I et fremmed land av bilreparasjoner

Langt ute i Queens i New York, fins et fremmed land der ulovlige innvandrere uten mekanikerlinja reparerer biler svart. Området heter Willets Point og er 62 acre stort, dvs. 250 mål/dekar. Og det vil si litt større enn hele Slottsparken fra Litteraturhuset, forbi den israelske ambassaden, bort til den amerikanske ambassaden, ned til Nationaltheatret.

Området er fylt av små sjapper, tett i tett, langs asfalt med hull så dype at bilene som kjørte i dem kunne skaffe seg nye skader. Det har ikke innlagt vann og er heller ikke tilknyttet kloakksystemet. Siden 50-tallet har myndighetene prøvd å skaffe seg kontroll med Willets Points. Nå skal det gjøres et nytt forsøk på å erstatte slum med hoteller og vanlige bedrifter.

I går dro en venn og jeg for å se hvordan det var der. Skal man ikke det? Jo, det syns jeg. Jeg syns man skal dra til steder som er ukjente også på ubehagelige måter. Man kan gå rundt med respekt og en viss tilbaketrukkenhet, og det var det vi prøvde på. Jeg tok noen bilder på avstand, halvveis i skjul på kaféen. Jeg hadde mer lyst til å prøve å få kontakt med folk og snakke med dem enn å få gode bilder. Det kan godt tenkes jeg kunne fått til begge deler, men siden jeg var ukjent med stilen var jeg mer forsiktig enn jeg kanskje måtte.

Jeg snakket med 4-5 menn, bare to av dem snakket engelsk så godt at vi kom noen særlig vei. Det var ulikt hva de ventet seg av fremtiden. En mente det ville ta fire år før de måtte stenge sjappa, han hadde spesialisertt seg på å skifte glass. En annen mente det kom til å skje i helga. Og nå ville han dra tilbake til Honduras, markedet for reparasjoner var ikke så godt som før, og det var lettere å være fattig i Honduras, når familien var sammen. Jeg så en god del kunder, i tildels fine biler. En av dem, som også fortalte om tørrfiskens betydning for nigerianske fester, trodde ikke myndighetene ville komme noen vei med tomteoppkjøp: Her flyter millionene, her er det penger.

Det mest oppsiktsvekkende syns jeg likevel var kafèen. Det er det oransje bygget ganske tidlig i fotoserien under, og det er såvidt jeg forsto det eneste stedet med et fungerende toalett, det eneste huset i disse gatene der det foregikk annen hovednæring enn bilreparasjon. Det var i det huset der julen ikke ble ryddet vekk, der ølkassene av papp sto fremme.

Siden jeg ikke får lagt kommentarer rett under bildet kommenterer jeg dem fortløpende på denne måten. Maten i disken så så miserabel ut at jeg ikke fikk meg til å ta opp kameraet og fotografere, det ville vært så åpenbart at jeg var sjokkert. Jeg fant ikke på et annet ansiktsuttrykk som kunne rettferdiggjøre et ønske om å ville fotografere denne maten, som ganske riktig lå i blanke kar i vannbad, slik de pleier. Men det så ikke ut som den var lagd samme dag. Den så ærlig talt ikke ut som den var lagd dagen før heller. Det var kyllingbein og pommes frittes, så brune og tørre som jeg ikke har sett dem før hvis de ikke har blitt gjenglemt på noens kontorpult på jobben noen dager. Men nå lå de og dampet i vannbad i ulike sauser av olje og tomat og andre ting.

Jeg kjøpte oss tid i kafèen med en cola-boks og en øl og vi satte oss ved et bord lengst borte fra damen i disken sånn at jeg kunne stirre uhemmet og ta noen bilder i smug. Ingen av de to kundene satt med ansiktet vendt vår vei. Jeg fotograferte mot døra inn til kjøkkenet. Gjennom glasset så jeg ovnen. Oppå ovnen lå det stabler med oppvask og pappesker. Vet ikke når det sist ble lagd mat der. Plutselig ble jeg var noe i katteboksen som sto på gulvet ved ovnen. Der var det en levende høne. Jeg gikk på do. Jeg ville på do, men jeg tok med kamera, jeg hadde en følelse av at kamera var det jeg ville få mest utbytte av på do. Det stemte. Jeg har ikke sett et do med så mye tiss på setet før. Det var på en sånn måte at det var helt uaktuelt å begynne å tørke noe bort fra det eneste fungerende toalettet i området.

Da jeg kom hjem i går kveld og leste artikkelen i New York Times nøyere, så jeg at høna, eller hanen, var omtalt:

Behind the deli lives a dog-tame, buff-color rooster. It was once the cafe’s star, feasting on, yes, chicken nuggets, and strutting to reggaeton across the dining room floor. Last year, after the health department fined the cafe owner, Marco Neira, 55, for having a live animal in a food establishment, the bird was banished to a cage out back.




Vis større kart