Lykkens Grøde, kjærligheten
- Han Ari Behn, han prøver vel det vesle han er god til han med.
Men eg las denne boka som han skrev eg. Det var ganske fort å lesa ho. Og det innhaldet skal me ikkje prata noko om. Han prøvde vel det vesle han var god tel. Han passar no så vel på håret sitt, og stryk det. Det er no noko det, det er eit arbeid, det med. Og når ho Märtha Louise ville ha han, så kan ho sikkert få han for meg.
Det er Guri på 96 som sier dette og det er nok det eneste morsomme som skjer i denne stillfarne, litt langsomme, men fine filmen om familien Lykken som bor i bygda Lykkja i Valdres. Jeg så den i går. Den ligger på nett-tv et par uker til, se den anbefaler jeg.
Guri sier at hun og mannen Jon ikke ville sove uten hverandre hvis de bare kunne unngå det, de i de årene de var gift. Nå er Jon død og hun legger seg til sengs med en liten sup og fotografiet av kjæresten sin på brystet. Med svigerdattra Marit er det anderledes.
På sin måte sier hun at hun ikke rår med de følelsene hun ikke har for mannen sin Nils.
Marit: Tida har kommet at eg må ta et valg, det har eg på meg.
Ka han Nils vil det kan eg ikkje svara på.
Nils: Det er ikkkje sikkert alt går som ein har tenkt. Dessverre.
Guri: Den dagen Jon døydde ønskte eg eg kunne fylgd etter.
Ka ho Marit ønsker veit eg ikkje, har aldri spurt ho.
Guri: Han Nils er ualminnelige tålmodige og snille.
Den som ikke er fornøgd med han Nils har ikke fortjent noken mann.
Marit tror hun er skapt til å være aleine
og flytter for seg selv til nabobygda.
Her er den "lita buska" som Guro tok litt gjødsel på slik at
"den vokste ganske fint" og så sa hun til Jon
at det skulle være treet deres.
Men eg las denne boka som han skrev eg. Det var ganske fort å lesa ho. Og det innhaldet skal me ikkje prata noko om. Han prøvde vel det vesle han var god tel. Han passar no så vel på håret sitt, og stryk det. Det er no noko det, det er eit arbeid, det med. Og når ho Märtha Louise ville ha han, så kan ho sikkert få han for meg.
Det er Guri på 96 som sier dette og det er nok det eneste morsomme som skjer i denne stillfarne, litt langsomme, men fine filmen om familien Lykken som bor i bygda Lykkja i Valdres. Jeg så den i går. Den ligger på nett-tv et par uker til, se den anbefaler jeg.
Guri sier at hun og mannen Jon ikke ville sove uten hverandre hvis de bare kunne unngå det, de i de årene de var gift. Nå er Jon død og hun legger seg til sengs med en liten sup og fotografiet av kjæresten sin på brystet. Med svigerdattra Marit er det anderledes.
På sin måte sier hun at hun ikke rår med de følelsene hun ikke har for mannen sin Nils.
Marit: Tida har kommet at eg må ta et valg, det har eg på meg.
Ka han Nils vil det kan eg ikkje svara på.
Nils: Det er ikkkje sikkert alt går som ein har tenkt. Dessverre.
Guri: Den dagen Jon døydde ønskte eg eg kunne fylgd etter.
Ka ho Marit ønsker veit eg ikkje, har aldri spurt ho.
Guri: Han Nils er ualminnelige tålmodige og snille.
Den som ikke er fornøgd med han Nils har ikke fortjent noken mann.
Marit tror hun er skapt til å være aleine
og flytter for seg selv til nabobygda.
Her er den "lita buska" som Guro tok litt gjødsel på slik at
"den vokste ganske fint" og så sa hun til Jon
at det skulle være treet deres.
innlegg av fr.martinsen på
23:09
15 Kommentarer:
Har sett dokumentaren. Veldig bra. Veldig sår. Tror jeg kanskje skulle se den en gang til.
Takk for at du skriver om den.
Ja se den på nett-tv nå som den ligger der. Hun er så lavmælt, Marit som flytter. Og mannen Nils.
Jeg oppfatter ikke filmen slik som NRK fremstiller den, at det er så mye en svigermor-datter-konflikt eller at kjærligheten til mannen ble borte pga mye arbeid. Filmselskapet skriver noe liknende.
Jeg syns den i stor grad handler om kjærligheten mellom mannen og kvinna på gården, som ikke er sånn som i generasjonen over, Marit kom til gården, mer enn gjorde et aktivt valg, hun overførte følelser til en funksjonshemmet sønn, nå vil hun helst være i fred, for svigermor, men også for mannen, for alle. Slik ser jeg den.
Den så jeg da den gikk på fjernsynet. Og den gjorde inntrykk.
Jeg hadde så vondt av Marit svigerdatter som lagde seg et rom i fjøset for å få være for seg selv (eller var det garasjen?). Svigermor var nok en kvikk og morsom dame - men det var ikke rom for andre damer for den eneste hun hadde, sønnen.
Kårende (for byfolk: kår-ende, den delen av huset der kårfolket bor) kan være vel og bra. Men da bør man måtte gå ut for å komme inn. Altså bør ha sko på hvis man skal på besøk. Ikke som på Lykkja, der svigermor satt i et rom langt inni gangen med åpen dør og fulgte med.
Ære være for at familien slapp inn filmskaperen. Det ble en knakende god film av det.
Å den filmen er veldig fin. Jeg syns det var veldig mye konflikt mellom de damene, veldig trist, passivt-aggressive replikkvekslinger ala: Eg syns no at den er gild. Men eg veit vel ikkje noko, eg.
Og så er de snudd bort fra hverandre. Men jeg så ikke egentlig at kjærligheten til mannen var borte, det var bare blitt taust og hun var trett.
Jeg bodde en liten stund i Hemsedal, et par i klassen min var fra det stedet de bor. Jeg tenkte på dem da jeg så den.
Det så så øde ut der, jeg tenkte at det nesten ikke fantes naboer. Og så tenkte jeg på at det antakelig er vanskeligere å velge å flytte fra mannen din i ei så lita bygd når du har levd der så lenge.
Har sett filmen her.
Den var lett og leve seg med i.
Fikk både ondt og godt for Marit. Godt fordi ho tok besluttningen og flyttet fordi ho mente det var best for henne selv. Det at det samtidig var best for de som blei igjen kunne vel også være rett. Hvem vet.
Ondt fordi et slikt oppbrudd sikkert samtidig ikke går helt upåakta hen når det gjelder tanken på at var det riktig eller . . .
mamma
Veit ikke helt hva eg følte for ho gamle mor.
På den eine sida virka ho litt selvgod og suveren og mest opptatt av sine egne tanker og opplevelser, men ho takket jo livet som ho var så fornøyd med.
Mannen i huset ga seg ut for en nøktern gubbe som mener og beherske det meste.
er det slik mannfolk er?
mamma
Naboer var de nok ikke sånn som vi tenker på det, men fra det samme bittelille stedet der det er ganske stor avstand mellom gårdene og så få at det kanskje ikke kan kalles en bygd engang
Jeg oppfattet ikke mannen sånn, som at han mente han behersket det meste.
Jeg syns mer han virket trist og ikke så vant til å snakke og en som mente at han ikke hadde noe valg, at han måtte avfinne seg med hva Marit bestemte.
Men at han mente det var selvsagt at han og kona skulle passe på mora hans.
Så den filmen på TV, for lenge siden. Trist, på en litt poetisk måte, men fortsatt trist, om manglende kommunikasjon. Sånn sett pekte den jo langt ut over det konkrete trekantforholdet i den konkrete bygdesituasjonen den beskrev? Noe generelt i den måte de kommuniserte og ikke-kommuniserte på?
Og i alle fall ikke en sånn "se-så-rare-de-er-i-Høtten"-film, som jeg vet at noen jeg kjente så den som, en slags sår og grå "Der ingen skulle tru"-episode, for det var det jo ikke..
En veldig bra dokumeentar er det, og trist å si har jeg nok sett konturene av et slikt forhold noen ganger, blant folk jeg kjenner. Sånne "generasjonsboliger" har flere sider de også
huff, når jeg leser den kommentaren min der, ser jeg at jeg ikke egentlig sa noe som helst nytt.. men fikk sånn treng til å si noe, rett og slett fordi den filmen sitter i hukommelsen.. ja, ja, sånn er det av og til
Sånn er det av og til.
Filmen dreide seg vel mye om å nå frem til hverandre? Eller ikke gjøre det? Og valg?
Har nettopp blitt ferdig med The City and The City av China Mieville, om to byer som eksisterer på samme sted, geografisk, men likevel i hver sin virkelighet, og der innbyggerne i de to byene aktivt lot være å se hverandre..
Denne filmen ga meg litt den følelsen; de som gikk der sammen, i dde samme husene, men uten å være sammen? Uten å nå fram til hverandre?
Jeg så den da den gikk på NRK. Det kunne nok vært fint å se den en gang til, jeg måtte nemlig se bort av og til da jeg så den. Den ble så vanvittig intim for meg, og jeg satt og tenkte på hvorvidt de som deltok forsto hvor intimt de ble presentert for hele verden, så nakne.
Jeg følte med begge damene, men identifiserte meg mest med Marit. Tenkte at hun egentlig ønsket at svigermoren var et annet sted, om så død, så hun kunne komme i gang med sitt liv som gardkone. I stedet ble alt for sent for henne.
Og så mannen da! For en skjebne!
Fyttipy, for et liv!
Jeg opplevde ikke at ikke Marit kunne komme i gang med livet som gardkone? Hun rådde vel gården sammen med mannen, slik oppfattet jeg det.
Det å ha en annen voksen så tett innpå samlivet sitt er verre, kanskje særlig en som syns den som ikke er fornøyd med den snille Nils ikke fortjener noen mann og som snakker om ekteskapet sitt på en så idyllisk måte.
Det er godt gjort av de som lagde filmen å komme så nært innpå dem. De er behandlet respektfullt i filmen. Og fint at de tre på gården lot dem.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden