Blogginternt, meg-internt

Ok, yeah yeah, privat, ikke bare personlig.
Årskifter trigger en (meg) til å tenke på livet sitt og dermed også bloggen sin, den er nogenlunde samme som sist år tror jeg,
livet ellers også forsåvidt.



Videoene er blitt borte og selv om de var få og kødne var de gøy for meg, kanskje nettopp derfor, det er deilig å lage noe direkte stygt av og til. Brightcove der de lå er lagt ned og jeg vil ta meg sammen og begynne med Vimeo, det er planen. Men jeg syns alltid det er gøyere å utføre ved hjelp av teknikk som sitter i fingrene enn å sette meg inn i ny teknikk. Så, du vet. Eller?



På den annen side har jeg gått på fotokurs i høst. Og det er noe jeg har utsatt siden jeg var etparogtjue (mind me) og kom inn på fotolinja på Sogn med mitt Nikon F1,
det å få grep om fototeknikken.

Så ble det til at jeg valgte å fortsette som lydtekniker i radiOrakel på full tid i stedet den gangen. I høst kjøpte jeg endelig ordentlig digitalt speilrefleks, Nikon F80 (fordi jeg vant en scooter og solgte den) og jeg har fortsatt ambisjon om å få teknikken skikkelig på plass. Det har jeg ikke fått til helt som du kan se på bildet under her.

Hvis jeg hadde det, hvis Bård Torgersen (som jeg jobbet med i radiOrakel for tusen år siden) bare hadde ligget akkurat der de glassene sto på Robinet på lanseringen av de nye diktene hans...



Jeg spurte om mitt aller første fotopass som blogger da Madrugada hadde sin nest siste konsert. Det var spennende å stå helt foran og være gitt nærheten til scenen, men det var også overraskende,
så mange konserter jeg har vært på og for første gang legge merke til hvor dårlig opplyst fjeset til Sivert Høyem (i dette tilfellet) var på de tre låtene aller først mens vi fikk ta bilder.



Og hvor fuckings dårlige bildene mine ble.
Det var det jeg tenkte da jeg kom hjem med dem, herregud så dårlig du fortsatt er teknisk fr.patetisk-M.

Så viste jeg dem til broren min (fotografen) i jula som sa så dårlige var de da heller ikke, gitt forutsetningene så her er de,
vi kan se på dem.

Men det jeg fortsatt tenker er at ok, jeg skal øve meg og bli teknisk flinkere, men er det så dårlig lys på de konsertene?

Er det jeg kan håpe på bare å få til å fotografere energien, kulheten, sex-heten, desperasjonen, hardheten, klisjéen og rockemyten? Det går ikke, selv om det er endel, det er ikke det jeg strengt tatt har lyst til, jeg har lyst til å få frem menneskenes ansikter (hvis jeg la meg være så språklig tydelig følsom) og hvor kan jeg få til det.
Jeg vet ikke.
Jeg får prøve på noe, et eller annet.



Hva skjedde så, jeg fikk fotopass på Auf der Maur, jeg gikk ned til John Dee men så sto jeg utenfor der og var sliten i hodet og tenkte at dette makter jeg faenmeg ikke, jeg orker ikke å gå inn i dette lokalet og være så på. Det er bråk her.
Sånn kan det gå,
jeg gikk hjem.

Hva skjedde så

Jeg spurte om jeg kunne få intervju med Antony Hegarty
i Antony and The Johnsons da han var i Oslo for å promotere plata si og konserten som kommer snart.

Jeg fikk ikke svar på det selv om jeg purret, selv om jeg tenkte at jeg hadde alt å spørre ham om, ingenting å spørre ham om, jeg var skuffet og lettet over å ikke å få svar. Jeg skal på konserten, jeg kommer til å spørre en gang til da, jeg kommer til å besvime sort of mens jeg venter på svaret, hvorfor må jeg det alltid,
er de andre sånne pyser, nei det vet jeg ikke.



Jeg hadde tenkt at jeg skulle fortsette med det jeg syns jeg gjør,
å åpne ganske passe opp for mitt private, det passe private som jeg tenker kan være nyttig for de andre, fordi vi alle, ja du vet.
Vi er alle små mennesker som strekker oss, som prøver å strekke oss og som prøver å sette ord på det på vårt vis.

Det syns jeg vi skal fortsette med, ikke bare skjerme oss, må vi bare være personlige, faglige, kan vi ikke bare være små også, folk med svakheter. Jeg tror det var i år jeg også knappet ned på spørsmåltegnene etter spørsmålssetninger.
Jeg har fått en alternativ tegnsetting i løpet av året tror jeg, jeg skriver lengre setninger og nekter kommaer i stor grad.

Jeg tror ikke det stemmer at Olaug Nilsen "nok aldri vil komme helt over skammen hun føler over å ha skrevet den romanen" selv om det sto i VG i den dagen, det er jo en strålende bok, herregud den boka var jo strålende.

Men det ser i alle fall ut som hun skammet seg under utgivelsen fordi leseren trakk paralleller mellom henne og romanpersonene (som tenker mye på sex) og at det var mye ubehagelig å lese om seg selv på nett. Det tror jeg på, men å skamme seg, ikke skam deg, ikke skam deg fortsatt, ta et djupt magedrag og blås røyken langsomt ut på de menneskene som ikke orker å tenke på ulike virkeligheter.

Jeg skriver i bloggen, jeg bruker den til alt jeg trenger den til.
Jeg ser at noen tar meg bokstavelig på feil måte av og til, men samma, tenker jeg. (nesten)

Jeg føler meg merkelig skamløs. De gangene jeg overdriver får gå opp i opp med de gangene jeg underdriver og enda skal denne bloggen forestille å være helt sann.
Hvis jeg skal noe til i 2009 må det være å ljuge mer om skumlere ting og å fortelle enda mer om helt sanne ting.