Dette er ikke en historie

Det er to av dagens bilder, bare

Jeg ventet på T-banen og en mor med ungen sovende i armene satte seg ved siden av meg på benken. Hun hadde med seg en ni-åring også, ei jente som jeg satt og så på. Men en gang hun begynte å bevege seg litt der hun sto, så jeg at hun var en energisk type. Jeg så for meg at hun var den litt iriterende i skolegården som alltid skal bestemme og fikse og aldri er rolig, en som baner seg vei.

Så gikk vi inn på banen og etter noen sekunder kom mora frem med pappskiltet som fortalte at hun var flyktning og trengte penger og jeg så at den sovende ungen hun bar foran seg i armene, som for å vise frem offerlammet, var 3-4 år. Mora holdt talen sin og jeg tenkte at den ungen sover ingen naturlig søvn.

Den største jenta gikk foran, mora med den sovende ungen, åpnet dørene mellom T-banevognene, hun var vant til det kunne jeg se. Jeg tenkte hun hadde øvd opp sine busybodyferdigheter, hvordan skulle hun ellers klare seg mot blikkene våre.

Jeg skulle skifte bane og gikk av på neste stopp og tenkte jeg skulle si det til noen, en politimann eller vakt. De sier alltid på høytalerne at man skal si fra hvis man ser en mistenkelig pakke.

Det var ingen å si det til. Og ville livet hennes blitt bedre med en politimann og en sosialarbeider på perrongen og kanskje et kontor etterpå?

På neste bane og neste vogn satt en mann rett overfor meg og snakket høyt. Han hadde hetta ned slik at jeg ikke så øynene hans og han så ingen, han snakket til en forestilt gruppe mennesker. Jeg kunne studere ham i fred.

Han hadde tre bagger med og de og klærne hans var skitne, det var et grått fettete lag med møkk i fibrene på dongeribuksa og boblejakka og hettegenseren under. Han var på min alder. Han så pen ut. Han hadde pene, magre trekk, tredagsskjegg, han raste om noen som hadde flyttet, om at han ikke ville være faren hennes, om intellektuelle, om the art museum.

I fjeset så han ut som han kom fra en slik verden, språket hans, stemmebruken også, selv når han brølte. Han hadde fine hvite og røde skinnjoggesko, dempede i stilen. Jeg så et dannet ur under jakka, han er ikke narkoman. Han hadde pene tenner. Flanellsskjorte og et tørkle. Han kom fra Chicago tror jeg han sa, kanskje han spiller musikk, underviser i litteratur, vennene hans var ikke her i byen.

Et sted sitter noen og er bekymret, oppgitte kanskje. Folk må ha sett ham skitten siden i vinter. Jeg vet ikke hvem man skal si det til, jeg er jo fremmed her.

Sist jeg prøvde si fra til noen var hjemme i Oslo. Jeg var på jobb og så ut av vinduet og så en annen mann i liknende problemer og da ringte jeg. Jeg snakket rolig, med skikkelige ord, jeg sa hvilken jobb jeg ringte fra, fremla bekymringen min på en effektiv og menneskelig måte, var meningen, men hun som tok telefonen la bare vekt på at ikke fler hadde ringt og at de skulle se på det hvis det var et ordensproblem, hvis mannen var til forstyrrelse for flere.