Alain de Botton og språkstatus

Senere i dag skal jeg på foredrag med Alain de Botton.

I går kom en kommentar på Twitter som likner på kommentarer jeg har lest før om ham, så jeg kommenterte. Ole Christian Solbakken og jeg hadde denne lille samtalen:

@Ole_: Blir alltid litt flau når jeg kjøper en Alain de Botton bok, men etter atheism 2.0 på TED måtte jeg bare.

Meg: Beskriv for meg hva som gjør deg flau?

@Ole_: Det er så godlynt og hyggelig. Men for all del, jeg leser jo han!

Meg: Hvorfor skammer vi oss over godlynt og hyggelig? Det er ikke bra. Jeg skal høre ham i morra, foredrag. #NYferie

@Ole_: de Botton er herlig på foredrag, men å lese han blir fort litt enkelt, og jeg skulle ønske jeg hadde lest noe annet og bedre.

Det likner på noe Christopher Hals Gylseth skrev for noen år siden, de Botton er lettvint: Det er nok også Alain de Bottons hensikt å få filosofien ned på jorda. Slik sett føyer boka seg inn i en lang rekke av populariserte utgivelser, uten å tilføre noe nytt. Den er slett ikke usympatisk, men dette forandrer ikke vår viktigste innvending. Filosofi er og blir vanskelig, og det er selve sakens natur. Lindring og trøst ligger ikke i lettvinte utlegninger.

Jeg kjenner alltid irritasjonen komme stigende når jeg leser tekst som Gylseths.

Snakk for deg sjøl,
får jeg lyst til å si

Lindring og trøst kan komme i alle former. Og at filosofi er og blir vanskelig? Fagfilosofi er vanskelig, det vet jeg som snirklet meg til et halvt grunnfag før jeg ble for svimmel (nyttig likevel!). Men filosofien er jo ikke til for en lukket krets av filosofer.

Så dette er svaret mitt til @Ole_

Det er ikke et svar engang, det er et utvidet spørsmål og det samme spørsmålet som stadig forstyrrer meg: Når klassifiserer vi noe som for enkelt, og hvor mye har et enkelt språk med saken å gjøre.

Hvor mye lar vi oss forstyrre av at ordene er så enkle at hvem som helst kunne skrevet dem? Hvor ofte lar vi oss beseire av fagspråk fordi vi tillegger det større betydning?

Hvorfor blir vi ekstra mistenksomme når noen skriver om emner som er livsnære. Dette betyr ikke engang at jeg ikke anerkjenner at man kan synes de Botton tar lett på noe av det han snakker om, kunst f.eks - jeg reagerte på noe av det han sier i TED-talken under, han tar noen kjappe svinger. Men hvis man først anerkjenner noens utsagn, vil man lettere tolke det som kommer etterpå i positivt lys, man vil lete etter mening som gir et poeng. Og omvendt, den som først har falt i dumme-bøtta skal slite for å karre seg opp.

Jeg bruker Ole som et eksempel,
jeg vet ikke egentlig hvordan Ole tenker

Men la gå: Hvorfor må Ole distansere seg fra å lese det han leser, hvorfor skulle han ønske han leste noe annet og bedre? Jeg gjetter han leser mange tekster som er enklere enn de Bottons, i andre kategorier. I kategorien filosofi er de Botton for lett, han bruker ord som mange forstår og skriver om sånt som alle berøreres av.

Å lese Wittgenstein om språkspill,
det er andre saker

Enhver får selvsagt ønske seg noe spesifikt i bøkene en leser, men jeg mener at under slike holdninger som f.eks til de Botton, ligger et språkhierarki som viser frem hvem som får snakke i samfunnet og hvem som tilegges vekt når de gjør det. Det er ikke kunnskapen jeg vil rive ned, på ingen måte, men stengselet mellom de som har og de som ikke har, de som kan og de som ikke kan. Det er så mye unødig jåleri.

Må jeg skrive dekonstruksjon og ikke plukke fra hverandre for å bli tatt alvorlig?

I går kveld satt jeg og kikket på twitterfeeden, da dukket denne opp:

Alain de Botton ‏: Author + his Ego landed in NYC: suddenly scared + lonely amidst the towers. yfrog.com/gzcjnnwkj

Meg: I will come to listen to you tomorrow, probably too scared to ask questions.

Alain de Botton: thanks so much + don't be scared