjertet mitt sank da jeg så på det, ikke nå, sikkert ikke for deg vil jeg tro,
jeg bare forteller deg det slik det var for meg da, i sted, i går ettermiddag. Nå er klokka 21.10 her,
og akkurat nå er den 03.10 om natta hos deg.

Det viste seg at jeg har vært innom Elisabeth Peyton før

Det var mer såklart. Det var et rom med polske plakater og før jeg la merke til at det var det som hang i det rommet begynte jeg å tenke på en polsk plakat jeg hadde hengende på veggen i mange år, jeg skulle ønske jeg hadde den fortsatt. Jeg fikk den av min venn Einar som var på reise i Polen på den tiden Solidaritet tok makta. Etterpå sto jeg i museet og studerte plakatene og prøvde å finne det som så raskt ga meg assosiasjonen til plakaten min, men nei. Hjernen.


Se på den kule halsen til Coco Chanel slik Richard Avedon har tatt den. Den hang på museet, og det under har han også tatt. Det er av en ung Robert Frank som er fotograf selv og som jeg så her om dagen i en samtale med to kuratorer på Metropolitan.

Bloggeren Tankar från 39:e gatan skriver om Robert Frank:

Hans fotografier visade USA som det var. Inte som amerikanerna ville att det skulle vara i framtidsandans femtiotal. Född i Schweiz kunde Frank med en utomståendes blick skära rakt igenom myterna.

Det blev en chock för många men hans bildspråk är inte slagordens skräniga retorik utan återhållsam poesi med en underton av melankoli. Budskapet finns där att upptäcka för den uppmärksamme och effekten blir desto större.

Tre långa resor med bil för Frank i USA under 1955 och 56 resulterade i 27 000 exponeringar varifrån han gjorde 1 000 kopior som sedan redigerades ner till 83 bilder (!) som blev boken The Americans.
Med förord av Jack Kerouac.


Publikumet på Robert Frank hadde ikke så mye penger som de på Salman Rushdie så det ut som, de hadde ikke pyntet seg for å gå på kultur, eller kanskje de Rushdie-kvinnene alltid går så pent kledd,
det vet jo ikke jeg. De på Robert Frank så mer fagtunge ut.
Kvinnene hadde svart-grått hår og kameraer og svarte klær, mennene ser jo alltid så kjedelige ut, nesten alltid.
Jeg satt på 4. rad rett foran.
Da Frank kom på scenen reiste folk seg og jublet,
det var fint, det var rørende.

Men folk ler alt for lenge av sosiale årsaker. Av sosial velvillighet ler publikum hver gang noen sier noe på scenen som er litt morsomt.
Se jeg ler, sånn ler de. Og jeg skjønner hver og en av dem, man vil hjelpe til slik at stemningen blir god men til sammen blir det alt for mye latter og den varer langt inn i neste replikk og jeg hører ikke hva de sier.


Dette bildet over er coveret på The Americans, fotoboka som kom ut for 50 år siden. Klikk for å få det større, det er verdt det.

Did you consider any other picture? Spurte kuratoren.
I must have. Sa Frank.

Han sleit litt med hukommelsen og hadde ikke tatt noen notater fra den tida. Jeg vil generalisere og si at jeg liker menn over 80.
Jeg likte Maurice Sendak her om dagen. Og Robert Frank sa om å være 80: I like to live here and I hope it will go on for a while.

Robert Frank sa at han ble mistenkt for å være en kommunist med det kameraet: "Å fotografere, særlig på den tida, på gata, var en mistenksom affære hvis man ikke hadde kone og fem lykkelige barn, you were a spy."

Billedteksten til dette, Frank has often remarked that this is his favorite photograph from the Americans because it shows how it feels to be a photographer and suddenly be confronted whith that look of "you bastard, what are you doing!"


Jeg tør ikke det, jeg vil ikke at noen skal se på meg på den måten.
Men så vil jeg ta bilder av folk.

I am always looking outside, trying to look inside, trying to say something that is true. But maybe nothing is really true. Except what`s out there. And what`s out there is constantly changing.
Robert Frank 1985

Hvorfor blir ikke disse samtalene filmet og lagt ut på nettet live slik det gjøres ganske ofte i Norge nå, hvertfall på nett/mediemøter. Hører dere museumsfolk, send greiene deres ut i verden.

En blogg om Robert Frank


Dette bildet syns jeg er så fint, dobbeltklikk på det.

Lørdag skal jeg se en film av Robert Frank på Metropolitan på dagen og på kvelden er det en hyllestkonsert for ham med Patti Smith.
Hun har med seg de to voksne ungene sine. Jeg tror hun kommer til å spille Piss Factory, den jeg liker best men som hun aldri spiller.
Gjør hun det ikke da gjør hun det aldri.