søndag, november 18, 2007

Kurs, helt privat

Ikke bare personlig,
ikke bare subtilt og mellom linjene og distansert.

Oh well

I morgen skal jeg på kurs eller seminar eller hva det heter,
vi skal ikke rafte i alle fall så det kan umulig være et kick-off.

Vi skal utvikle oss som mennesker har jeg en mistanke om og jeg er fryktelig mistenksom og trassig og i tillegg misfornøyd med meg selv som er en så uvillig elev, vil jeg ikke utvikle meg??

Dette kommer til å bli en lang post

Vi får styrke oss, jeg, og evt. du hvis du holder ut.

Først skal jeg fortelle en akkurat like barnslig historie om meg selv, den skjedde for et par uker siden. Jeg var alene og det var mørkt og jeg hørte at det gikk i døra.

"Det er politiet"

Etterpå tenkte jeg at de sikkert driller det på politiskolen, at det aller første de skal si alltid er "Det er politiet" ikke "Hallo" eller "Er det noen hjemme" - sånn at det skal bli minimalt med misforståelser.

I alle fall var det politiet og de sto der og var unge menn med så tjukke og svarte klær på seg at de så store og sterke ut.
Svære lykter hadde de også som de lyste rundt med som om vi var i en film eller noe.

Men vi sto i trappa mi og de fortalte at en mann hadde gått rundt og kjent på dørene, om de var åpne. Og nå kommer det barnslige.

Politimannen sa "Du må jo låse døra di" og min trassige refleks fikk meg til å si "Jeg jo ikke det".

Alltid må jeg protestere, hvis noen sier at jeg må, eller sånn er det, så må jeg tenke "Jasså? Er det sikkert?"

Dette er som du kan forstå også min sterke side, men det er jo ikke nødvendig å anvende den absolutt hele tiden.

Politimennene og jeg snakket litt og jaggu klarte vi ikke å gjenta replikkene våre som avskjedhilsen også:

- Ja, ja, ha en god kveld, men du må jo låse døra di.
- Jeg jo ikke det da, sa jeg før oppdragelsen tok meg og jeg husket å si "takk" også.

Etterpå tenkte jeg at jeg hadde vært mer redd politiet enn mannen. Siden har jeg innvilget å låse døra, men selve låsingen gir meg et lite sekund av redsel. Jeg har ofte sovet med døra ulåst og følt meg absolutt uredd, det er en god følelse.

For et par uker siden var jeg på del 1

Av kurset jeg skal på. Vi lærte oss forskjellen på "evaluering" og "tilbakemelding" og at disse måtte holdes adskilt, og jeg tenke jo såklart "De jo ikke det da".

Ikke bare det, det var rollespill der også.
Jeg ble glad da jeg gikk opp for meg at jeg er voksen og kan si at jeg ikke vil spille teater hvis jeg ikke vil.

Jeg kan godt gjøre rede for hvor arrogansen min kommer til syne eller hvordan jeg sluntrer unna med å motivere folk på den optimale måten. Hvordan jeg rett og slett ikke er optimal. Men jeg nekter å spille det.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor de andre som heller ikke vil ha rollespill spiller høfig med, med rødflammet brystparti. Vi jo ikke det. Hvorfor kan vi ikke heller snakke om det på vanlig vis?

I morgen skal jeg ha personlighetstest

Det bekymrer meg. Det bekymrer meg mer enn rimelig er.
Jeg vet ikke helt hva det er. Jeg har en mistro til den testen selv om jeg ikke har tatt en før. Vil personlighetstesten dermed si at jeg er skeptisk av natur? Redd det ukjente? En surpeis? Eller en realist? Eller faglig reflekterende?

Jeg er redd jeg skal være smartere enn testen, at den skal spørre meg om ting som jeg syns har flere mulige svar og så skal vi trekke konklusjoner av det som jeg i farta ikke får tenkt gjennom om er sant eller ikke, før jeg kjøper konklusjonen de gir meg. Skjønt så skeptisk, evt. reflekterende, som jeg er så skjer det kanskje ikke.

Er jeg en nyskaper eller er jeg en miljøskaper?

Jeg googlet en test der man måtte velge mellom slike karakteristikker på seg selv. Det kommer jo an på,
det er det som er problemet.

Hvorfor innbiller jeg meg at jeg er smartere enn testen? Det er en Catell 16, jeg har googlet den, ser ut til å være anerkjent, i bruk gennom 40 år, kanskje jeg må snakke med testen om dette,
min skeptiske og arrogante natur. What a combo.

På kurs del 1 var det forresten en morsom lek

Vi ble filmet mens vi diskuterte oss frem til hvilke 5 ting vi ville ha med hvis vi skulle overleve i jungelen og ta oss frem til en misjonsstasjon for hjelp.

Historien var at vi fløy over et øde område og flyet havarerte og piloten var hardt kvestet og dessuten bevisstløs.

Flyet var i ferd med å synke raskt i en sump

På no time fikk jeg de andre med på at vi måtte la piloten være igjen i flyet til sin egen skjebne, den var uansett raskt og smertefritt overstått.

Vel, skulle vi ikke overleve?

Det var det som var oppgaven.
Da kunne vi ikke drasse på en kvestet og bevisstløs pilot.

Jeg tror ikke kurslederne la merke til de sinnsykt gode lederegenskapene dette må bety at jeg har, men det gjorde jeg. Sinnsykt gode faktisk.

Sånn.
Dere ser jo hvor privat jeg kan være,
likevel er jeg redd for den teite testen.

2 Kommentarer:

Blogger t sa ...

"Jeg ble glad da jeg gikk opp for meg at jeg er voksen og kan si at jeg ikke vil spille teater hvis jeg ikke vil."

Amen.

Kurs med rollespill og "tillitsøvelser" er kanskje det verste jeg vet. Og jeg har også vært med på den flyleken. Jeg stakk av fra piloten, jeg også.

Forresten: Hva skal man egentlig gjøre med kunnskapen om at man er nyskaper eller miljøskaper eller hva det måtte være?

(jeg tror ikke jeg er så god på selvutvikling)

19 november, 2007 11:05  
Blogger fr.martinsen sa ...

He he, nei.

Ikke jeg heller.
Jeg vil gjerne bli flinkere og kokere og alt, men min erfaring når jeg ser på det i ettertid er at det gjerne er andre ting som har ført til utvikling enn å sette opp tre punkter, as in:

Jeg vil bli en bedre miljøskaper.

Nåja, testen er tatt og jeg kan røpe dette, et av mine kjennetegn skal være:

- skeptisk, i blant kritisk, alltid analytisk.

19 november, 2007 18:28  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden