Men det var bare kjedelig

I går var jeg innom Tullinløkka for å se på det nye kunst-arkitektur-prosjektet der, men det ble jeg bare irritert av.
Det var kjedelig og ubehagelig.

Nå syns jo ofte folk at ubehagelig er et kunst-JA-ord,
det er en følelse, som skapt til å reflektere over.


Men det var kjedelig fordi det bare var en murlabyrint.
Den var ny, det var åpning av den.
Og det var ubehagelig fordi underlaget var singel oppå asfalt,
ekkelt å gå på.


Jeg er selvsagt forfengelig, derfor tvinger det seg frem et
"jeg misliker ikke alltid moderne kunst asså" over tastaturet her.

Men idet jeg gikk rundt der, og jeg var godt myka opp i humøret av portvin på trikken, så følte jeg meg som hun side-kicken til Ruby Wax, hva het hun nå, hun som var inside America,
so you don`t have to be.

Dette skiltet minnet meg sannelig også om America, hva er han redd for, Sune Norgren, at foreldrene skal sue him hvis ungen ramler ned av lekeapparatet?

Det morsomme klatredyret står på den samme gamle parkeringsplassen (som labyrinten) bak Nasjonalgalleriet.



Men dette liker jeg, dette huset ligger på samme parkeringsplass som den kjedelige murlabyrinten og klatredyret, det ser så fint ut syns jeg.